Trofasthet — en levemåte
«Det [kreves] av husholdere at de må finnes tro.» — 1 Kor. 4: 2.
1, 2. a) Hva er «Old Faithful», og hvordan har den fått sitt navn? b) Hva blir beundret enda mer enn en geysirs regelmessighet?
«OLD FAITHFUL» (den gamle trofaste) er navnet på en av de mange geysirene i Yellowstone nasjonalpark i USA. Den har fått dette navnet fordi den i 1920- og 1930-årene hadde utbrudd mer eller mindre regelmessig hvert 65. minutt. Som følge av dette ble den en berømt turistattraksjon.
2 Folk beundrer ikke bare trofasthet hos en geysir som regelmessig sender 40 000 liter damp og varmt vann mellom 30 og 45 meter opp i luften. De beundrer denne egenskapen i enda høyere grad hos mennesker som lever på en måte som gjør dem pålitelige og troverdige. Til og med i forretningsverdenen prøver en å finne trofaste mennesker når ansvarsfulle stillinger skal fylles. Det er sannsynligvis fordi trofasthet blir så høyt verdsatt, at den amerikanske marine valgte som sitt motto Semper fidelis, «alltid trofast». — Se 1 Korintierne 4: 2.
3, 4. Hvem har satt det største eksempel på trofasthet, og hva er passende symboler på hans hensikts uforanderlighet?
3 Men hvem er det du i første rekke tenker på når det er tale om å vise den høyeste grad av trofasthet? Det kan ikke være noen annen enn Jehova Gud, den «trofaste skaper» av himmelen og jorden. (1 Pet. 4: 19) Selv om en geysir kan være et passende symbol på menneskers trofasthet, ville den på ingen måte være et passende symbol på Jehovas uforanderlige trofasthet. Alle geysirer blir med tiden uregelmessige eller uvirksomme. Slik er det ikke med Jehova. Solen og månen er mer passende symboler på hans hensikts uforanderlighet, hans troverdighet og hans fullkomne pålitelighet. — Sl. 89: 37, 38; 104: 19.
4 Enten mennesker planter en grønnsakhage eller konstruerer en datamaskin som gjør det mulig å foreta måneferder, kan de arbeide i full tillit til skaperverkets stabilitet. Det er innlysende at mennesket også kan lære uendelig mye av en trofast Gud, som har vist seg å være så pålitelig, ikke bare i ord, men også i gjerning. Vi leser om denne trofaste Gud: «Gi vår Gud ære! Klippen! — fullkomment er hans verk, for rettferd er alle hans veier; en trofast Gud, uten svik, rettferdig og rettvis er han.» — 5 Mos. 32: 3, 4.
5. Hvilken egenskap venter en å finne blant dem som tilber Gud, og hva ser Gud?
5 Det er rimelig å vente at denne ’trofaste Gud’ skulle ønske å finne de samme egenskaper blant dem som tilber ham på rette måte. Han er i virkeligheten Gud og Frelser «særlig for trofaste». (1 Tim. 4: 10, NW) Ved hjelp av sin fullkomne iakttagelsesevne ser den levende Gud, Jehova, alle de oppriktige anstrengelser de som bestreber seg på å tjene ham, gjør seg. Hans øyne er opplatt over menneskenes veier, og det er overfor ham vi må stå til regnskap. (Jer. 32: 19; Heb. 4: 13) Som Ordspråkene sier: «[Jehovas] øyne er allesteds, de ser både etter onde og etter gode.» — Ordspr. 15: 3.
6. Hvilke spørsmål bør vi på bakgrunn av dette stille oss selv?
6 Det er tydelig at Jehova har kjærlig omsorg for sitt folk og er våken for det som tjener til deres beste. Når vi nå vet at vår kjærlige Skaper holder øye med både gode og onde og ser hva hver enkelt gjør, kan vi spørre oss selv: «Hvis det er slik at Jehova krever trofasthet av sitt folk, hvordan ser han da på meg? Betrakter han meg som en trofast tilbeder av ham? Lever jeg på en måte som gjenspeiler trofasthet? Hvordan kan jeg vite om jeg har hans godkjennelse?»
