Jehova — den Gud som hører bønner

1. Hvordan viste David allerede som ung gutt sin tro på og sin hengivenhet overfor Jehova?

DAVID var en troens mann som oppriktig søkte Gud, og hans bestrebelser ble rikt belønnet. Som ung gutt ble han under Guds ledelse salvet av Samuel til å være Israels framtidige konge. Han var en ’mann etter Jehovas hjerte’. Da David ikke lenge etter hadde sitt kjente sammenstøt med filisterkjempen Goliat, viste han ved handling at han var Jehovas hengivne tjener og hadde en sterk tro på ham. Allerede mens han bare var en gjetergutt, hadde han lagt den samme ånd for dagen og slått i hjel en løve og en bjørn for å redde sin fars får. David hadde en god bakgrunn. Vi kan lære mye av ham. — 1 Sam. 13: 14; 16: 11—13; 17: 34—36, 45—47.

2. Hva gjorde David da han var blitt innsatt på tronen på Sion, og hvorfor?

² Da David var blitt innsatt på tronen og hadde erobret Jerusalem og «Sions borg» fra jebusittene, anbrakte han sin trone der i byen. Ved første anledning førte han den hellige ark opp til Sion under store gledesopptog. Han var klar over at den symboliserte Jehovas nærvær, at den var «Guds ark . . . den som kalles med [Jehovas] navn — med [Jehovas], hærskarenes Guds navn, han som troner på kjerubene». — 2 Sam. 5: 5—7; 6: 2.

3. Hva var det neste skritt David ønsket å ta, og hva ble resultatet av det?

³ David var imidlertid ikke tilfreds med det. Som han senere sa ved en anledning: «Jeg hadde i sinne å bygge et hus til hvilested for [Jehovas] pakts-ark og for vår Guds fotskammel.» Jehova lot ham ikke få bygge dette hus eller tempel selv, fordi han hadde utgytt mye blod i krig, men han lot ham gjøre mye for at templet skulle bli bygd. David gjorde en hel del forberedelser til byggingen og samlet sammen en mengde byggematerialer, noe som medførte store utgifter for ham. Som han sa: «Av all min kraft har jeg samlet sammen for min Guds hus . . . [jeg vil] også gi hva jeg eier av gull og sølv, til min Guds hus — foruten alt det jeg har samlet sammen til det hellige hus.» — 1 Krøn. 28: 2, 3; 29: 2, 3.

4. Sammenlign Davids bønn med Fadervår.

⁴ Til slutt lovpriste David Jehova i hele forsamlingens påhør i et i høyeste grad opphøyd og ærbødig språk. Det er meget interessant å merke seg parallellen mellom hans tanker og hovedpunktene i den bønnen som er kjent som Fadervår. (Matt. 6: 9—13) Det David har først i tankene, er å opphøye og herliggjøre Guds navn. Han tilskriver Gud «storheten og makten og æren og herligheten og majesteten» og sier: «Så priser vi nå deg, vår Gud, og lover ditt herlige navn.» Han understreker betydningen av Guds rike og av at Guds vilje skal skje både i himmelen og på jorden, og ber: «Deg, [Jehova], tilhører . . . alt i himmelen og på jorden; ditt, [Jehova], er riket, og du er opphøyd over alt og har alt i din makt. . . . du rår over alle ting.» Akkurat som Jesus senere gjorde i Fadervår, ber så David Gud om å dekke folkets personlige behov og tilgi deres synder. Han innrømmer at han og hele folket er fullstendig avhengige av Jehovas foranstaltninger, og at de selv ikke er verd noe. Det David til slutt sier, er et uttrykk for selve innbegrepet av innvielse og helhjertet hengivenhet: «[Jehova] vår Gud! Alle disse rikdommer som vi har samlet sammen for å bygge deg et hus for ditt hellige navn, de kommer fra din hånd, og ditt er det alt sammen.» — 1 Krøn. 29: 10—16.

