Hvordan går det med bevegelsen?

«VI SER bevegelsen sette ned tempoet og /eller splittes,» uttalte en leder for den katolske karismatiske bevegelse i De forente stater i en rapport som han avla for denne gruppen. Rapporten tilføyde: «Denne splittelsen har ført med seg en utvanning av Guds Ord.»

Den ovennevnte rapporten ble gjengitt i det australske karismatiske og evangeliske bladet Vision (nummeret for mai — juni 1980) i en artikkel som het «Hva i all verden er i ferd med å skje med vekkelsen?» Forfatteren av artikkelen som selv er karismatiker, forteller at han holdt en tale ved et karismatisk stevne hvor han snakket om «den karismatiske bevegelsens død».

Ordstyreren ved den internasjonale lutherske karismatiske konferanse har analysert splittelsen. Han har laget en oversikt over «sju retninger» som har oppstått bare i De forente stater. Disse retningen innbefatter: grupper bygd opp omkring framstående ledere, protestantiske og katolske grupper som forsøker å avgrense bevegelsen til sitt sogn, og grupper som legger vekt på sunnhet og velstand som vitnesbyrd om Guds godkjennelse.

Ledere og iakttagere er derfor bekymret for en stadig svakere bevegelse, for at «den ikke er evigvarende», som en karismatiker sa. (U.S. Catholic, februar 1980) Utviklingen synes å gå i retning av at bevegelsen mister begeistringen, eller at det dannes nye sekter av karismatikere som samler seg rundt forskjellige ledere.

Det er ikke første gang noe slikt har funnet sted. Oppslagsverket The Encyclopedia Britannica (Macropaedia, bind 14, side 31) sier om pinsevennene, som trådte fram på den religiøse skueplassen flere generasjoner tidligere: «Til å begynne med hadde de ikke til hensikt å gå ut av sine egne kirkesamfunn. De ønsket bare å være med på reformering og vekkelse og derved hjelpe sine kirkesamfunn til å kvitte seg med en formalistisk gudstjeneste, modernistiske trosoppfatninger og verdslighet. De ville bestrebe seg på å omdanne dem til livlige, åndsfyllte små samfunn av pinsevenner. Senere inntraff mange splittelser. I dag finnes det over 30 forskjellige retninger innen pinsebevegelsen.

Historien til de ʼnye karismatikerneʼ i den senere tid har en slående likhet med pinsebevegelsens historie. Men det er egentlig ikke overraskende når vi vet hva det var som satte denne nye bevegelsen i gang.

Hva som egentlig skjedde

De beretninger som ofte blir fortalt, kan få deg til å trekke den slutning at tungetalen og den karismatiske fornyelsen fant sted plutselig, helt av seg selv — som en spontan virkning av den hellige ånd. Men det er interessant å merke seg hvordan denne bevegelsen fikk sin begynnelse blant protestanter i California. Vi hører om at to medlemmer av den episkopale kirke i 1959 «ble døpt med Den Hellige Ånd mens venner av dem innen pinsebevegelsen var vitne til det». Fra dem spredte denne «opplevelsen» seg til omkring et dusin andre kirkemedlemmer. Deres egen prest kontaktet andre igjen, og denne «opplevelsen» spredte seg til mange protestantiske kirkesamfunn.

Da bevegelsen fikk sin begynnelse blant katolikker, skjedde det egentlig heller ikke her spontant. Også før ’Duquesne-opplevelsen’ «hadde enkelte katolikker hatt pinseopplevelsen — ofte under påvirkning av venner innen pinsebevegelsen», sier boken The New Charismatics.

Siden det ser ut til at ’Duquesne-opplevelsen’ forårsaket en rask utbredelse av karismatiske opplevelser blant katolikker, vil vi gjerne vite litt om hvem som var med den gangen. I august 1966 hadde fakultetsmedlemmer ved universitetet gjennom venner blitt gjort kjent med forskjellige skrifter som var preget av en pinsevenntankegang. «Med tiden bestemte denne gruppen seg for å bli personlig kjent med kristne fra sitt hjemsted som hadde hatt pinseopplevelsen,» sier en skribent. Dette møtet førte til «Duquesne-helgen».