Normen for trofasthet
7. Hvilken norm har Jehova tilveiebrakt for menneskeheten i sin alminnelighet?
7 Er det ikke rimelig å vente at den trofaste Gud har en norm som hans tilbedere kan følge for å finne ut hva som er rett og galt, godt og ondt, sant og falskt? Jo, det er det. Han som er freds og ordens Gud, har tilveiebrakt en slik guddommelig norm, Bibelen, hvor hele menneskeheten kan finne råd og veiledning. Ingen annen instruksjonsbok har fått så omfattende utbredelse eller er blitt gjort tilgjengelig for det store flertall av menneskene. — 1 Kor. 14: 33.
8, 9. Hvorfor er det ikke alltid lett å holde seg trofast til Guds Ord?
8 Hva finner du så når du sammenligner din levemåte med den levemåte som Bibelen framholder? Du trenger ikke å bli nedtrykt på grunn av din ufullkommenhet når du står overfor Guds Ords fullkomne normer. I Salme 103: 14 finner vi disse oppmuntrende ordene: «For han vet hvorledes vi er skapt, han kommer i hu at vi er støv.» Jehova tar vår nedarvede ufullkommenhet i betraktning. Han krever ikke mer av oss enn vi kan klare.
9 Det er ikke alltid så lett å følge en trofast handlemåte, særlig ikke i dag, da det er populært å gjøre det som er rett i ens egne øyne, og følge verdens veier. Vi blir imidlertid oppfordret til å vise helhjertet trofasthet, uansett hvor stor prøve vi kan bli satt på.
10, 11. a) Behøver vi nødvendigvis å gjennomgå store prøvelser og vanskeligheter for å bevise vår trofasthet? Forklar. b) Hvordan kan vi i det daglige liv anvende det prinsipp Jesus uttalte i forbindelse med trofasthet og hva vil det føre til?
10 På den annen side er det ikke alltid nødvendig at vi gjør noe stort, for å bevise at vi er trofaste, eller for å ha Jehovas godkjennelse og bli velsignet av ham. Det var ikke noen stor prøve Jehova satte Adam og Eva på i Edens hage. Den enkle prøven det første menneskepar ble satt på, illustrerer på en utmerket måte det prinsipp som Guds egen Sønn uttalte over 4000 år senere: «Den som er tro i smått, er også tro i stort, og den som er urettferdig i smått, er også urettferdig i stort.» — Luk. 16: 10.
11 Disse ordene er like sanne i dag som de var for 1900 år siden, og prinsippet får sin anvendelse i alle livets gjøremål blant dem som tilber Jehova Gud. Trofasthet kan ofte komme til uttrykk i de små tingene som en gjør dag ut og dag inn, og som viser at en i sitt hjerte er lojal og hengitt til Jehova. Du vil kanskje aldri bli bedt om å ta et standpunkt som gir deg anledning til å sette det iakttagere kunne kalle et fremragende eksempel på trofasthet. Men det at du hele tiden gjør det som er rett, at du er ordentlig og pålitelig i små ting, vil tjene som et godt vitnesbyrd og vise at du virkelig verdsetter Guds normer for sannhet og trofasthet. Det er dem som er trofaste selv i små ting, «[Jehova] vokter». — Sl. 31: 24.
12. Forklar hvilken forbindelse tiden og omstendighetene har med trofasthet.
12 En behøver følgelig ikke å ha en fremtredende stilling i den kristne menighet for å få del i de velsignelser Jehova utøser over dem som er trofaste. Hvis du er trofast og ulastelig i det daglige liv, enten du er opptatt med arbeid eller kobler av, og enten du er sammen med andre eller alene, vil du gjenspeile egenskapene til den Gud som er rettferdig og trofast. Det tar tid å bevise sin trofasthet. Det innebærer at en må leve i samsvar med sannheten dag ut og dag inn og gjøre det å adlyde Bibelens lover og prinsipper til en del av sitt liv. Hvis du gjør det, vil Jehova til gjengjeld velsigne deg. Vi leser: «En trofast mann får rik velsignelse.» — Ordspr. 28: 20.