5. Hvordan gir David uttrykk for sin verdsettelse av Guds hus og stad i Salme 122?

⁵ Guds hus og Guds stad var tydeligvis de to ting som David hadde først i tankene, og som sto hans hjerte nærmest. Fordi han var så nær knyttet til dem, fikk han hjelp og veiledning når han skulle be. Et godt eksempel på dette har vi i Salme 122, som vi vil oppfordre deg til å lese. Hver eneste linje i denne salmen forteller om Davids sterke ønske om sammen med andre å tilbe og «prise [Jehovas] navn» i Jehovas hus, innenfor «dine porter, Jerusalem . . . en by som er tett sammenføyd». Han oppfordrer sitt folk spesielt til å «be om fred for Jerusalem». Hvorfor det? Jo, en av grunnene er, som han sier: «For mine brødres og mine venners skyld vil jeg si: Fred være i deg!» Men en enda viktigere grunn er denne: «For [Jehovas], vår Guds huses skyld vil jeg søke ditt beste.»

6. Hva viser Salme 65 med hensyn til det å nærme seg Gud i bønn?

⁶ I forbindelse med vårt tema er det også interessant å lese Davids ord i Salme 65. Han viser der at en også kan tilbe Gud i stillhet, og sier i bønn: «Deg, Gud, priser de i stillhet på Sion, og deg gir de det de har lovt.» Han sier videre: «Du som hører bønner, til deg kommer alt kjød.» Betyr dette at vi kan nærme oss Gud uten å måtte oppfylle noen betingelser, at vi kan finne Gud hvor som helst, slik noen tror? Absolutt ikke. Legg merke til hva David deretter sier under inspirasjon: «Salig er den du utvelger og lar komme nær, så han bor i dine forgårder; vi vil mette oss med de gode ting i ditt hus, ditt hellige tempel.» — Sl. 65: 2—5.

7. Hvor omfattende er oppfordringen i Guds Ord om å nærme seg Gud?

⁷ Vi legger merke til at David ikke sa at bare hans eget folk, israelittene, kunne nærme seg Gud. Han sa til Jehova: «Du som hører bønner, til deg kommer alt kjød.» For en barmhjertig innbydelse disse ordene innebærer! I harmoni med dette sier Esaias: «Og de fremmede som holder seg til [Jehova] for å tjene ham og for å elske [Jehovas] navn, for å være hans tjenere, . . . dem vil jeg føre til mitt hellige berg [Sion] og glede dem i mitt bedehus, . . . for mitt hus skal kalles et bedehus for alle folk.» — Es. 56: 6, 7; se også 2 Krønikebok 6: 32, 33.

8. Hvordan har Jehova vist stor barmhjertighet, først overfor det åndelige Israel, og så overfor mange «fremmede»?

⁸ Er du en av disse «fremmede», det vil si, en som ikke tilhører det åndelige Israel og derfor ikke har et himmelsk håp, men som likevel gleder seg over å lære Jehova å kjenne og over å kunne vise sin kjærlighet til ham ved å tjene ham? Har du gitt akt på innbydelsen til å komme til Jehovas bedehus og sluttet deg til andre oppriktige tilbedere? Til og med de som tilhører det åndelige Israel, trengte å bli samlet på denne måten, for under den første verdenskrig pådro de seg Jehovas mishag og ble fordervet og kom i en syk tilstand. Men i sin store barmhjertighet brakte Jehova dem tilbake til den stilling hvor de hadde hans gunst, og han gjorde det også mulig for en stor skare får-lignende mennesker å bli samlet sammen i forening med levningen av det åndelige Israel. Esaias’ profeti bekrefter dette på en svært tydelig måte: «Så sier Herren, [Jehova], han som samler de fordrevne av Israel: Ennå flere vil jeg samle til ham, foruten dem som allerede er samlet til ham.» — Es. 56: 8; se også Esaias 12: 1; Åpenbaringen 7: 13—15.

