Spørsmål fra leserne

● I 1 Peter 3: 19 står det at Jesus prekte for «åndene som var i varetekt». Hvem var disse åndene, når prekte han for dem, og ga hans forkynnelse dem anledning til å angre? — USA.

I 1 Peter 3: 20 sies det om «åndene som var i varetekt» at de «fordum hadde vært gjenstridige, dengang da Guds langmodighet ventet i Noahs dager». I sitt annet inspirerte brev til de kristne omtaler Peter dem som ’engler som syndet’. (2 Pet. 2: 4, 5) Og disippelen Judas sier: «De engler som ikke tok vare på sin høye stand, men forlot sin egen bolig, dem holder han i varetekt i evige lenker under mørket til dommen på den store dag.» — Jud. 6.

Disse englene forlot sin egen bolig før vannflommen på Noahs tid, slik det framgår av 1 Mosebok 6: 2, hvor vi leser: «Guds sønner [så] at menneskenes døtre var vakre; og de tok seg hustruer, hvem de hadde lyst til.» Ja, disse Guds åndesønner eller engler hadde evnen til å materialisere seg i menneskeskikkelse, noe som tydelig framgår av det faktum at trofaste engler gjorde det samme på Guds befaling for å overbringe budskaper til mennesker på jorden. (1 Mos. 18: 1, 2, 8, 20—22; 19: 1—11; Jos. 5: 13—15) Men alle de engler som etter egen beslutning forlot sitt rette tilholdssted og sin tildelte tjeneste i himmelen for å inngå kjødelige forbindelser, handlet i strid med Guds lov. De begikk perverse handlinger, noe Judas viser når han sammenligner deres synd med den seksuelle perversitet innbyggerne i Sodoma og Gomorra og noen omkringliggende byer henga seg til. — Jud. 7.

Hva så med tidspunktet for Jesu forkynnelse for «åndene som var i varetekt»? Peter påpeker først at Kristus var blitt «levendegjort i ånden», og sier deretter: «I denne [altså «i ånden», i sin tilstand som åndeperson] gikk han bort og prekte for åndene som var i varetekt.» (1 Pet. 3: 18, 19) Dette innebærer at Jesus prekte for dem etter at han var blitt oppreist til liv som en ånd. Og Peters bruk av imperfektum («prekte») peker i retning av at denne forkynnelsen ble utført før Peter skrev sitt første brev (omkring 62—64 e. Kr.).

I denne forbindelse må vi huske hva Jesus sa til sine apostler om kvelden den siste påsken før han ble forrådt og fengslet: «Verdens fyrste kommer, og han har intet i meg.» «Og når han [Guds ånd] kommer, skal han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom: . . . om dom, fordi denne verdens fyrste er dømt.» (Joh. 14: 30; 16: 8—11) På denne bakgrunn forstår vi at den oppstandne Jesus Kristus kunne komme med en kunngjøring om dommen over åndene i varetekt, en dom som nå var til fulle rettferdiggjort. Dette — å kunngjøre dommen — var alt han kunne gjøre i forbindelse med åndene i varetekt, og han hadde nå bedre grunnlag for å gjøre det enn da han i sin førmenneskelige tilværelse som ånd sa «Herren refse deg!» til Djevelen. (Jud. 9) Tiden hadde ennå ikke kommet til at den oppstandne Jesus Kristus skulle kaste disse åndene i avgrunnen. På det tidspunkt da han trådte inn i det himmelske tempels Aller-helligste for å frambære verdien av sitt gjenløsningsoffer for Jehova og satte seg ved Jehovas høyre hånd, ville det neppe ha vært passende å vise åndene i varetekt oppmerksomhet ved å forkynne for dem. Det er derfor ingen grunn til å tro at den oppstandne Jesus ville ha oppfordret alle onde åndeskapninger til å samle seg for at han skulle kunne forkynne for dem.

En skal være oppmerksom på at det greske ordet som her er oversatt med ’preke’ (ke·rys’so), betyr å proklamere et eller annet, godt eller dårlig, slik for eksempel Jonas gjorde da han kunngjorde Ninives kommende ødeleggelse. Som Judas påpekte, er de ulydige englene blitt holdt i varetekt til «dommen på den store dag». Det den oppstandne Jesus forkynte for disse urettferdige englene, kan derfor bare ha vært et budskap om fordømmelse og dom.

At Jesu forkynnelse ikke kan ha gitt «åndene som var i varetekt» en anledning til å angre framgår tydelig av Skriften. I Hebreerne 2: 16 står det: «Engler tar han [Jesus] seg jo ikke av.» De åndeskapninger som gjorde opprør, var dessuten ikke blitt skapt med mangelfull evne til å holde Guds fullkomne lov. De valgte med overlegg å synde. Deres situasjon var derfor mye lik den som frafalne salvede kristne befinner seg i. Angående slike mennesker leser vi i Hebreerne 6: 4—6: «Det er umulig at de som engang er blitt opplyst og har smakt den himmelske gave og fått del i den Hellige Ånd og har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter, og så faller fra, atter kan fornyes til omvendelse.» Hvis det er umulig å hjelpe slike frafalne til anger enda de er ufullkomne i kjødet, er det også umulig at engler som har syndet forsettlig, kan angre.