3. del: ’Skje din vilje på jorden’

I denne delen av serien går vi videre i boken ’Skje din vilje på jorden’, i det første kapitlet som heter «Hvis vilje?» Vi holder fremdeles på å drøfte det skjønne synet som apostelen Johannes fikk da han gikk inn gjennom ’den åpnede dør i himmelen’ og det var som om han kom like inn i Guds nærhet der han satt på sin herlige trone. Rundt omkring Guds trone så Johannes tjuefire eldste sitte, og de symboliserte den endelig fullendte kristne menighet med dens 144 000 medlemmer herliggjort i himmelen. På grunn av de sju ildfaklene og glasshavet foran Guds trone var det som om det hele fant sted i Guds tempel, hvor alt er rent og hellig. Vi er nå kommet fram til avsnitt 28.

Rettferdighet, makt, kjærlighet og visdom hos hans skapninger

28. Hvilke fire livsvesener ble sett ved Guds trone?

²⁸ La oss ikke bli overrasket over hva vi videre får å se i Johannes’ syn. Vi bør ikke tenke at det finnes dyr i himmelen slik som det gjør på jorden. Hunden Laika, som levde noen dager innestengt i den russiske Sputnik II, som ble skutt ut i verdensrommet 3. november 1957, kom ikke høyere enn den banen som denne menneskelagde satellitten sirklet rundt jorden i til den falt ned og ble tilintetgjort 14. april 1958. Men i Guds hellige nærvær finnes det skapninger som har egenskaper som visse dyr på jorden blir brukt til å illustrere. Vi får se dem etter hvert som Johannes gjør oss nærmere kjent med enkelthetene ved sitt uforlignelige syn. «Og midt for tronen og rundt om tronen er det fire livsvesener, fulle av øyne for og bak. Og det første livsvesen er likt en løve, og det annet livsvesen er likt en okse, og det tredje livsvesen har et åsyn som et menneske, og det fjerde livsvesen er likt en flyvende ørn.» — Åpb. 4: 6, 7.

29. Hva symboliserer disse livsvesenene, og hva hentyder det til at de er fire i antall?

²⁹ Etter som disse fire livsvesenene er midt for Guds trone og rundt om hans trone, symboliserer de en organisasjon av Guds skapninger som har de fire fremragende egenskaper som først var i Skaperen selv, og som han nedla i skapninger som han gjorde i sitt bilde og sin lignelse. Bibelen omtaler spesielt Guds fire viktigste vesensegenskaper, nemlig rettferdighet, makt, kjærlighet og visdom, som er fullkomment avstemt i forhold til hverandre. Dette er virksomme eller levende egenskaper. De kan ikke eksistere alene eller atskilt fra de andre, men de finnes hos Gud og er dessuten nedlagt i alle hans gudlignende skapninger. Etter som det er fire slike livsvesener som er fulle av øyne for og bak, forestiller de sammen Guds fullkomne organisasjon av gudlignende skapninger, en organisasjon hvis fullkommenhet kan sammenlignes med den fullkommenhet som preger et kvadrat, der alle de fire sidene er like og står fullstendig vinkelrett på hverandre.

30. Hva betyr det at det første livsvesen er likt en løve, og at det andre er likt en okse?

³⁰ En kombinasjon av disse fire fremragende gudlignende egenskaper karakteriserer alle disse skapningene. Dette gjør dem helt annerledes enn dyrene på jorden. Det at det første livsvesen er likt en løve, viser at Guds vel avbalanserte organisasjon er i besittelse av rettferdighet og mot. Jesus Kristus, Guds første skapning, blir omtalt som Guds rettferdige, og han blir kalt «løven av Juda stamme». (Joh. 5: 30; Ap. gj. 3: 14; 7: 52; 22: 14; Åpb. 5: 5) Det at det andre livsvesen er likt en okse, hentyder til den kraft og styrke som Gud har fylt sin organisasjon av gudlignende skapninger med. I harmoni med dette sa Paulus: «Til alle ting har jeg styrke i kraft av ham som tildeler meg makt.» Og til noen av sine medkristne skrev han: «For øvrig — bli sterke i Herren og i hans veldes kraft!» — Fil. 4: 13, NW; Ef. 6: 10.

