den skulle byttes i bensin til bilen vår, og vi fanget den også. Det meste av tiden arbeidet vi som pionerer i isolert distrikt.

Spesialpionerer

I 1939 ble vår virksomhet ytterligere utvidet. Selskapet Vakttårnet ba bror Keefer om å tjene som sonetjener i Virginia og West Virginia. Vi skulle besøke 20 små menigheter i dette området. Det var virkelig et privilegium å få arbeide sammen med disse brødrene, og vi var alle som en stor familie. Da sonetjenesten ble innstilt, ble vi spesialpionerer.

Vår første distriktstildeling som spesialpionerer var i Harrisonburg i Virginia. Vi opprettet et Vakttårn-studium der med de interesserte, og våren 1942 feiret vi sammen med denne lille gruppen høytiden til minne om Herrens død.

Vår neste tildeling var Mahanoy City i Pennsylvania, en gruveby, hvor det ble talt mange forskjellige språk. Dette var det siste distriktet Nathan og jeg arbeidet sammen i, for han døde før vi var ferdig med å gjennomarbeide det. Han hadde ofte når vi tok avskjed med brødrene, sagt: «Fortsett det gode arbeid!» Jeg hadde følelsen av at han ville si det samme til meg, og med Jehovas hjelp var jeg villig til å gjøre det.

I 1943 ga Selskapet meg i oppdrag å reise til Trenton i New Jersey sammen med ti andre spesialpionerer. På det tidspunkt var det om lag 20 forkynnere i Trenton. I dag er det fire menigheter der. Jeg er glad for at jeg har hatt en liten andel i denne økningen.

Etter at jeg hadde tjent der som spesialpioner i 20 år og erfart utallige velsignelser, begynte synet mitt å bli dårlig på grunn av grå stær. Selskapet tildelte meg derfor i 1963 et distrikt på mitt hjemsted i Lancaster County i Pennsylvania.

I årenes løp har det vært en del problemer som måtte overvinnes, men fordi jeg alltid har holdt meg nær til Jehovas organisasjon, er de alltid blitt løst. Jeg har fått fjernet en grå stær på det ene øyet, og operasjonen var vellykket. Så lenge den døren som fører til virksomhet, står åpen for meg, er jeg villig til fortsatt å tjene. Jeg har alltid satt Rikets interesser på førsteplassen i mitt liv, og jeg har derfor aldri manglet de nødvendige ting til livets opphold.

Jehova har i alle disse årene sørget for meg på en vidunderlig måte, og de oppmuntrende brev jeg fra tid til annen har mottatt fra Selskapet, har også vært til stor velsignelse for meg. Jeg har erfart mange gleder og velsignelser i de årene jeg har vært pioner. I den siste tiden har jeg måttet spare på kreftene, og derfor bruker jeg nå det meste av min tid i tjenesten til å foreta gjenbesøk og lede bibelstudier. For tiden leder jeg flere interessante studier og har stor glede av å undervise disse får-lignende mennesker i Guds sannheter.

Jeg er nå 83 år gammel og har vært i pionertjenesten i 59 år. Hvor lykkelig er jeg ikke for at jeg som ung pike var villig til å tjene som pioner, og for at jeg alltid har satt Rikets interesser på førsteplassen i mitt liv!

Spørsmål fra leserne

● I Åpenbaringen 3: 15, 16 forekommer betegnelsene kald og varm i forbindelse med mennesker, men Kristus sa at det bare var de som var lunkne, som han ville utspy. Hvorfor sa han det? — M. S., USA.

Jesus Kristus ga uttrykk for misnøye da han sa følgende til «engelen for menigheten i Laodikea»: «Jeg vet om dine gjerninger, at du hverken er kald eller varm; gid du var kald eller varm! Derfor, da du er lunken, og hverken kald eller varm, vil jeg utspy deg av min munn.» (Åpb. 3: 14—16) Medlemmene av den kristne menighet i Laodikea hadde ikke den rette åndelige innstilling. De var lunkne eller likegyldige. De syntes at de var åndelig rike, og at de ikke manglet noe. I Herrens øyne var de imidlertid ’usle og ynkelige og fattige og blinde og