I mellomtiden begynte en annen arkeolog, Austen Henry Layard, å grave ut ruiner på et sted som ble kalt Nimrud, omkring 42 kilometer sørvest for Khorsabad. Det viste seg at dette var ruinene av Kalah, en av de fire assyriske byene som er nevnt i 1. Mosebok 10: 11. Så, i 1849, avdekket Layard ruinene av et veldig palass på et sted som ble kalt Kuyunjik, som lå mellom Kalah og Khorsabad. Det viste seg at palasset var en del av Ninive. Mellom Khorsabad og Kalah finnes det også ruiner etter andre bebyggelser, blant annet i en haug som heter Karamles. «Hvis vi regner de fire store haugene som skjulte Nimrúd [Kalah], Koyunjik [Ninive], Khorsabad og Karamles, som hjørnene i en firkant,» sa Layard, «ser vi at de fire sidene forholdsvis nøyaktig svarer til geografens 480 stadier, eller omkring 95 kilometer, som tilsvarer profetens [Jonas] tre dagsreiser.»

Så Jona omtalte øyensynlig alle disse stedene som én ’stor by’ og omtalte dem ved det navnet som er nevnt først i 1. Mosebok 10: 11, nemlig Ninive. Det samme gjøres i dag. Det er for eksempel forskjell på den opprinnelige byen London og det området som også omfatter forstedene, og som noen ganger kalles Stor-London.

En arrogant assyrerkonge

Palasset i Ninive inneholdt over 70 rom og hadde nesten tre kilometer med vegger. På disse veggene var det brente rester av relieffer som var blitt laget til minne om militære seirer og andre bedrifter. De fleste av dem var sterkt skadet. På slutten av sitt opphold oppdaget imidlertid Layard et kammer som var bemerkelsesverdig godt bevart. På veggene var det et relieff som illustrerte erobringen av en godt befestet by og fanger som ble ført fram for den kongen som stod bak invasjonen, og som satt på en trone utenfor byen. Over kongen var det en kileinnskrift som assyrisk-kyndige oversetter slik: «Sankerib, verdens konge, konge av Assyria, satt på en nimedu -trone og inspiserte byttet (som var tatt) fra Lakisj (La-ki-su).»

I dag kan man se dette relieffet og denne innskriften på British Museum. Funnet stemmer overens med Bibelens historiske beretning i 2. Kongebok 18: 13, 14: «I det fjortende året Hiskia var konge, rykket assyrerkongen Sankerib mot alle de befestede byene i Juda og tok dem. Da sendte Juda-kongen Hiskia bud til assyrerkongen i Lakisj og sa: ’Jeg har båret meg ille at. Dra bort fra meg igjen, så skal jeg finne meg i det du pålegger meg.’ Assyrerkongen påla Juda-kongen Hiskia å betale tre hundre talenter sølv og tretti talenter gull.»

Det ble funnet andre innskrifter i ruinene av Ninive som inneholdt ytterligere detaljer om Sankeribs invasjon i Juda og den tributten Hiskia betalte. «Mengden av den skatten i gull som ble tatt fra Hiskia, tretti talenter, stemmer overens i de to fullstendig uavhengige kildene. Dette er kanskje et av de mest bemerkelsesverdige sammentreff av dokumenterte historiske vitnesbyrd,» skrev Layard. Sir Henry Rawlinson, som hjalp til med å tyde den assyriske skriften, erklærte at disse innskriftene «fastslo at [Sankeribs] historiske identitet ikke lar seg bestride». Layard spør også i sin bok Niniveh and Babylon: «Hvem holdt det vel for å være sannsynlig eller mulig før disse funnene ble gjort, at man under den haugen med jord og skrot som avmerket det stedet hvor Ninive hadde ligget, skulle finne den historiske beretningen om krigene mellom Hiskia og Sankerib, som var skrevet av Sankerib selv på den tiden da de fant sted, og som bekreftet selv små detaljer i den bibelske beretningen?»

Det er selvsagt enkelte detaljer i Sankeribs beretning som ikke stemmer overens med Bibelen. Arkeologen Alan Millard sier for eksempel: «Det mest slående kommer til slutt [i Sankeribs beretning]. Hiskia sendte sine budbærere og hele skatten til Sankerib, ’siden til Ninive’. Den assyriske hær førte den ikke triumferende hjem på den vanlige måten.» Bibelen sier at tributten ble betalt før assyrerkongen vendte tilbake til Ninive. (2. Kongebok 18: 15—17) Hvorfor denne forskjellen? Og hvorfor kunne ikke Sankerib skryte av at han hadde erobret Judas hovedstad, Jerusalem, slik han skrøt av at han hadde erobret festningsbyen Lakisj? Tre bibelskribenter gir oss svaret på det. En av dem var øyenvitne til det som skjedde. Han skrev: «Så gikk [Jehovas] engel ut og slo i hjel 185 000 mann i assyrernes leir. Da folk stod opp om morgenen, fikk de se alle de døde som lå der. Da brøt assyrerkongen Sankerib opp og drog hjem igjen. Og siden holdt han seg i ro i Ninive.» — Jesaja 37: 36, 37; 2. Kongebok 19: 35; 2. Krønikebok 32: 21.

Millard trekker følgende slutning i sin bok Skatter fra bibelsk tid: «Vi har ingen god grunn til å tvile på denne katastroferapporten . . . Det er forståelig at Sankerib ikke ville nedtegne en slik katastrofe så hans etterfølgere skulle lese om den, for det ville ført ham i vanry.» Sankerib forsøkte i stedet å gi inntrykk av at invasjonen i Juda hadde vært vellykket, og at Hiskia fortsatt underordnet seg under ham og sendte tributten til Ninive.

Opprinnelsen til Assyria bekreftet

I Ninive ble det også funnet biblioteker som inneholdt titusener av leirtavler. Disse dokumentene bekreftet at det assyriske riket hadde sine røtter i Babylon i sør, akkurat som 1. Mosebok 10: 11 viser. På grunn av disse opplysningene begynte arkeologene å konsentrere seg om områdene lenger sør. Oppslagsverket Encyclopædia Biblica forklarer: «Alt assyrerne har etterlatt seg, avslører at de hadde sin opprinnelse i Babylon. Med bare små justeringer hadde de overtatt både språket, måten å skrive på, litteraturen, religionen og vitenskapen fra sine naboer i sør.»

«Fra dette landet,» sier Bibelen videre, «drog han til Assur [Assyria, NW] og bygde Ninive, Rehobot-Ir og Kalah og Resen mellom Ninive og Kalah; det er den store byen.» (1. Mosebok 10: 8—