Spørsmål fra leserne
● Når blir ’slangens hode’ knust av Guds kvinnes «ætt» som en oppfyllelse av Bibelens første profeti, 1. Mosebok 3: 15?
Første Mosebok 3: 15 lyder: «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom ditt avkom og hennes ætt. Den skal knuse ditt hode, men du skal hogge den i hælen.» Ifølge 1930-oversettelsen lyder den siste delen av skriftstedet: «Den skal knuse ditt hode, men du skal knuse dens hæl.» Det at Guds kvinnes «ætt» fikk hælen knust, førte til at Herren Jesus Kristus døde. Den herliggjorte Jesus Kristus kommer til å gjengjelde dette ved å knuse den symbolske slange, Satan Djevelen.
Åpenbaringen, kapittel 12, forteller hva som skjedde etter at hedningenes tider utløp og Guds rike ble ’født’ i 1914. Mikael og hans engler kjempet mot den symbolske draken og hans demonengler og kastet dem ut fra himmelen: «Den store drake ble styrtet, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan og som forfører hele verden; han ble kastet ned på jorden og hans engler med ham.» — Åp. 12: 5, 7—9.
Like etter beskrivelsen av Harmageddon-krigen i Åpenbaringen 19: 11—21, hvor vi leser at Jesus leder de himmelske hærstyrker fram til seier over alle sine jordiske motstandere, beskriver Johannes et syn han fikk av at Satan blir kastet i avgrunnen: «Jeg så nå en engel [uten tvil overengelen Mikael] som steg ned fra himmelen med nøkkelen til avgrunnen og en svær lenke i sin hånd. Han grep draken, den gamle slange, som er djevelen og Satan, og bandt ham for tusen år. Han kastet ham i avgrunnen, låste igjen og satte segl over, så han ikke lenger skulle forføre folkene, ikke før de tusen år var gått.» — Åp. 20: 1—3.
Jesus Kristus kunne i egenskap av Guds kvinnes «ætt» uten tvil ha knust «den gamle slange» og tilintetgjort ham da i stedet for bare å kaste ham i avgrunnen. Men Jehova har i sin store visdom bestemt at den fullkommengjorte menneskehet etter Kristi tusenårige styre skal bli fristet av ham som opprinnelig utfordret Jehovas universelle overherredømme. Det vil fjerne enhver eventuell tvil med hensyn til ulasteligheten til dem som ikke vil la seg forføre av Djevelen.
Jordiske motstandere av Jehova vil, anført av Satan, gjøre et siste og endelig forsøk på å overta herredømmet over jorden. Johannes beskriver utfallet av dette som om det allerede har funnet sted: «Ild falt ned fra himmelen og fortærte dem.» Og når det gjelder knusingen av hodet til «den gamle slange», sier beretningen: «Og djevelen som forførte dem, ble kastet i sjøen med ild og svovel.» (Åp. 20: 9, 10) Dette innebærer fullstendig ødeleggelse for Satan. Når Guds største motstander får sitt hode knust, betyr det følgelig ikke bare at hele universet blir kvitt alle motstandere av Jehova, men også at Jehovas hellige navn blir fullstendig helliget. Dette utgjør en fullstendig oppfyllelse av det som sies i Romerne 16: 20 til Kristi medarvinger: «Måtte fredens Gud snart knuse Satan under føttene på dere!» — Hebr. 2: 14, 15.
● Hvor mange påsker ble feiret i løpet av Jesu jordiske tjeneste?
Evangelienes samlede vitnesbyrd viser at det ble feiret fire påsker i denne perioden, og at Jesu tjeneste således strakte seg over tre og et halvt år.
Ingen av evangeliene nevner direkte fire påsker. Matteus’, Markus’ og Lukas’ evangelium (som ofte blir kalt de synoptiske evangelier) nevner faktisk ikke noen annen påske enn den siste påsken, den påsken da Jesus døde. Som i andre spørsmål må vi derfor sette sammen de detaljerte opplysninger som alle evangelieberetningene inneholder.
Johannes 2: 13 nevner en påske som inntraff omtrent på den tiden da Jesus begynte sin tjeneste. Ettersom Jesus ble døpt om høsten i år 29, må den påsken som er nevnt i Johannes 2: 13, ha vært påsken i år 30. Johannes’ evangelium omtaler også en påske i Johannes 6: 4 og den siste påsken Jesus feiret før sin død. (Joh. 13: 1) Men vi har god grunn til å hevde at det var enda en påske, en påske som kom mellom den som er nevnt i Johannes 2: 13, og den som er nevnt i Johannes 6: 4. Hvordan det?
Etter påsken i år 30 forkynte Jesus en tid i Judea og drog så nordover til Galilea da det ennå var fire måneder igjen til høsttiden. (Joh. 4: 35) Johannes, kapittel 4, forteller bare om begynnelsen på Jesu langvarige tjeneste i Galilea, men i Johannes 5: 1 leser vi: «Etter dette var det en av jødenes høytider, og Jesus drog opp til Jerusalem.» Hvilken høytid var det?