31. Hva betyr det at det tredje livsvesen hadde et ansikt som et menneske, og at det fjerde var likt en flyvende ørn?

³¹ Med hensyn til det tredje livsvesen, så hadde det et «åsyn som et menneske». Og om menneskenes Skaper heter det: «Gud er kjærlighet.» (1 Joh. 4: 16) Mennesket, som er dannet i Guds bilde og lignelse, burde følgelig også være kjærlighet, gi uttrykk for kjærlighet framfor alt annet. Menneskeansiktet på det tredje livsvesen symboliserer derfor at Guds organisasjon av trofaste sønner er kjærlig og følgelig ikke gjør noe ondt mot sine medskapninger. «Den som ikke elsker, kjenner ikke Gud; for Gud er kjærlighet.» (1 Joh. 4: 8) I forening med denne kjærlighet og med rettferdighet og makt finnes visdom, himmelsk visdom, og dette blir billedlig vist ved den flyvende ørn som det fjerde livsvesen ligner. Ørnen flyr høyt opp mot himmelen, og dens syn når langt. «ørnen flyr så høyt» og «bygger sitt rede oppe i høyden . . . langt bort skuer dens øyne». (Job 39: 30—32) «Visdom er for høy for dåren,» men ikke for dem som tilhører Guds vidtskuende og høytstilende trofaste organisasjon. De er hurtige som ørnen når det gjelder å handle i overensstemmelse med Guds visdom. — Ordspr. 24: 7.

32. Hva blir symbolisert ved at de fire livsvesener har mange øyne for og bak, og ved at de forkynner Jehovas hellighet dag og natt?

³² De fire symbolske livsvesener var fulle av øyne for og bak. På lignende måte er de som er medlemmer av Guds rettferdige, mektige, kjærlige og vise organisasjon, også alltid årvåkne og på vakt. De gir spesielt akt på Gud i alle ting, og adlyder hans minste vink om hva han ønsker at de skal gjøre. Den videre beskrivelse av dem fremhever dette bemerkelsesverdige trekk: «Om de fire livsvesener har, hvert især av dem, seks vinger; rundt omkring og innenfor er de fulle av øyne; og de holder ikke opp dag eller natt med å si: Hellig, hellig, hellig er Herren [Jehova, NW]a Gud, den allmektige, han som var og som er og som kommer!» (Åpb. 4: 8) Av dette framgår det klart at disse fire mange-øyede livsvesener forestiller noen som kan tale, og som anerkjenner Gud og verdsetter hans hellighet, hans allmektighet og hans målbevissthet, og som dessuten kjenner hans navn.

33. Hva fikk profeten Esaias se i sitt syn av Jehova i hans tempel som var likedan hva vingene angår?

³³ Lenge før Johannes’ tid fikk også profeten Esaias se et syn av Gud i hans tempel. Ved den anledning så Esaias himmelske skapninger som kalles serafer, stå omkring Guds trone. I likhet med de fire livsvesener hadde også de tre par vinger. Hvordan brukte de disse vingene? «Med to dekket han sitt åsyn, med to dekket han sine føtter, og med to fløy han. Og den ene ropte til den andre og sa: Hellig, hellig, hellig er [Jehova], hærskarenes Gud; all jorden er full av hans herlighet.» — Es. 6: 1—3.

34. Hva ble mulig ved at de fire livsvesener hadde tre par vinger hver, og likeledes ved at vingene var fulle av øyne?

³⁴ Det er tydelig at med sine tre par vinger kunne de fire livsvesener som Johannes så, enten fly eller gjøre sine bevegelser framover raskere; de kunne enten dekke deler av seg selv eller på en beskyttende måte dekke andre skapninger; og de hadde så god oversikt at de visste hvordan de skulle benytte disse vingene som var fulle av øyne både «rundt omkring og innenfor». Disse eiendommelige trekkene tilkjennegir at de Guds trofaste tjenere som de fire livsvesener er et bilde på, også har evnen til å bevege seg hurtig og til å beskytte, og at de likeledes er våkne og oppmerksomme. I Salme 34: 8 står det for eksempel: «[Jehovas] engel leirer seg rundt omkring dem som frykter ham, og han utfrir dem.» Både dag og natt kan Guds rettferdige, mektige, kjærlige og vise organisasjon yte en hvilken som helst tjeneste som måtte vise seg nødvendig. Hvordan det? Fordi dens medlemmer «holder ikke opp dag eller natt», men forteller uavlatelig med trefoldig ettertrykk hvor hellig Jehova Gud, den allmektige, er. Vi bør derfor sette tilbørlig pris på Guds universelle organisasjon.

35. Hvordan viste de tjuefire eldste at den kristne menighet er i overensstemmelse med det som livsvesenene sier og gjør?