9. Hvem var det som først lærte David om Gud, og hva ble resultatene av det?

⁹ Det framgår tydelig av alle de salmene David skrev, at han visste hvordan han skulle be. Men hvem var det som hadde lært ham det? Han må ha gitt nøye akt på den veiledning og undervisning han fikk av sine foreldre. De holdt det bud som ble gitt gjennom Moses: «Du skal elske [Jehova] din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din makt. Og disse ord som jeg byder deg i dag, skal du gjemme i ditt hjerte. Og du skal innprente dine barn dem» til enhver tid. (5 Mos. 6: 4—7) På denne måten lærte David å forstå hvor viktig det var at han først tilegnet seg nøyaktig kunnskap fra en pålitelig kilde, Guds skrevne Ord. Fordi han var lærvillig og hadde den rette hjertetilstand, styrket denne kunnskapen og forståelsen hans tro, som han, som vi har sett, var snar til å legge for dagen helt fra sin ungdom av. Foruten tro ble det også bygd opp i ham en sterk kjærlighet til og lojalitetsfølelse overfor Jehova, og det var ingenting som kunne ødelegge hans kjærlighet og lojalitet, selv om han et par ganger gjorde alvorlige feil.

10. Er det mulig og nødvendig for oss å følge den samme handlemåte som David fulgte? Hvilket spørsmål kan en stille?

¹⁰ Du har kanskje ikke de samme fordeler som David hadde helt fra barndommen av, men det finnes ikke noen annen måte å nærme seg Gud på. Det finnes ikke noen snarvei. Du kan begynne med å ta til deg nøyaktig kunnskap og derved tilegne deg den rette forståelse av Guds vilje og hensikter, som blir åpenbart i Guds Ord. Og du må fortsette å tilegne deg kunnskap. Du må fortsette å lete og grave etter kunnskap og forståelse som etter skjulte skatter og legge et grunnlag som blir stadig mer solid. (Ordspr. 2: 1—9) Du må så handle i samsvar med den kunnskap og forståelse du tilegner deg, slik at den kan frambringe en sterk tro på Jehova og kjærlighet til ham og lede deg framover mot innvielse, Dette er mulig. Mennesker har tatt disse skrittene helt fra de tidligste tider. Den første som gjorde det, var Abel. I vår tid blir det gjort av menn, kvinner og barn som har forskjellig temperament og kommer fra alle samfunnslag, av både fattige og rike. Noen av dem har før vært fiendtlig eller kritisk innstilt til Guds Ord. Men uansett hvilken bakgrunn vi har, trenger vi alle sammen mye hjelp og oppmuntring, og vi må også lære hvordan vi skal be. I likhet med David kan vi få god hjelp ved å holde oss nær til Guds stad og Guds hus. Men hvor finner vi Guds stad og Guds hus i vår tid? Er det en bokstavelig stad og et bokstavelig hus?

Guds stad og hus i vår tid

11, a) På hvilken måte var loven «en skygge av de kommende goder»? b) Hvordan omtaler og identifiserer Paulus Guds åndelige hus?

¹¹ Guds Ord gir et tydelig og oppmuntrende svar på disse spørsmålene. Bibelen viser at de ting som Gud gjorde bruk av da han handlet med det gamle Israel, var forbilder og utgjorde en skygge av langt bedre ting, som begynte med Kristus Jesus, den større David. Paulus sier at hele ordningen med den lov som ble gitt gjennom Moses, var «en skygge av de kommende goder». Da Kristus Jesus kom, gjorde han slutt på denne forbilledlige ordning og naglet den billedlig talt «til torturpelen». Gjennom ham opprettet Gud en bedre ordning. Han gjorde ham til «mellommann for en ny pakt» i den hensikt å frambringe et nytt folk, et åndelig Israel, nemlig den kristne menighet. Det finnes fremdeles en levning av dette folk på jorden i vår tid, og denne levning utgjør kjernen av Jehovas vitner, Det er dette folk, som er salvet med Guds hellige ånd og har et himmelsk håp, som er Guds motbilledlige stad og hus eller tempel Paulus benyttet begge disse illustrasjonene da han skrev til de kristne i Efesos: «I er de helliges medborgere og Guds husfolk.» Etter å ha nevnt apostlene og Kristus Jesus, «hjørnesteinen», sier han videre: «I hvem hver bygning føyes sammen og vokser til et hellig tempel i Herren, i hvem også I bygges opp med de andre til en Guds bolig i Ånden.» For en opphøyd, men likevel inngående forklaring dette er av det nære forhold som hersker mellom Jehova og hele den kristne menighet, tempelklassen! — Heb. 9: 15; 10: 1; Kol. 2: 14, NW; Ef. 2: 19—22.

