En nærmere undersøkelse
HAR den hellige ånd vært i virksomhet i den karismatiske bevegelse? Karismatikere må være enige i at hver enkelt skulle ha et ønske om å bringe dette på det rene, særlig siden de kristne får denne oppfordringen i Guds Ord: «Mine kjære venner, tro ikke alle som hevder at de har Ånden, men prøv dem for å finne ut om den ånd de har, kommer fra Gud.» — 1. Johannes 4: 1, Today’s English Version.
Oppriktige karismatikere mener selvsagt at det de opplever, vitner om at den hellige ånd virker blant de troende, at den står bak og får dem til å gjøre det samme som de kristne i det første århundre gjorde. På den annen side venter de som står utenfor den karismatiske bevegelse, å få se at andre vitnesbyrd om den hellige ånds virksomhet som fantes i det første århundre, skal finnes i dag også.
Reell enhet?
Hva med den enhet som er blitt oppnådd? Hvor reell er den? Vanligvis har karismatikere fortsatt å være medlemmer av de kirkesamfunn de var tilsluttet før de fikk del i denne spesielle opplevelsen. Men for utenforstående reiser dette alvorlige spørsmål.
De kan for eksempel spørre: Tror en oppriktig pinsevenn at en karismatisk presbyter som røker tobakk, virkelig er frelst? Tror en karismatisk baptist at en tidligere katolsk eller episkopalsk overøsing nå plutselig utgjør en gyldig kristen dåp bare fordi presten er blitt en karismatiker? Kan en luthersk karismatiker i all oppriktighet være enig med en karismatisk katolikk i at romersk-katolske prester virkelig forvandler brød og vin til Kristi legeme og blod under feiringen av messen? Listen over forskjeller av denne art kan gjøres mye lenger.
Bør disse skillelinjene spille noen rolle? Det gjorde de absolutt for de kristne i det første århundre. Apostelen Paulus skrev under den hellige ånds ledelse: «Dere må vise enighet. La det ikke være splittelse blant dere, men la alt komme i rett stand, så dere har samme syn og samme tanke.» (1. Korinter 1: 10) Det er helt klart at det ikke passet seg for sanne kristne å være uenige. Den hellige ånd virket ikke blant dem som var splittet den gangen. Nei, den forente de kristne ved at den hjalp dem til å overvinne tidligere motsetninger. De var fast forent i læremessige spørsmål, fulgte den samme fremgangsmåte og hadde den samme organisasjon. Deres enhet var ikke overfladisk, som om den var basert på en felles følelsesmessig opplevelse.
Noen innen den karismatiske bevegelse erkjenner den mangel på enhet som rår. Bladet Christianity Today skrev: «Noen ledere sa at den enhet karismatikere har opplevd fram til nå, har vært på det følelsesmessige plan. Det finnes alvorlige læremessige forskjeller, og de er blitt altfor lett forbigått. Derved utgjør de en trusel mot framtidige enhetsbestrebelser.» — 12. august 1977, side 37.
Lederskapskrise
Enkelte av lederne innen den karismatiske bevegelse er blitt ganske godt kjent. Men med tiden gjorde den ulike bakgrunn de hadde, at det oppstod ulike syn på hvordan bevegelsen skulle ledes. De ble splittet i spørsmålet om lederskap.
Noen ledere som var klar over den alvorlige trusel slike splittelser utgjorde for den karismatiske bevegelse, ble bekymret og kalte sammen ledere til et slags toppmøte. Det ble holdt i Dallas i Texas i 1980. Den taleren som åpnet møtet, sa rett ut: «Vi er her for å innrømme hvor skandaløst det er at vi er splittet.»
Men ble dette forholdet rettet på? Nei. En fraksjon slo til lyd for å opprette grupper under ledelse av en eldste eller en lærer som fører tilsyn med sine disipler. De som var imot dette, påstod at «de eldste tiltar seg en ubibelsk makt over andres liv, til og med i den grad at de tilraner seg Kristi myndighet». En leder anklaget en annen for «sauetyveri». Han tilføyde: «De vinner ikke syndere for Kristus. De vinner medlemmer av andre kirkesamfunn for seg selv.» Det er helt klart at splittelsene er der fortsatt. — Christianity Today, 4. april 1980.
Mangelen på enhet må ha en årsak. Denne årsaken kan spores tilbake til en manglende respekt for Bibelens autoritet.