³⁵ Den sanne kristne menighet er helt i overensstemmelse med det de fire symbolske livsvesener sier og gjør. Johannes viser det når han forteller mer om hva han fikk se i synet. Han sier: «Og når livsvesenene gir ham som sitter på tronen, ham som lever i all evighet, pris og ære og takk, da faller de fire og tyve eldste ned for ham som sitter på tronen, og tilber ham som lever i all evighet, og kaster sine kroner ned for tronen og sier: Verdig er du, vår Herreb og Gud [Jehova, vår Gud, NW], til å få prisen og æren og makten; for du har skapt alle ting, og fordi du ville, var de til og ble de skapt!» — Åpb. 4: 9—11.

36. Hvilke spørsmål stiller vi angående vår tids politiske herskere og religiøse ledere når vi tenker på hva disse tjuefire eldste gjorde?

³⁶ Handler vår tids politiske herskere eller de religiøse ledere, både i kristenheten og utenfor, på en måte som tjener som en oppfyllelse av dette symbolske synet? Tar de av seg sine kroner, sine diademer, sine mitraer, sine turbaner eller andre hodeplagg som viser deres rang og stilling, og kaster dem ned for Ham som innehar den «siste og avgjørende stilling», som sitter på den øverste trone i universet, den udødelige som lever og regjerer i all evighet? Stiger de ned fra sine troner eller offisielle stillinger og faller ned for denne Gud og Skaper, overgir de sin herskermakt og myndighet til ham, og erkjenner de at Han er den eneste som er verdig til å få prisen, æren og makten fordi han er alle tings Skaper? Etterligner de de tjuefire «eldste» i dette? Eller forsøker de å gjøre seg selv til helter og guder forat folk skal forgude og tilbe dem, og forlanger at folk skal ’gi keiseren det som er Guds’? Streber de etter å oppnå den «siste og avgjørende stilling» ute i verdensrommet og tilrive seg verdensherredømmet og tvinge alle jordens folk inn under sin vilje? Eller viser de seg villig til å overgi sin makt over en nasjon eller en stamme til Guds suveréne og evige rike? Våre dagers verdensbegivenheter gir utilhyllede svar på disse spørsmålene, svar som ikke er til å ta feil av.

37. Hvem er det de som de «eldste» er et bilde på, gir ære til, og hvorfor bør vi forsøke å lære hva hans vilje er, og så gjøre den?

³⁷ De som de tjuefire «eldste» virkelig er et bilde på, forkynner ærlig at all makt kommer fra Gud, Skaperen, og at de ikke fortjener å få noen ære eller pris. De anerkjenner Gud, Skaperen, som den som er verdig til å få ære, pris og makt, og derfor også er verdig til å bli tilbedt, vist underdanighet og bli adlydt. Etter som han er alle tings Skaper, er han også vår Skaper. Vi har ikke blitt til på noen annen måte. Det var ikke på grunn av vår egen vilje vi fikk liv her på jorden. Nei, det er slik som de tjuefire «eldste» sa til Gud på hans trone: «Fordi du ville, var de til og ble de skapt!» Etter som det var på grunn av Guds vilje vi ble skapt og er til i dag, ble vi også skapt for å gjøre hans vilje. Hensikten med at vi eksisterer, er at vi skal gjøre hans vilje, alle som én. Derfor er det på sin plass at vi ønsker og forsøker å lære hva som er hans vilje, og så gjør den. Ellers kommer vi til å forfeile hensikten med at vi er blitt skapt og er til, og det ville ha ulykkelige følger.

38. Hvem var, som det største menneske som noensinne har levd på jorden, klar over dette, og hvem sendte han ut for å forkynne?

³⁸ Det største menneske som noensinne har levd på jorden, var klar over dette. Det var en mann som ofte vendte seg til Gud i bønn. Hans navn var Jesus. Hans far var ikke en hebreer, en israelitt eller jøde, men hans far var Gud selv, som den videre drøftelse vil vise. Av den grunn kalte han ikke noe menneske sin far, men han omtalte Gud som sin himmelske Far. Fordi Jesus ble salvet og fikk Guds ånd da han var tretti år gammel, ble han kalt Jesus Kristus. I den hellige bok, Bibelen, finner vi nedtegnet «boken om Jesu Kristi . . . historie», «det gode budskap om Jesus Kristus». (Matt. 1: 1; Mark. 1: 1, NW) Han var den største lærer som noensinne har levd på jorden. Han hadde lærlinger eller disipler, og han sendte spesielle disipler ut for å forkynne. Dem kalte han apostler eller utsendinger. — Mark. 3: 7, 9, 13, 14.