Som en hjelp til å fastslå hvilken høytid dette var, kan vi merke oss at alle evangeliene forteller om at Jesus på mirakuløst vis mettet 5000 i Betsaida. (Matt. 14: 13—21; Mark. 6: 32—44; Luk. 9: 10—17; Joh. 6: 1—15) I Johannes 6: 4 står det at påsken var nær, og Markus nevner at gresset var grønt. Begge disse opplysningene viser at det var om våren Jesus utførte dette miraklet. Men Matteus’, Markus’ og Lukas’ beretninger tidfester dette miraklet til et tidspunkt da Jesus hadde tjent lenge i Galilea, til hans tredje reise i dette området. De synoptiske evangelier omtaler altfor mange begivenheter til at alle sammen kan ha inntruffet på under et år, fra Jesus begynte sin tjeneste i Galilea, og til den påsken som er omtalt i Johannes 6: 4.
I artikkelen «Kronologiske aspekter ved Kristi liv» sier Harold W. Hoehner: «Et problem som oppstår når en tilføyer et år mellom påskene i Johannes 2: 13 og 6: 4, er at Johannes ikke nevner noen ekstra påske. Det dreier seg her om indirekte beviser, og [det er verdt å merke seg at] Johannes ikke nevner alle høytidene; han nevner for eksempel ikke pinsefesten. De synoptiske beretninger krever dessuten et år mellom påskene i 2: 13 og 6: 4.» — Utgitt i Bibliotheca Sacra, bind 131, april—juni 1974, sidene 147—162.
Men hvis den høytiden som er nevnt i Johannes 5: 1, var påsken, ville det ha vært tid nok til de begivenhetene som blir omtalt. Noen håndskrifter sier dessuten «høytiden» (bestemt form) i Johannes 5: 1 og mener da sannsynligvis påsken. Og påsken var den høytiden da Moseloven påla jødene å dra opp til Jerusalem, som Johannes 5: 1 sier at Jesus gjorde.
Dette tyder følgelig på at Jesu jordiske tjeneste strakte seg over fire, og ikke bare tre påsker. Harold W. Hoehner sier om forskjellige teorier som er blitt framsatt med hensyn til hvor lenge Jesus tjente: «Det mest sannsynlige er at Jesus tjente i tre år, fra den første påsken og til den påsken da han ble henrettet. Men ettersom Jesus ble døpt og begynte sin offentlige tjeneste før den første påsken, må hans tjeneste naturligvis ha strukket seg over omkring tre og et halvt år alt i alt.» Og det er nøyaktig den lengden Daniels profeti om de 70 årsuker angir. — Dan. 9: 24—27, EN.
Daniel skrev om den siste årsuken: «En uke [på sju år] skal gjøre pakten fast for de mange [omskårne jøder og proselytter]; og i midten av uken [etter tre og et halvt år] skal slaktoffer og matoffer opphøre [i og med at den salvede, Jesus, døde og dermed oppfylte loven].» (Dan. 9: 27, EN) Jesus ble følgelig døpt og salvet med Guds ånd som Messias i år 29 e. Kr. Han døde om våren i år 33, etter å ha utført en offentlig tjeneste i tre og et halvt år.
● I Ordspråkene 10: 6 står det: «Over den rettferdiges hode kommer velsignelse fra Herren, men gudløses munn dekker over vold.» Hva betyr disse ordene?
Ordspråket viser her ved hjelp av kontraster hva som blir utfallet for to slags mennesker — den rettferdige og den gudløse. Hvis vi undersøker betydningen av disse ordene, kan det hjelpe oss til å finne ut hva slags type mennesker vi vil være.
En som har et rent og rettferdig hjerte, vil legge fram tydelige beviser for det. Som Jesus sa: «Det hjertet er fullt av, det taler jo munnen.» (Matt. 12: 34, 35) Ja, en som er rettferdig, taler regelmessig om ting som er oppbyggende og til hjelp for andre, og handler i samsvar med det. Hvordan reagerer du når du treffer en som er slik? Er det ikke med velvilje? Får ikke vedkommende din velsignelse og godkjennelse?
En som på den annen side er gudløs, hatefull eller ond i sitt indre, er innstilt på å skade andre. Selv om han av og til er blid og hyggelig når han snakker, vil han med tiden ty til vold — enten fysisk vold mot andre eller vold i form av tale som angriper andre eller prøver å bryte dem ned. Han gjør seg ikke fortjent til andres velsignelse, men pådrar seg deres forbannelse.
En annen mulig gjengivelse av den siste delen av verset er, ifølge den hebraiske grunntekst: «Vold vil dekke over de gudløses munn.» Dette understreker hva de gudløse får, og hvilken virkning det kan ha på dem. Det fremhever det prinsipp at «det et menneske sår, skal det også høste». De sår fiendskap og ondskap og vil også komme til å høste det. Det dekker over eller lukker deres munn, for å si det slik. Resultatene av deres ondskap vil med tiden falle tilbake på dem selv og bringe dem til taushet.
Hva ønsker vi så skal bli utfallet for oss selv? Det avhenger av hva slags mennesker vi prøver å være i vårt indre.