Spørsmål fra leserne
● Hva er den «frykt» som den fullkomne kjærlighet ifølge 1 Johannes 4: 18 driver ut? — C. A., USA.
Apostelen Johannes skriver: «Frykt er ikke i kjærligheten, men den fullkomne kjærlighet driver frykten ut; for frykt har straffen i seg [utgjør en hindring, NW]; men den som frykter, er ikke blitt fullkommen i kjærligheten.» — 1 Joh. 4: 18.
Den frykt det er tale om her, er den frykt som hindrer en i å uttale seg fritt når en vender seg til Gud i bønn. Sammenhengen viser at Johannes nettopp har talt om det å ha «frimodighet til å tale». (1 Joh. 4: 17, NW) Han tenker ikke på frimodighet til å tale i forbindelse med forkynnelsen av det gode budskap, men «frimodighet til å tale overfor Gud». — 1 Joh. 3: 19—21, NW; se til sammenligning Hebreerne 10: 19—22.
En som lar Guds kjærlighet fullt ut få virke i seg, kan tillitsfullt nærme seg sin himmelske Far uten å føle seg fordømt i sitt hjerte’, slik en hykler eller en som har pådratt seg Guds mishag, vil føle det. Han vet med seg selv at han oppriktig bestreber seg på å holde Guds bud og således gjør det som er hans Far til behag. (1 Joh. 3: 21, 22) Han føler seg derfor fri til å uttale seg og framsi sine bønner til Jehova. Han føler det ikke som om han er «satt på prøve» av Gud, at han er pålagt restriksjoner med hensyn til hva han kan si eller be om. (Se 4 Mosebok 12: 10—15; Job 39: 34—38; Klagesangene 3: 40—44; 1 Peter 3: 7.) Han blir ikke hindret av sykelig frykt. Han føler ikke at han har noe «svart stempel» på seg. — Se til sammenligning Hebreerne 10: 26, 27, 31.
Et barn føler seg ikke det minste forlegent overfor sine kjærlige foreldre. Det er heller ikke redd for å be dem om noe, ettersom det er overbevist om at de alltid er interessert i hva det trenger og setter pris på. Kristne mennesker som kjærligheten er fullt utviklet hos, kan likeledes være forvisset om at «dersom vi ber om noe etter hans vilje, da hører han oss; og dersom vi vet at han hører oss, hva vi så ber om, da vet vi at vi har de ting vi har bedt ham om». — 1 Joh. 5: 14, 15.
Denne fullkomne kjærlighet driver derfor ikke ut enhver form for frykt. Den fjerner ikke den ærbødige frykt vi føler overfor Gud som hans barn, en frykt som skyldes dyp respekt for hans stilling og hans makt og rettferdighet. (Sl. 111: 9, 10; Heb. 11: 7) Den fjerner heller ikke den normale frykt som får en til å unngå farer og beskytte seg selv og sitt liv, eller den frykt som en plutselig forskrekkelse kan framkalle. — Se 2 Korintierne 11: 32, 33; Job 37: 1—5; Habakuk 3: 16, 18.
Det er meget berikende i åndelig forstand å få den rette forståelse av 1 Johannes 4: 18. Dette skriftstedet viser hvilket enestående nært forhold en kristen kan stå i til sin store Skaper. Det oppmuntrer oss til å tale av hjertet når vi ber til Gud, slik at vi ikke ber på en formalistisk eller mekanisk måte, men åpent gir uttrykk for våre følelser, våre behov,. vår omtanke for andre, våre forhåpninger og vår kjærlighet til ham.
Vi bør heller ikke betrakte det at vi skal bli ’fullkomne i kjærligheten’, som noe uoppnåelig. Ordet «fullkommenhet» blir sjelden brukt i absolutt betydning. Som oftest er fullkommenheten relativ. Den må ses i forhold til noe annet. Da Paulus skrev til de kristne i Korint at de ikke måtte være «barn i forstand», men «fullvoksne», satte han ikke opp et mål som ingen i menigheten ville kunne nå. (1 Kor. 14: 20) Det greske ordet som Paulus brukte for ’fullvoksen’ (te’lei·oi) i dette skriftstedet, er det samme som det Johannes brukte for «fullkommen» (te·lei’a) i 1 Johannes 4: 18. Den eneste forskjellen er at det første er hankjønn og det siste hunkjønn. Å bli «fullkommen i kjærligheten» vil derfor si at Guds kjærlighet blir fullt utviklet i oss, ikke bare halvt utviklet, og at den fyller vårt hjerte og tilskynder oss til helhjertet å gjøre Guds vilje.