39. Hvordan lærte han dem å be, og til hvem?

³⁹ Jesus lærte sine disipler å be til Gud på en antagelig måte. Det enkleste men likevel største mønster på en bønn som han lærte dem, finnes i hans velkjente bergpreken. Han sa til dem at de ikke måtte be på en hyklersk måte eller gjøre bønnen til bare en formsak: «Når I ber, skal I ikke ramse opp mange ord [si det samme om og om igjen, NW] som hedningene; for de tror at de blir bønnhørt når de bruker mange ord. Gjør derfor ikke som de! for eders Fader vet hva I trenger til, før I ber ham.» (Matt. 6: 5—8) På denne måten lærte han dem å anerkjenne Gud som sin Skaper og Livgiver, og derfor som sin Far, som den som sørget for dem med alt de trengte. Så fortsatte han:

Mønsterbønnen

40. Hvordan er den mønsterbønnen han lærte dem?

⁴⁰ «Derfor skal I be således: Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn; komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden; gi oss i dag vårt daglige brød; og forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere; og led oss ikke inn i fristelse; men fri oss fra det onde.» — Matt. 6: 9—13.

41. Var det en navnløs Gud han lærte dem å be til, og hvordan viste han personlig hva svaret er på dette spørsmålet?

⁴¹ Da Jesus var på jorden, hersket Romerrikets keiser over en stor del av den bebodde jord, innbefattet Midt-Østen der Jesus bodde. Jesus lærte ikke sine lærlinger, sine disipler, å be til en navnløs Guddom, en Gud som alle mennesker uten videre ville oppfatte på samme måte så snart hans titel «Gud» blir nevnt, uansett hvilken av de millioner av såkalte guder de enn tilber. Jesus Kristus snakket mange ganger om Guds, hans Fars, personlige navn. Før han begynte å forkynne i synagogen i sin hjemby Nasaret, tok han Esaias’ bok og leste for sine tilhørere fra kapitel 61, versene 1 og 2, hvor det står: «Herren Jehovas Ånd er over meg; for Jehova har salvet meg til å forkynne gode tidender.» (AS; Luk. 4: 16—21) Dette viser at Gud har et personlig navn.

42, 43. Hvordan skiller Gud seg ut fra enhver annen som blir kalt «gud», og hvilken hinduisk uttalelse stemmer ikke overens med hans Ord i denne henseende?

⁴² Gud har et navn som skiller ham ut fra enhver annen person eller noe annet som kalles med titelen «gud». Han ærer og har aktelse for sitt eget navn, og han vil ikke la noen få leve evig som taler ille om hans navn eller fører skam over det. Han setter sitt eget navn bak de løfter han gir og de profetier og de uttalelser angående sine hensikter som han kommer med, slik at ingen skal ta feil av ham og noen av de andre som mennesker tilber som en gud. Hva hans navn angår så stemmer ikke følgende uttalelse fra vår tidc overens med hans skrevne Ord, Bibelen:

⁴³ «Gudenes navn bestemmer ikke religionen noe mer enn menns og kvinners navn bestemmer deres personlighet. Navn blir fra først av gitt og benyttet uten tanke på noen sammenligning med andre navn. . . . Enten det er Gud, Jehova, Bhagwan, Ishwar, Allah, Hari, Siva eller Rama, er det det samme Vesen hver eneste tilbeder vagt forestiller seg når han uttaler det navn som han er blitt oppdratt til å forbinde med universets mysterium og tilbedelses-tanken.»

44. Hva var kjent angående den Gud som Jesus lærte sine disipler å be til?

⁴⁴ Nei, Jesus lærte ikke sine disipler å be til en såkalt Moder-Fader Gudd eller til en navnløs Gud, men tvert imot til en Gud hvis navn Jesus selv kjente til og som de israelittiske yppersteprestene kjente til. Hvis Guds personlige navn, som er Jehova, ikke hadde noen betydning, hvorfor begynte da Jesus sin mønsterbønn med å si: «Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn [eller: la ditt navn bli helliget, NW]»? De som hørte på Jesu bergpreken, trodde på Gud, ikke på Indias guder eller andre lignende lands guder, men på den Gud som Jesus selv tilba. Kristi eget navn gir ære til denne Guds og himmelske Fars navn, for navnet Jesus betyr «Jehova er frelse». — Matt. 1: 21.

(Fortsettes)

[Fotnoter]