12. Hvor behager det Jehova å bo, ifølge Salme 132, og hvilken oppmuntring innebærer dette for oss?

¹² Dette er imidlertid ikke første gang en slik tanke har kommet til uttrykk. Da Paulus skrev disse ordene, tenkte han sannsynligvis på det salmisten skrev under inspirasjon i vakre, poetiske vendinger i Salme 132, som har tittelen «En sang ved festreisene». Salmisten forteller først om sin faste beslutning om ikke å unne seg hvile før han «finner et sted for [Jehova], en bolig for Jakobs Veldige». Han forteller om hvordan arken i seierstog blir ført opp til Sion, og sier: «Reis deg, [Jehova], og kom til ditt hvilested, du og din styrkes ark!» Han forteller så om hvilken holdning Jehova inntar til dette hus, til den stad som han har utvalgt: «For [Jehova] har utkåret Sion, har attrådd det til sin bolig: Dette er mitt hvilested til evig tid; her vil jeg bo, fordi jeg har attrådd det.» (Sl. 132: 1—5, 8, 13, 14) Når Jehova ser slik på tingene, kan vi ikke da med rette si at det ikke er vanskelig for noen som oppriktig identifiserer seg med denne bolig, å be til Gud og oppnå fellesskap med ham?

13. Hvordan sammenligner Paulus den kristne menighet med et fullvoksent menneske?

¹³ På Paulus’ tid kunne en tydelig se tempelklassen i de forskjellige kristne menigheter. I vår tid kan en se den enda tydeligere, særlig i tiden siden 1919, da mange av Jesu profetiske lignelser er blitt oppfylt, for eksempel lignelsen om hveten som skulle samles i laden, og lignelsen om de gode fiskene som skulle samles sammen i kar. (Matt. 13: 30, 48; 24: 31) Paulus så fram til denne tiden, da den kristne menighet skulle nå fram til modenhet som et «fullvoksent menneske, til det mål av vekst som hører med til Kristi fylde». Han forklarer hvordan denne veksten foregår, og hvordan det gode forholdet blir bevart, «gjennom hvert ledd som gir det som trengs», og også «alt etter den funksjon som er tilmålt hvert enkelt lem». Dette «medvirker til legemets vekst, . . . så det kan oppbygge seg selv i kjærligheten». — Ef. 4: 13—16, NW.

14. I hvilke henseender oppfyller Jehovas vitner i vår tid de krav Paulus omtalte?

¹⁴ En slik sunn og lykkelig atmosfære er det i den store familie som Jehovas vitner utgjør. Alle er innvigd til Jehova, noe de har vist ved å oppfylle Bibelens krav om å bli døpt i vann og la sin innstilling komme til uttrykk ved sine handlinger. De oppfyller kravet om å ta til seg nøyaktig kunnskap ved regelmessig å studere Bibelen, noe som fører til at deres tro og deres hengivenhet overfor Jehova øker. Selv om det bare er en minoritet, en levning, som har et himmelsk håp, er alle sammen over hele verden ‘harmonisk sammenføyd og samarbeider’ gjennom hovedleddene, de som er utnevnt til å føre tilsyn. Men, som Paulus sa, foregår også veksten etter «den funksjon som er tilmålt hvert enkelt lem». Alle gjør sitt, enten de er gamle eller unge, menn eller kvinner. Noen arbeider bare i liten målestokk til å begynne med, mens andre har fått et større mål av ansvar. Som Paulus sa tidligere i det samme brevet, behaget det Gud «i tidenes fylde» å «samle alt til ett i Kristus, både det som er i himlene, og det som er på jorden». Det at de kristne blir samlet sammen til en slik enhet, er i samsvar med Guds vilje, og æren for det tilkommer Gud. Det er «Gud som gir vekst». — Ef. 4: 16, NW; 1: 9, 10; 1 Kor. 3: 7.

Lær oss å be

15. a) Hvem bør vi søke omgang med, og hvorfor? b) Hva gjorde Jesus da en av disiplene ba ham om å lære dem å be?