13, 14. a) Ved hjelp av hva bør vi måle graden av vår trofasthet? b) På hvilke områder kan vår trofasthet komme til uttrykk?
13 Når du ser tilbake på det du har opplevd, synes du kanskje ikke at det har skjedd noe i ditt liv som virkelig har fått store konsekvenser. Hvis en skal dømme etter verdens normer for prestasjoner og framgang, har du sannsynligvis ikke utrettet noe virkelig stort. Men hvis veier er det du prøver å etterligne? Hvis normer er det du prøver å følge? Hvis du har bestrebet deg på å leve på en måte som behager Jehova, vil ikke den trofaste Gud glemme det.
14 Stopp opp og tenk. Hvordan betrakter andre deg? Hva slags omdømme har du blant dine venner og omgangsfeller? Legger de merke til at du alltid er ordholden? Er du kjent som en som betaler gjelden sin, og som alltid er parat til å gjøre en innsats? Det er kanskje et spørsmål om å være regelmessig i tjenesten for Riket og på møtene. Du synes kanskje at dette er bagateller, men hvis du er trofast i slike ting, kan det føre til at andre betrakter deg som en som er trofast. Hvis nå andre har lagt merke til hvordan du lever, tror du ikke da at din Far i himmelen også ser det og legger merke til det?
Spiller medfødte evner noen rolle?
15, 16. a) Hvordan kan ordet «evne» defineres? Har medfødte evner noen betydning for hvem som blir valgt til eldste i menigheten? b) Hvilke viktigere kvalifikasjoner enn medfødte evner må utnevnte eldste ha?
15 Ordet «evne» blir blant annet definert som «iboende mulighet, kraft til å virke, handle (på en viss måte)». Medfødte evner og anlegg kan naturligvis være en stor velsignelse. Men er det medfødte evner Gud ser etter blant sitt folk?
16 Det er sant at evner og anlegg blir tatt i betraktning når det skal utnevnes eldste i menigheten. Noen kan være spesielt dyktige på visse områder. En eldste må for eksempel være «kvalifisert til å undervise». (1 Tim. 3: 2, NW) Men dette krever mer enn medfødte evner. For å være kvalifisert til å undervise i menigheten må en ha nøyaktig kunnskap. En må kjenne svarene på mange spørsmål og ha dyp innsikt i Bibelen. Foruten å sitte inne med kunnskap må en være taktfull, tålmodig og interessert i andre for å være en god lærer. Da apostelen Paulus ga Titus beskjed om å innsette eldste i menigheten, sa han at en tilsynsmann må være «en som holder fast ved det troverdige ord etter læren, for at han kan være i stand til både å formane ved den sunne lære og å tale til rette dem som sier imot». (Tit. 1: 9) Tilsynsmennene stoler ikke på sine medfødte evner, men ser hen til sin store Veileder når de skal hjelpe andre i menigheten.
17. Hva må de som har medfødte evner og spesielle anlegg, være på vakt mot?
17 Et visst mål av evner og anlegg blir også ofte krevd av dem som skal utføre visse andre oppgaver i menigheten. Men de resultater som blir oppnådd, må ikke tilskrives bare personlige evner eller anlegg. De som har medfødte evner i en eller annen retning, må passe på at de ikke stoler på sin egen forstand, men de må sette sin lit til Jehova og be ham om å lede deres skritt. (Ordspr. 3: 5, 6) Når vi ser oss omkring, vil vi som oftest oppdage at de som tjener blant oss som eldste, og andre som arbeider hardt, er blitt kvalifisert ved at de har studert iherdig og anvendt det de har lært. De har i lengre tid gitt akt på seg selv og på sin undervisning og bøyd sitt øre til Guds veiledning. De har ønsket å utføre det arbeid Gud vil ha utført, og det er rosverdig å se hvordan de lar Jehova bruke deres tid og deres evner på forskjellige måter for å fremme tilbedelsen av ham.
