«Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig»

Bibelens 62. bok — 1 Johannes

Skribent: Apostelen Johannes

Sted skrevet: Efesos, eller i nærheten

Fullført: ca. 98 e. Kr.

Omspenner: Ubestemt

Denne og de to etterfølgende artiklene er et ledd i en artikkelserie hvor Bibelens 66 bøker blir behandlet.

1. a) Hvilken egenskap blir spesielt framhevet i Johannes’ skrifter, men hva er det som viser at han likevel ikke var sentimental? b) Hvorfor var hans tre brev så betimelige?

JOHANNES, Jesu Kristi elskede apostel, hadde stor kjærlighet til rettferdigheten. Dette ga ham en dyp innsikt i Jesu sinn og tankegang. Vi blir derfor ikke forbauset over at kjærligheten har en fremtredende plass i hans skrifter. Han var imidlertid ikke sentimental, for Jesus omtalte ham som en av ’tordensønnene’ [Boargenes]. (Mark. 3: 17) Hans tre brev er i virkeligheten skrevet til forsvar for sannhet og rettferdighet, for frafallet, som var blitt forutsagt av apostelen Paulus, hadde nå begynt å gjøre seg gjeldende. Johannes’ tre brev var svært betimelige, for de medvirket til å styrke de første kristne i deres kamp mot ’den ondes’ listige anslag. — 2 Tess. 2: 3, 4; 1 Joh. 2: 13, 14; 5: 18, 19, LB.

2. a) Hva er det som viser at disse brevene ble skrevet mye senere enn Matteus’ og Markus’ evangelium og Peters og Paulus’ brev? b) Når og hvor ble brevene sannsynligvis skrevet?

² Etter innholdet å dømme hører disse brevene hjemme i en langt senere tid enn Matteus’ og Markus’ evangelium, og også senere enn Peters og Paulus’ brev. Tidene har forandret seg. Jødedommen, som var den store trusel for menighetene i deres barndom, blir ikke omtalt, og det ser ikke ut til at Johannes’ brev inneholder et eneste direkte sitat fra de hebraiske skrifter. Derimot taler Johannes om «den siste time» og om at «mange antikrister» har trådt fram. (1 Joh. 2: 18) Han henvender seg til sine lesere ved å bruke uttrykket «mine barn», mens han omtaler seg selv som «den eldste». (1 Joh. 2: 1, 12, 13, 18, 28; 3: 7, 18; 4: 4; 5: 21; 2 Joh. 1; 3 Joh. 1) Alt dette tyder på at hans tre brev er skrevet på et ganske sent tidspunkt. Ordene i 1 Johannes 1: 3, 4 tyder også på at Johannes’ evangelium ble skrevet omtrent samtidig. Det er en alminnelig oppfatning at Johannes’ tre brev var fullført omkring år 98, kort tid før apostelens død, og at de ble skrevet i nærheten av Efesos.

3. a) Hva er det som viser at apostelen Johannes har skrevet i Johannes, og at brevet er ekte? b) Hvilke ord ble tilføyd senere, og hva er det som viser at de er uekte?

³ At 1 Johannes virkelig er skrevet av apostelen Johannes, framgår av dets store likhet med det fjerde evangelium, som det ikke er noen tvil om at Johannes har skrevet. Skribenten innleder for eksempel brevet med å omtale seg selv som et øyenvitne som har sett «livets Ord . . . det evige, som var hos Faderen og ble åpenbart for oss», uttrykk som har en slående likhet med dem som blir benyttet i innledningen til Johannes’ evangelium. At brevet er kanonisk, ble bekreftet av Muratoris kanon og av Irenaeus, og det blir sitert av Polykarp, Papias og andre, som alle levde i det annet århundre.a Det må imidlertid bemerkes at i noen oversettelser er følgende ord blitt føyd til kapittel 5 ved slutten av vers 7 og begynnelsen av vers 8: «I himmelen: Faderen, Ordet og den Hellige Ånd, og disse tre er ett; og de er tre som vitner på jorden.» Men denne teksten finnes ikke i noe gresk manuskript til 1 Johannes før det 15. århundre og er tydeligvis blitt tilføyd for å støtte treenighetslæren. De fleste nyere oversettelser utelater disse ordene.b De er også utelatt i den vanlige norske oversettelsen.

4. Hvem søker Johannes å beskytte sine medkristne mot, og hvilken falsk lære gjendriver han?

⁴ Johannes skriver for å beskytte sine «elskede», sine «unge», imot de falske læresetninger som framsettes av de «mange antikrister» som har utgått fra dem, og som prøver å villede dem og føre dem bort fra sannheten. Disse var øyensynlig forløperne for gnostikerne, en gruppe mennesker som hevdet at de hadde en spesiell, mystisk betont kunnskap fra Gud.c Johannes’ uttalelse angående synd og angående Jesu syndoffer viser at disse «modernistiske» lærerne var selvrettferdige og hevdet at de var uten synd og ikke hadde behov for Jesu gjenløsningsoffer. Deres egosentriske «kunnskap» hadde gjort dem selviske og blottet for kjærlighet, noe Johannes avslører idet han gang på gang understreker betydningen av å vise sann kristen kjærlighet. Dessuten bekjemper Johannes øyensynlig deres falske lære når han forklarer at Jesus er Kristus, at han hadde en førmenneskelig tilværelse, og at han kom i kjødet som Guds Sønn for å frelse dem som tror. (1 Joh. 1: 7—10; 2: 1, 2; 4: 16—21; 2: 22; 1: 1, 2; 4: 2, 3, 14, 15) Johannes stempler disse falske lærerne som «antikrister» og nevner flere måter hvorpå en kan kjenne Guds barn og Djevelens barn. — 1 Joh. 2: 18, 22; 4: 3.