¹⁵ Er det ikke i betraktning av dette også rimelig å trekke den slutning at hver enkelt av oss vil få hjelp til å opprettholde et personlig forhold til Jehova og oppnå fellesskap med ham gjennom bønn ved å holde oss nær til denne gruppe innvigde tilbedere av Jehova, som Jehova bor iblant? De ville betrakte det som et privilegium og en stor glede å kunne oppmuntre og hjelpe deg til å ta disse viktige skritt i ditt liv som en kristen. Da en av disiplene sa til Jesus: «Herre! lær oss å be», etterkom Jesus straks anmodningen og ga disiplene en mønsterbønn. Deretter kom han med en illustrasjon som understreket hvor viktig det er å være vedlholdende i bønnen. Dette betydde ikke at den himmelske Far var sen til å høre eller svare, for Jesus avsluttet sin illustrasjon med å si at når ufullkomne, syndige foreldre ‘vet å gi sine barn gode gaver, hvor meget mer skal da Faderen, som er i himmelen, gi dem den Hellige Ånd som ber ham’. — Luk. 11: 1—13.

16. Hvordan følger Jehovas vitner Jesu eksempel i denne forbindelse, og hva er deres enhet basert på?

¹⁶  Som Jesu disipler vil Jehovas vitner også med glede gjøre sitt ytterste i denne henseende, både ved å gi direkte veiledning basert på Guds Ord og ved å sette et rett eksempel. Når de kommer i kontakt med noen som viser interesse, prøver de å arrangere et regelmessig hjemmebibelstudium med vedkommende. Så sant det er mulig, blir et slikt studium innledet og avsluttet med en kort bønn. Bønn er en del av alle Jehovas vitners møter, så nær som de offentlige foredragene, og alle de tilstedeværende er med i bønnen. Selve den atmosfære som gjør seg gjeldende på disse møtene, vil få dem til å føle seg tilskyndt til det. Alle som er samlet, forsyner seg i forening av den oppbyggende, åndelige føde fra Bibelen som er satt fram på Jehovas bord. De er også forent i sin hengivenhet overfor Jehova, i tjenesten til fremme av hans Rikes interesser og i den ekte, varme og uselviske kjærlighet de har til hverandre. En kan naturligvis også bli sterkt følelsesmessig engasjert ved slike anledninger, men det er ikke det som er hovedhensikten. — Matt. 18: 20.

17. Hvordan kan en få hjelp til å overvinne personlige problemer?

¹⁷ Du vil også kunne få hjelp til å be om mer personlige ting. Du vil få vite hva du kan be om, hvordan du kan lovprise Gud i bønn, og hvordan du kan gi uttrykk for din takknemlighet. Alle som bestreber seg på å leve som sanne kristne, kan få problemer, og det kan også du. Uansett hvor komplisert ditt problem kan synes å være, vil du oppdage at du vil få hjelp til å få forståelse av hva som er Guds syn på saken. Du vil få vite hvordan apostelens gode formaning kan følges i praksis: «Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting eders begjæringer komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takksigelse; og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare eders hjerter og eders tanker i Kristus Jesus.» — Fil. 4: 6, 7.

18. Hvordan kan oppriktige mennesker som søker Gud, bli hjulpet til å nærme seg ham, og hvilke skriftsteder taler til støtte for dette?

¹⁸ Vi kunne naturligvis komme inn på mange flere detaljer, men vår hensikt med å drøfte et slikt emne som bønn har denne gang i første rekke vært å vise ut fra Bibelen hvordan oppriktige mennesker som søker Gud, kan finne ham, og hvordan de kan nærme seg ham gjennom den eneste kanal, Kristus Jesus. Angående ham sa Paulus: «For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medynk med våre skrøpeligheter, men en sådan som er blitt prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd. La oss derfor tre fram med frimodighet for nådens trone, for at vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid.» — Heb. 4: 15, 16; Joh. 14: 13, 14.

To bilder på fellesskap

19, 20. a) Hvilket fellesskap kan vi nå som gruppe betraktet nyte godt av? b) Hvilket bemerkelsesverdig syn fikk Johannes, og hvilken virkning hadde det han så? c) Hvordan blir dette nære fellesskapet understreket?