18. Betrakter Gud de eldste og menighetstjenerne som mer trofaste enn andre i menigheten? Forklar.
18 Hvordan ser så Gud på dem som tjener som utnevnte tilsynsmenn? Er de mer dyrebare for ham enn andre? Betrakter han dem som mer trofaste enn andre? Nei, vi må se tingene i det rette perspektiv. De som er blitt utvalgt til å føre tilsyn med menigheten, er i virkeligheten der som treller eller tjenere, og de må helhjertet og fullt ut bruke sine evner og anlegg for å bli funnet å være trofaste. De gleder seg over de privilegier de har, men ikke først og fremst på grunn av hva eller hvem de er. Nei, de er blitt satt i sine respektive stillinger på grunn av et behov som Rikets forkynnere har skapt. De følger Jesu råd og tjener de andre i menigheten. (Luk. 22: 26; Gal. 5: 13) Trofaste tilsynsmenn er klar over at de har sitt arbeid blant sine medforkynnere av det gode budskap, som alle er kostelige for Gud når de er trofaste.
19. Hva blir ventet av utnevnte tilsynsmenn i den kristne menighet?
19 Det ansvar og de administrative plikter en husholder har, illustrerer godt den tjeneste en kristen tilsynsmann utfører. Det legges stor vekt på at husholdere er trofaste, slik det ble understreket av det apostelen Paulus skrev til korintierne: «Det [kreves] av husholdere at de må finnes tro.» (1 Kor. 4: 2) Den samme apostelen skrev til Titus: «For en tilsynsmann skal være ulastelig som en Guds husholder . . . gjestfri, glad i det gode, sindig, rettferdig, hellig [lojal, NW] avholdende.» (Tit. 1: 7, 8) Uansett hvilke medfødte eller tilegnede evner en husholder har, er det derfor tydelig at han også må ha egenskapen trofasthet hvis hans evner skal være av virkelig verdi for Gud. David, som var et forbilde på Kristus Jesus, sa: «Mine øyne ser etter de trofaste i landet, for at de skal bo hos meg; den som vandrer på den rettsindiges vei, han skal tjene meg.» — Sl. 101: 6.
20. Hvorfor er det trofasthet og ikke spesielle evner og anlegg Jehova ser etter blant dem han godkjenner?
20 Evner og dyktighet er noe en kan få av Jehova som gave. I 2 Mosebok leser vi for eksempel om at Jehova ga visdom, forstand og kunnskap til enkelte menn som var med på å oppføre det vakre tabernaklet i ørkenen. (Se 2 Mosebok 35: 30—36: 1.) Men trofasthet er ikke noe som Gud gir noen i gave. Det er heller ikke noe som går i arv, eller som en automatisk tilegner seg når en blir døpt. Vi må arbeide for å framelske trofasthet. Det tar tid og krever anstrengelser og utholdenhet å bygge seg opp et godt rulleblad. Det er opp til den enkelte tilbeder å gjøre det ved den måten han utfører sitt arbeid på, og ved trofast å ta hånd om sin oppgave som husholder. — 1 Pet. 4: 10.
Den rolle ydmykhet spiller
21. Hvilket råd gir Bibelen når det gjelder det å rose seg av noe?
21 Med hensyn til hvilket syn en bør ha på seg selv, sier Jehova: «De ydmyke har visdom.» (Ordspr. 11: 2) En som vandrer ydmykt med Gud, er klar over at han ikke har noe å skryte av, uansett hvilke evner han har, og hva han utretter. Hvis han ønsker å framheve noen, bør han framheve den vidunderlige Gud som han tjener. Det er dette Bibelen oppfordrer oss til når den sier at vi ikke må rose oss av vår egen styrke eller rikdom. Vi bør i stedet rose oss av at vi kjenner Jehova som en Gud som gjør miskunnhet, rett og rettferdighet. — Jer. 9: 23, 24.