Enhetens bok forkastes
Hvis du er knyttet til den karismatiske bevegelse, har du kanskje den oppriktige mening at karismatiske ledere aldri ville forkaste Bibelen. Men husk at en av de «gaver» som mange i bevegelsen mener at de har fått, er gaven å profetere. Man tror at det skrevne ord «alltid må være underordnet det levende, ʼdynamiskeʼ ords autoritet», det ord som blir gjort kjent ved profetering, sier boken The New Charismatics. Som én karismatiker uttrykker det: «Ånden går som den levende Gud gjennom og ut over det tidligere skriftlige vitnesbyrd.»
Men apostelen Paulus sa: «Om vi selv, ja, om en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn [et evangelium i strid med, NTM] det vi har forkynt, så skal han være forbannet!» (Galaterne 1: 8) Når en apostel eller en engel ikke kunne forkynne noe annet enn eller gå ut over det evangelium som er nedskrevet i Bibelen, har da en karismatiker i dag rett til å gjøre det?
Forfatteren og karismatikeren Catherine Marshall sier at «ikke all den sannhet og veiledning Kristus har gitt oss, finnes i Det gamle og Det nye testamentes kanon.» Men Bibelen selv sier: «Hele Skriften er inspirert av Gud og tjenlig til opplæring, til overbevisning, til gjenoppreisning, til oppdragelse i rettferdighet, så Guds-mennesket kan være fullkomment, rustet til all god gjerning.» (2. Timoteus 3: 16, 17, NTM) Når dette er Bibelens rolle, hvorfor skulle vi undervurdere dens innhold?
Til å begynne med kan det syntes uskyldig nok å sette sin egen opplevelse foran Bibelen. Men innser du hva det kan føre til? Husk at lederen for den gruppen i Jonestown i Guyana som ble offer for en tragedie, satte Bibelen til side og innprentet sine etterfølgere hvor nødvendig det var å lytte til ham og hans ʼåpenbaringer fra Gudʼ. Han hadde overbevist dem om at de skulle sette større lit til sin «opplevelse» med ham enn til Guds skrevne Ord. Forstår du faren ved å innta et slikt standpunkt — hvor sårbar en er når en gjør det? Hvis vi ikke hadde Bibelen som veileder, hvilken beskyttelse ville vi da ha mot massehysteri og massesuggesjon?
Selv om Bibelen anmoder oss om ikke å forakte profetord, gir den oss denne oppfordringen: «Forviss dere om alle ting; hold fast på det som er godt.» (1. Tessaloniker 5: 20, 21, NW) Derfor får vi denne befalingen i 1. Johannes 4: 1: «Prøv åndene om de er av Gud!» Det samme skriftstedet gir oss dette rådet: «Brødre, ikke alle profetiske ånder fortjener deres tiltro.» (Knox) Det er innlysende at ikke alle skriver seg fra Gud. Noe kommer fra Satan Djevelen.
Hvordan kan en da skille én ånd fra en annen? Ens egen opplevelse er ikke tilstrekkelig til å gjøre det. Og om Guds ånd skulle stå bak noen åpenbaring i dag, ville en slik åpenbaring helt sikkert ikke være i strid med de åpenbaringer den samme ånd gav Jesus, hans disipler og bibelskribentene.
Karismatiker håper at motsetningene mellom dem til slutt vil bli borte. Men en pastor innrømmet: «Sett under ett er den karismatiske bevegelse uberegnelig i lærespørsmål.» Den soleklare grunnen til at splittelsen vedvarer, er at mange karismatikere ikke anerkjenner Bibelen som den høyeste autoritet hva læren angår. Fordi personlig opplevelser blir erstattet med den, betyr det at ekte enhet aldri kommer til å bli oppnådd.
Tenkende mennesker i og utenfor bevegelsen spør nå seg selv: Vitner den karismatiske bevegelse egentlig om at Guds hellige ånd er i virksomhet? Og hva går denne bevegelsen i møte?
[Uthevet tekst på side 5]
Til å begynne med kan det synes uskyldig nok å sette sin personlige opplevelse foran Bibelen. Men innser du hva det kan føre til?
[Uthevet tekst på side 6]
Hvordan kan en skille én ånd fra en annen? Ens egen opplevelse er ikke tilstrekkelig til å gjøre det