¹⁹ Bibelen understreker på en bemerkelsesverdig måte hvor stor betydning fellesskap har. Til oppmuntring for deg skal vi nå se på to bilder på dette, fra to forskjellige synspunkter. Det ene gjelder kollektivt fellesskap, og det andre gjelder fellesskap mellom enkeltpersoner.

²⁰ Som allerede nevnt finnes det fremdeles en levning av den salvede tempelklasse på jorden som er bygd opp «til en Guds bolig i Ånden», og dette gjør det mulig for en «stor skare» av «andre får» å nyte godt av et nært fellesskap med den. (Ef. 2: 22; Åpb. 7: 9, 15; Joh. 10: 16) Noen vil kanskje spørre: Kommer det til å bli slutt på denne velsignelsen når alle som tilhører tempelklassen, etter Harmageddon er blitt forent med Kristus Jesus, som sitter på sin himmelske trone? Nei, ikke ifølge det Johannes så i et syn. Han så den «hellige stad, det nye Jerusalem, stige ned av himmelen fra Gud, gjort i stand som en brud som er prydet for sin brudgom». Det krever fantasi å forestille seg dette! Byens mål er for det første langt større enn noe vi er vant til. Den måler 600 kilometer (3000 stadier) i hver retning, både i lengden, i bredden og i høyden. For det annet så Johannes hele byen stige ned fra himmelen. Dette betyr ikke at den himmelske regjering bokstavelig talt stiger ned, men at den vender sin oppmerksomhet mot jorden og utøver sin virksomhet til gagn for den. Hvilken innvirkning vil dette ha på dem som bor på jorden? Det er det Johannes hørte en høy røst kunngjøre: «Se, Guds bolig er hos menneskene, og han skal bo hos dem; og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud.» (Åpb. 21: 2, 3, 16) Bedre kan ikke et virkelig nært fellesskap beskrives. Hvis du bor hos noen, holder du til i samme hus som vedkommende, ikke sant? Det er det som er bildet. Hvilken glede og trøst gir ikke dette alle dem som er i harmoni med den himmelske regjering! Det gir dem følelsen av at den er i deres umiddelbare nærhet. Legg også merke til at hver gang Johannes under inspirasjon nevner denne staden, taler han om at den stiger ned. Han nevner det tre ganger for å understreke det. Første gang er når han gjengir det løftet som blir gitt til «den som seirer» i menigheten i Filadelfia: «Jeg vil skrive på ham . . . navnet på min Guds stad, det nye Jerusalem, det som kommer ned fra himmelen fra min Gud.» (Åpb. 3: 12; 21: 2, 10) Denne uttalelsen går forut for budskapet til menigheten i Laodikea, hvor vi finner den andre illustrasjonen. Den gjelder enkeltpersoner og sikter, ikke til Guds hus, men til ditt eget hus.

21. a) Hvilken formaning og hvilken illustrasjon kom Jesus med i Åpenbaringen 3: 19, 20? b) På hvilken måte vil det være til gagn for oss å lukke opp når Jesus banker på?

²¹ For en sørgelig tilstand den sistnevnte menigheten befant seg i! Den var lunken og i ferd med å bli utspydd av Herrens munn, Følgende vennlige advarsel og formaning ble ikke desto mindre gitt til alle enkeltpersoner i denne menigheten som var villige til å lytte: «Alle dem jeg elsker, dem refser og tukter jeg; vær derfor nidkjær og omvend deg!» Legg så merke til hva Jesus videre sier: «Se, jeg står for døren og banker; om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg.» (Åpb. 3: 19, 20) Han sier ikke at du skal komme og banke på døren til hans hus og stå der og ikke vite hva du videre skal gjøre. Nei, han sier at han står og banker på din dør. For et forunderlig bilde! Tenk deg at du er hjemme hos deg selv og skal til å spise aftens. Plutselig hører du at det banker på døren, og en stemme sier hvem det er. Det er Herren selv! Du ber ham naturligvis straks om å komme inn. Du behøver ikke å bekymre deg for hva du har i spiskammeret, for han har ikke kommet for å spise av maten din. Nei, du vet at han har kommet for å la deg få del i et rikt, oppbyggende, åndelig festmåltid og kunne glede deg over fellesskapet med ham i en hjemlig atmosfære, for å si det slik. Var det ikke den slags festmåltider Jesus lot folk få del i da han var på jorden og ble bedt inn forskjellige steder, for eksempel til Lasarus og hans søstre? — Luk. 10: 38—42.