22, 23. a) Hvordan bør vi betrakte de materielle eiendeler vi måtte ha? b) Hvordan bør vi se på oss selv etter at vi har gjort alt det vi kan? c) Hva vil hjelpe oss til ikke å kjede oss eller bli nedtrykt?
22 Noen har kanskje litt mer av denne verdens gods og gull enn andre. Noen har kanskje tilsynelatende fått en bedre stilling i livet enn andre. Men det sies med tydelige ord til de kristne at de ikke må være altfor selvsikre og sette sin lit til sine eiendeler, men heller arbeide på sin frelse med frykt og beven. (Luk. 12: 15; Fil. 2: 12) Vi må engasjere oss helt og fullt i den rene tilbedelse og være rike på gode gjerninger. — 1 Tim. 6: 17—19.
23 De midler og de evner vi måtte ha, bør betraktes som en skatt som vi har fått å forvalte og bruke til ære og pris for Gud. Hvis vi ser på det på den måten, vil det beskytte oss mot å bli oppblåst på grunn av det vi utretter i tjenesten for Jehova. Når vi har gjort det vi har fått i oppdrag å gjøre, bør vi ha denne innstilling: «Vi er unyttige tjenere; vi har bare gjort det vi var skyldige å gjøre.» (Luk. 17: 10) Det behager Gud at vi med glede og villig og trofast tjener på den måten han pålegger oss, enten vi blir tildelt en fremtredende stilling eller ikke. Ingen bør imidlertid bli skuffet eller føle seg unyttig fordi om deres arbeid er ensformig eller rutinemessig. Husk at Jehova ser om hans tjenere alltid er trofaste i det han setter dem til å gjøre.
24. Hvordan kan det råd som blir gitt i Romerne 12: 16 være til gagn for dem som er trofaste mot Jehova?
24 Nøyaktig kunnskap om Guds veier hjelper oss til å bevare ydmykheten og ikke attrå det høye. (Rom. 12: 16) Det beskytter oss mot å rose oss av det vi har gjort, og hjelper oss til trofast å henlede oppmerksomheten på Kilden til all godhet og storhet. Hvis en utmerker seg, bør det være fordi en lojalt tjener den sanne Gud og uselvisk gir av seg selv til gagn for andre. Det vi bør ønske å oppnå, er et godt navn i Jehovas øyne og å ha ord på oss for å være trofaste. Da vil vi også ha Guds godkjennelse. — Pred. 7: 1.
Å ha et godt navn hos Jehova
25. Hvilken forsikring har vi om at de 12 apostler var trofaste like til sin død?
25 De fleste av de 12 apostler blir ikke nevnt i Bibelen etter beskrivelsen av det som fant sted på pinsedagen i år 33 e. Kr., og når en ser bort fra Jakob og en profetisk uttalelse om Peter, sier Bibelen heller ikke noe om hvordan apostlene døde, men alt tyder på at de alle var trofaste like til døden. Vi kan være forvisset om at de ga «alt» i tjenesten for den levende Gud. Og vi kan være forvisset om at Jehova ikke glemte en eneste en av dem. Som et evig vitnesbyrd om deres trofasthet står deres navn innskrevet på det nye Jerusalems grunnsteiner. — Åpb. 21: 14.
26. Hvordan er «veteranene» i menighetene til stor oppmuntring for sine yngre brødre og søstre?
26 I dag har vi mange «veteraner» i de kristne menigheter, slike som i mange år har holdt ut og vært trofaste mot Jehova, trass i mange hindringer. Nå begynner de å bli gamle og skrøpelige, og mange av dem er ikke i stand til å påta seg noe særlig ansvar i menigheten. Men for en velsignelse det er å ha dem der! Deres kjærlighet og nidkjærhet tilskynder de andre forkynnerne til å gå på i Herrens gjerning. Noen av disse gamle er nokså svake fysisk sett, men det er oppmuntrende å se hvordan de sparer på kreftene for å kunne delta i kristne møter og i felttjenesten i den utstrekning de makter.