5. Hva viser at hans skrift var tiltenkt hele den kristne menighet?

⁵ Ettersom brevet ikke er stilt til noen bestemt menighet, var det sannsynligvis tiltenkt hele det kristne samfunn. Det at det ikke har noen innledende eller noen avsluttende hilsen, tyder også på dette. Noen har til og med karakterisert dette skrift som en traktat i stedet for et brev. Bruken av flertallsformen «I» gjennom hele brevet viser at skribenten rettet sine ord til en gruppe og ikke til en enkeltperson.

INNHOLDET AV 1 JOHANNES

6. Hvordan understreker Johannes motsetningen mellom dem som vandrer i lyset, og dem som er i mørket?

⁶ De må vandre i lyset og ikke i mørket (1: 1—2: 29). «Dette skriver vi,» sier Johannes, «for at eders glede kan være fullkommen.» Ettersom «Gud er lys», er det bare de som «vandrer i lyset», som har «samfunn med ham» og med hverandre. De er renset fra synd ved «Jesu, hans Sønns blod». Men de som «vandrer i mørket», og som sier at de «ikke har synd», dårer seg selv, og sannheten er ikke i dem. Dersom de bekjenner sine synder, vil Gud være trofast og tilgi dem. — 1: 4—8

7. a) Hvordan viser en at en kjenner og elsker Gud? b) Hva kjennes antikrist på?

⁷ Jesus Kristus blir omtalt som «en soning for våre synder» og som «en talsmann hos Faderen». Den som sier at han kjenner Gud, men som ikke holder hans bud, er en løgner. Den som elsker sin bror, blir i lyset, men den som hater sin bror, er i mørket. Johannes kommer med en kraftig advarsel mot å elske verden eller de ting som er i verden, og sier: «Om noen elsker verden, da er kjærligheten til Faderen ikke i ham.» Det har kommet mange antikrister, og «de er gått ut fra oss», sier Johannes, for «de var ikke av oss». Antikrist er den som nekter at Jesus er Kristus. Han fornekter både Faderen og Sønnen. ’Barna’ skal bli i det de har lært fra begynnelsen, slik at de kan «bli i Sønnen og i Faderen», i samsvar med den salvelse som de har fått av ham. — 2: 1, 2, 15, 18, 19, 24.

8. a) Hva kjennetegner Guds barn og Djevelens barn? b) Hvordan har de kristne kommet til å kjenne kjærligheten, og hvorfor må de til stadighet ransake sitt hjerte?

⁸ Guds barn praktiserer ikke synd (3: 1—24). På grunn av Faderens kjærlighet kalles de «Guds barn», og når Kristus åpenbares, skal de bli ham lik og «se ham som han er». Synd er lovbrudd, og de som blir i Kristus, «praktiserer ikke synd». (NW) De som praktiserer synd, er av Djevelen, hvis gjerninger Guds Sønn skal gjøre ende på. Guds barn og Djevelens barn kjennes på følgende måte: De som er av Gud, elsker hverandre, men de som er av den onde, er lik Kain, som hatet sin bror og slo ham i hjel. Johannes sier til ’barna’ at de kjenner kjærligheten fordi «[Kristus] satte sitt liv til for oss», og han oppfordrer dem til ikke å ’lukke sitt hjerte’ for sin bror. De skal elske, ikke «med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet». For å kunne avgjøre om de «er av sannheten», må de ransake sitt hjerte og se om de «gjør det som er [Gud] til behag». De må holde hans bud, som går ut på at de skal «tro på hans Sønn Jesu Kristi navn og elske hverandre». På den måten vil de kjenne om de blir i ham og han i dem ved ånden. — 3: 1, 2, 16—19, 22, 23.

9. a) Hvordan må de inspirerte uttalelser prøves? b) Hvordan blir det understreket at vi er forpliktet til å elske hverandre?

⁹ De skal elske hverandre i forening med Gud (4: 1—5: 21). Åndene, de «inspirerte uttalelser» (NW), må prøves. De som fornekter at Kristus kom i kjødet, «er ikke av Gud», men er antikrister. De er av verden og i forening med den, men sannhetens ånd er av Gud. «Gud er kjærlighet.» Og Johannes sier: «I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.» Vi er derfor i høy grad forpliktet til å elske hverandre. De som elsker hverandre, vil få erfare at Gud blir i dem, og kjærligheten er på den måten blitt gjort fullkommen, slik at de kan ’ha frimodighet’ og frykten kan bli drevet ut. «Vi,» sier Johannes, «elsker fordi han elsket oss først.» «Den som elsker Gud, skal og elske sin bror.» — 4: 3, 8, 10, 17, 19, 21.

