blir dannet, som får ta imot de døde som kommer tilbake, og som får se jorden bli et paradis, må vi nå samarbeide med Guds prestelige representanter. Vi kan gjøre det ved å lytte til det gode budskap om Riket, som de forkynner, sette oss inn i Guds hensikter og forandre vårt liv i samsvar med det vi lærer.

Er du virkelig tilnærmelig?

JEHOVA GUD ønsker at de som tjener ham, skal være tilnærmelige. Dette er hva vi kunne vente. Han har selv satt et enestående eksempel hva dette angår, ettersom alle slags mennesker kan nærme seg ham i bønn til alle tider og under alle omstendigheter. — Sl. 65: 3.

Hvor høyt Gud verdsetter tilnærmelighet, framgår også av at han sendte sin Sønn til jorden og lot ham leve under beskjedne forhold. Hva var hensikten med det? Blant annet at denne Sønnen, Jesus Kristus, skulle «bli en miskunnelig og trofast yppersteprest», «ikke en . . . som ikke kan ha medynk med våre skrøpeligheter, men en sådan som er blitt prøvd i alt i likhet med oss». På grunn av ham kan de kristne «tre fram med frimodighet for nådens [Guds] trone» i tillit til at han hører dem. (Heb. 2: 17, 18; 4: 15, 16; 10: 19, 21, 22) Jehova Gud vil at det skal være slik.

I dag driver folk i sin alminnelighet fra hverandre. Kommunikasjonen — mellom familiemedlemmer, mellom dem som har myndighet, og dem som er underlagt denne myndighet — er i ferd med å bryte sammen. Dette burde få oss til å innse enda mer hvor viktig det er å være tilnærmelig. Vi kan ikke tillate at de dårlige tilstander som gjør seg gjeldende i verden, får innpass i den kristne menighet og får svekke den varme og kjærlige ånd som rår der. Hvem er det som spesielt bør være på vakt, og hva kan de gjøre for å beskytte menigheten mot en slik fare?

Kristne ektemenn, som har fått befaling om å ’elske sin hustru som seg selv’, må verne om denne egenskapen. Foreldre må også være tilnærmelige overfor sine barn hvis de ikke vil at de skal «tape motet». Og i hver enkelt kristen menighet må de eldste (tilsynsmennene) vise at de virkelig er tilnærmelige, når de har med alle brødrene og søstrene å gjøre. — Ef. 5: 28, 33; Kol. 3: 19, 21; 1 Pet. 5: 1, 3.

Hvordan vi kan vise at vi er tilnærmelige

For å være tilnærmelig må en vise oppriktig og ekte interesse for andre. Det er ikke nok å si at vi er tilnærmelige, at «døren er åpen» og «matten hvor det står velkommen», ligger utenfor. Som ordspråket sier: «Mange mennesker roper høyt, hver om sin kjærlighet.» Men ord er ikke nok. Vi må vise at vi virkelig er tilnærmelige, ved den måten vi behandler andre på. (Ordspr. 20: 6; 1 Joh. 3: 18) Hvis vi virkelig bryr oss om andre og er villige til å gi av oss selv til gagn for dem, vil de merke det.

En eldste i en menighet er utnevnt av den hellige ånd til å tjene som hyrde under Kristus Jesus. Men han skulle ikke føle at han er andre overlegen, på grunn av denne utnevnelsen, for han er selv en del av hjorden, et av «fårene». (Ap. gj. 20: 28; 1 Pet. 5: 2, 4) Han bør i stedet være takknemlig for at menighetens Hode, Kristus Jesus, har funnet ham verdig til å tjene andre medlemmer av hjorden, og for at Gud har gjort ham ’dugelig’ ved å gi ham et visst mål av kunnskap, visdom og forstand. (1 Tim. 1: 12; 2 Kor. 3: 5) Slike åndelige rikdommer er en slags «betrodde midler» fra Gud. I stedet for å føle at han selv er betydningsfull, vil han glede seg over at han ved Guds ufortjente godhet har noe å gi brødrene, nemlig god veiledning og kunnskap som er basert på Guds eget Ord.’ I stedet for å være stor i egne øyne vil han ydmykt bestrebe