Det som skjedde, var altså at tanker og opplevelser som tidligere hadde hørt hjemme i pinsebevegelsen, spredte seg til noen av de større kirkesamfunnene. De fleste av dem som ble karismatikere, var enten slike som søkte etter en mer «dynamisk», oppildnende og gledefylt måte å tilbe Gud på, eller de ble påvirket av dem som hadde hatt denne opplevelsen.

Men det er en stund siden dette fant sted. De resultater vi nå ser, tyder ikke på at det har funnet sted en ekte, spontan fornyelse ved den hellige ånd. Vi har i stedet sett at én gruppes trosoppfatninger og fremgangsmåter har vunnet innpass i en rekke andre grupper. Ingen har kunnet styre det hele i en bestemt retning for å nå verdifulle mål.

«Hva med vår opplevelse?»

Trass i de tiltagende beviser for dette er det mange som synes at de ikke med god samvittighet kan fornekte det de har opplevd. Følte de ikke en kraft inne i seg? Var de ikke vitne til helbredelser? Merket de ikke at de ble friske? Talte de ikke i tunger på språk som de selv ikke forstod?

Det kan nok så være, men det er viktig å huske at Bibelen advarer mot bedragerske, demoniske ånder. (1. Johannes 4: 1) De omtales som «ånder som gjør under og tegn», og som til og med fører mektige herskere vill. (Åpenbaringen 16: 14) De kan bruke mennesker for å gjøre kraftige gjerninger, men de synlige resultater av deres virksomhet beviser ikke at de skriver seg fra Gud. Noen vil kanskje spørre: «Ikke engang når gjerningene blir gjort i Jesu navn?» Jesu selv sa: «Mange skal si til meg på den dag: Herre, Herre! har vi ikke profetert ved ditt navn, og drevet ut onde ånder ved ditt navn, og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn? Men da skal jeg si dem rett ut: Jeg har aldri kjent dere.» — Matteus 7: 22, 23.

Også tidlige pinsevenner var bekymret for demonenes påvirkning. W. J. Seymour, en framstående pinsevenn i begynnelsen av dette århundre, bad en gang sin lærer innstendig om å komme til Los Angeles for å hjelpe ham, for «hypnotiske krefter og forvridde kroppsstillinger» kunne iakttas på møtene hans. Han følte at han trengte hjelp til å «skille mellom det som var ekte, og det som var uekte, og til å luke ut det som ikke var av Gud».

En jesuittprest som i den senere tid har talt i tunger, sier om det at Satan på en bedragersk måte gir seg ut for å være en lysets engel (2. Korinter 11: 14): «Tungetale kan være en hysterisk opplevelse eller, ifølge noen, en djevelsk opplevelse.» En sogneprest i den episkopale kirke som taler i tunger, sa: «Djevelen har mange måter å påvirke oss på. Når vi blir døpt med Den Hellige Ånd, går han virkelig til angrep.»

Tenk også over dette: Hvis disse spesielle gavene, for eksempel tungetale, helbredelse ved bønn og profetisk tale, er av så stor betydning i dag, hvorfor skrev da apostelen Paulus: «De profetiske gaver skal opphøre, tungene skal tie»? (1. Korinter 13: 8) Kjensgjerningene viser at da apostlene og de som de ’la hendene på’, døde, forsvant den hellige ånds mirakuløse gaver. — Apostlenes gjerninger 8: 17; 14: 3.

I dag er det noe av langt større betydning som viser hvilke kristne Gud virker gjennom. Det er en egenskap alle Guds tjenere må ha. Bibelen sier: «Så blir de stående, disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.» (1. Korinter 13: 13) Siden det forholder seg slik, må vi se etter noe annet enn tungetale for å få solide beviser for den hellige ånds virksomhet i dag.

Hva er det da som kjennetegner sanne kristne, kristne som viser kjærlighet, som er av så stor betydning? Kan vi se at de bærer de frukter som Guds ånd frembringer? Hvis vi kan det, ser vi at de er lik de kristne i det første århundre. La oss undersøke dette.

[Uthevet tekst på side 8]

De resultater vi nå ser, tyder ikke på at det har funnet sted en ekte, spontan fornyelse ved den hellige ånd