10. a) Hvordan kan Guds barn seire over verden, og hvilken tillit kan de ha? b) Hvilken innstilling må de ha til synd og avgudsdyrkelse?

¹⁰ Å vise kjærlighet som Guds barn betyr å holde Guds bud, og de som gjør det, vil seire over verden ved sin tro. Guds vitnesbyrd om dem som viser tro på Guds Sønn, er at han har gitt dem «evig liv, og dette liv er i hans Sønn». De kan derfor ha tillit til at han alltid vil høre dem dersom de ber om noe etter hans vilje. Selv om enhver urettferdighet er synd, finnes det synd som ikke er til døden. Den som er født av Gud, praktiserer ikke synd. Skjønt «hele verden er i den ondes vold» (LB), har Guds Sønn kommet, og han har gitt dem «skjønn», slik at de kan kjenne den sanne Gud, som de nå er i forening med ved «hans Sønn Jesus Kristus». De skal vokte seg for avgudene. — 5: 11, 19, 20.

HVORFOR DEN ER NYTTIG

11. Hvordan kan kristne i vår tid bekjempe antikrister og verdslige lyster?

¹¹ Akkurat som tilfellet var i slutten av det første århundre, finnes det i vår tid «mange antikrister» som sanne kristne må advares mot. De må holde fast ved ’det budskap som de hørte fra begynnelsen, at de skal elske hverandre’, og bli i Gud og den sanne lære, gjøre rettferdighet og ha frimodighet. (1 Joh. 2: 18; 3: 11; 2: 27—29) Av aller største betydning er også advarselen mot «kjødets lyst og øynenes lyst og storaktighet i levnet», disse materialistiske, verdslige onder som har oppslukt de fleste såkalte kristne. Sanne kristne vil sky verden og dens lyst, idet de vet at «den som gjør Guds vilje, blir til evig tid». I denne tid, da verdslig begjær, sektvesen og hat er framherskende, er det i høy grad nyttig å studere Guds vilje, som kommer til uttrykk i de inspirerte skrifter, og å handle i samsvar med den. — 2: 15—17.

12. Hvilke motsetninger blir stilt opp i i Johannes til gagn for oss, og hvordan kan vi seire over verden?

¹² Til gagn for oss understreker 1 Johannes motsetningen mellom det lys som utgår fra Faderen, og det sannhetsødeleggende mørke som utgår fra den onde, mellom Guds livgivende lære og antikrists bedragerske løgner, mellom den kjærlighet som preger hele den menighet som er i forening med Faderen og Sønnen, og det morderiske, Kain-lignende hat som er i dem som «er gått ut fra oss», slik at «det skulle bli åpenbart at ikke alle er av oss». (2: 19; 1: 5—7; 2: 8—11, 22—25; 3: 23, 24, 11, 12) Når vi har denne forståelse, skulle vi ha et inderlig ønske om å ’seire over verden’. Og hvordan kan vi gjøre det? Ved at vi har en sterk tro, og ved at vi har «kjærligheten til Gud», noe som vil komme til uttrykk ved at vi holder hans bud. — 5: 3, 4.

13. a) Hvordan blir det vist at Guds kjærlighet er en praktisk kjærlighet? b) Hvordan skal de kristnes kjærlighet være, og hvilken forening skal den føre til?

¹³ «Kjærligheten til Gud» — hvor sterkt understrekes ikke denne drivkraften gjennom hele brevet! I kapittel 2 blir den skarpe motsetningen mellom kjærligheten til verden og kjærligheten til Faderen framhevet. Senere blir vi gjort oppmerksom på at «Gud er kjærlighet». (4: 8, 16) Og hvilken praktisk kjærlighet er ikke dette! Den kommer sterkest til uttrykk i at Faderen har sendt «sin Sønn til frelser for verden». (4: 14) Dette skulle framelske verdsettelse og en fryktløs kjærlighet i vårt hjerte, noe apostelen viser når han sier: «Vi elsker fordi han elsket oss først.» (4: 19) Vår kjærlighet bør være av det samme slag som Faderens og Sønnens — en praktisk kjærlighet. Akkurat som Jesus satte sitt liv til for oss, er også vi «skyldige å sette livet til for brødrene», ja, til å åpne vårt hjerte for brødrene og elske dem, ikke bare med ord, men «i gjerning og sannhet». (3: 16—18) Som Johannes’ brev så tydelig viser, er det denne kjærlighet som i forening med den sanne kunnskap om Gud knytter sammen dem som vandrer med Gud og blir i Faderen og Sønnen. (2: 5, 6) Det er til disse Rikets arvinger, som på den måten er knyttet sammen med kjærlighetens bånd, Johannes sier: «Og vi er i den Sanne, i hans Sønn Jesus Kristus. Denne er den sanne Gud og det evige liv.» — 5: 20.

[Fotnoter]