22. På hvilken måte har innvielse å gjøre med to innbydelser? Hvilke velsignelser fører det til å ta imot dem?

²² Denne illustrasjonen viser blant annet at vår innvielse har å gjøre med to innbydelser, For det første innbyr Jehova deg gjennom Kristus Jesus til å innvie deg fullstendig og uforbeholdent til ham. For det annet ber Kristus Jesus deg på vegne av sin Far og seg selv om å be ham inn i ditt hus, inn i ditt hjerte og sinn og i hele ditt liv, Hva er hensikten med det? Han ønsker å tale til deg i ditt indre, i ditt hjerte og sinn. På hvilken måte vil han gjøre det? Jo, gjennom sin Fars Ord og hans organisasjon, det vil si, på møtene og gjennom fellesskapet med hans folk. Det betyr at Jehovas ånd fritt vil virke på deg når du hører ivrig etter. I en slik atmosfære vil det naturligvis ikke bli noen vanskeligheter eller hindringer når det gjelder bønn, like lite som når det gjelder det å oppnå fellesskap med dine brødre og søstre.

23. Hva kan vi også lære av dette, og hvordan kan dette anvendes i hyrdegjerningen?

²³ Her får vi også på en slående måte lære hva sann ydmykhet er. Den oppstandne Herren forlanger ikke å få komme inn. Han sier ikke: «Kom og lukk opp!» Nei, han sier at han står der ute og banker tålmodig og venter for å se om du ønsker å høre og lukke opp. Da Jesus var på jorden, sa han at han var «saktmodig og ydmyk av hjertet». Det er han fremdeles, og i denne henseende setter han et godt eksempel for oss. Det legges i disse dager stor vekt på det hyrdearbeid som i første rekke blir utført av de utnevnte tjenere og tilsynsmenn i Jehovas vitners menigheter. De er forpliktet til å besøke alle «disse små», som tilhører Jehova, og vise de får som er blitt syke, eller som har fart vill, spesiell oppmerksomhet. Når disse tjenerne foretar slike besøk, må de passe på at de har det samme motiv og legger den samme vennlige og ydmyke ånd for dagen som den Jesus beskrev i sin illustrasjon. — Matt. 11: 29; 18: 12—14; Heb. 13: 8.

24. I hvilken forstand er dette til hjelp for alle Jehovas vitner?

²⁴ Dette er imidlertid noe som alle Jehovas vitner kan legge seg på hjertet. Alt det arbeid vi utfører når vi besøker folk, fra det første besøk av, er en del av hyrdegjerningen. Vi leter etter får-lignende mennesker. Vi står bokstavelig talt «for døren og banker». Ja, vi føler oss forpliktet til å fortsette å besøke folk, men selv om det er få som reagerer positivt eller har en får-lignende innstilling, må vi aldri, hverken bokstavelig eller billedlig talt, sette foten i dørsprekken og insistere på å framføre vårt budskap for enhver pris. Vi kan ikke forlange at folk skal høre på oss eller be oss om å komme inn, men vi bør la dem få vite at vi er der, og ved en oppriktig, vennlig framgangsmåte, «med et mildt sinn og dyp respekt», vise at vårt motiv er godt. — Åpb. 3: 20; 1 Pet. 3: 15, NW.

25. På hvilken annen måte vil sann ydmykhet være til uvurderlig hjelp for oss?

²⁵ Denne leksjon i ydmykhet vil være til stor hjelp for oss når vi skal be til Ham «som hører bønner». Med et ydmykt hjerte og sinn vil vi komme langt på vei mot å kunne «tre fram med frimodighet for nådens trone» til enhver tid i forvissning om at vi vil bli hørt og få hjelp når vi trenger det. — Heb. 4: 16.