27, 28. a) Hvilken verdifull tjeneste utfører søstrene i menighetene? b) Forklar hvordan menneskekroppen er et godt bilde på den kristne menighet.
27 Det er dessuten mange kvinner i menighetene, og de kan ikke bli eldste eller menighetstjenere. Også dem er det stort behov for, og de bidrar i høy grad til at det gode budskap om Riket blir forkynt over hele jorden før enden kommer. Dette får oss til å tenke på det som står i Salme 68: 12, 13: «[Jehova] gir seierssang; stor er skaren av kvinner med gledesbudskap. . . . hun som sitter hjemme, deler bytte.»
28 De forskjellige organer i menneskekroppen har ulike oppgaver. I den kristne menighet er det likeledes ulike oppgaver som de forskjellige kan ta hånd om. Ingen bør føle seg uønsket, og ingen bør heller si til en annen: ’Jeg trenger deg ikke.’ Hele menighetsordningen bidrar til å frambringe modne kristne, til Guds ære. — 1 Kor. 12: 4—7, 21, 22.
29. Hva blir utrettet når alle i menigheten samarbeider i fred og enhet? Forklar.
29 Det blir oppnådd enestående resultater når gamle og unge iherdig samarbeider om å fullføre sitt oppdrag og forkynne Ordet. Du skaper kanskje en gnist av interesse ved å oppfordre noen til å lese et hjelpemiddel til studium av Bibelen. Tiden går, og så kommer kanskje en annen og vanner den interessen som er blitt sådd. Enda en kommer kanskje og bearbeider jorden fra tid til annen, og Gud gir vekst. (1 Kor. 3: 6) Senere, kanskje flere år senere, treffer du på et stevne det samme mennesket — som nå er din åndelige bror eller søster! Selv om det kan ta tid før vi ser resultater av vår forkynnelse, må vi følgelig ikke la dette gjøre oss nedtrykt og få oss til å slutte å snakke med alle vi treffer. Hvis vårt hjerte er fylt av kjærlighet til Jehova, vil vi fortsette å forkynne. (Rom. 10: 10) Dine venner og naboer kan også føle seg tiltrukket av budskapet om vår Gud, Jehova, når de ser din rene, kristne oppførsel. — 2 Pet. 3: 11, 12.
30. Hva bør vi være fast besluttet på nå når vi står like foran Harmageddon?
30 Det er enestående å se at så mange vender seg til rettferdigheten og begynner å tjene vår Gud og innvier sitt liv til å gjøre hans vilje nå i de «siste dager». Før det har gått lang tid, ser vi dem hjelpe andre igjen til å framelske kjærlighet til Jehova. Det er stor glede forbundet med å ha en andel, om enn liten, i det innsamlingsarbeid som nå finner sted over hele jorden. Når vi nå står like foran Harmageddon og ser hvilke storslagne velsignelser som vil følge, bør vi ikke se oss tilbake med beklagelse. Dette er en tid da vi bør skaffe oss et godt navn på grunn av vår trofasthet, for det er det Gud ser etter hos dem som har bestemt seg for å tjene ham på en helhjertet måte.
31. Hva er mer verdt enn materiell rikdom, og hvordan kan vi få det?
31 Alle de rikdommer en kan samle seg, er for ingenting å regne sammenlignet med det navn og det ry en kan få hos sin Skaper og Livgiver. «Et godt navn er mer verdt enn stor rikdom.» (Ordspr. 22: 1) Måtte vi følge Bibelens normer for hva som er rett, og hva som er galt, og nidkjært følge en levemåte som Gud godkjenner, ved å være trofaste.
[Bilde på side 32]
Ettersom Jehova legger den høyeste grad av trofasthet for dagen, er solen og månen passende symboler på hans hensikts uforanderlighet