ADAM
(Ạdam) [menneske av jord; jordmenneske; menneske; menneskehet; fra en rot som betyr «rød»].
Det hebraiske ordet for dette egennavnet forekommer over 560 ganger i Bibelen. Som oftest blir det brukt som en fellesbetegnelse for enkeltpersoner og menneskeheten i sin alminnelighet, for eksempel «menneske» eller «mennesker».
1. Gud sa: «La oss danne mennesker i vårt bilde.» (1Mo 1: 26) Dette er en historisk uttalelse. Og Adam, «Guds sønn», har virkelig en spesiell stilling i historien, som det første menneske som ble skapt. (Lu 3: 38) Adam var selve kronen på verket i forbindelse med Jehovas skapergjerninger på jorden, ikke bare i den forstand at han ble skapt henimot slutten av de seks skapelsesperiodene, men først og fremst fordi han ble skapt «i Guds bilde». (1Mo 1: 27) Det var derfor det fullkomne mennesket Adam hadde forstandsevner og andre evner som langt overgikk alle andre jordiske skapningers, noe som også hans degenererte etterkommere har hatt, om enn i mye mindre grad.
I hvilken forstand ble Adam skapt «i Guds likhet»?
I og med at Adam var skapt i sin Store Skapers likhet, var han i besittelse av de guddommelige egenskapene kjærlighet, visdom, rettferdighet og makt; han hadde derfor en moralsk sans som omfattet en samvittighet. Dette var noe helt nytt på jorden. Som en som var skapt i Guds bilde, skulle Adam forvalte hele jorden og rå over alle skapninger i havet og på landjorden og over alle flygende skapninger.
Adam behøvde ikke å være åndeskapning, verken helt eller delvis, for å ha gudlignende egenskaper. Jehova formet mennesket av støv fra jorden, forsynte det med livskraft, så det ble en levende sjel, og gav det muligheten til å avspeile sin Skapers bilde og likhet. «Det første menneske er av jorden og dannet av støv.» «Det første menneske, Adam, ble en levende sjel.» (1Mo 2: 7; 1Kt 15: 45, 47) Dette skjedde i år 4026 f.v.t., og det var sannsynligvis om høsten, for i de eldste kalendrene regnes året fra omkring 1. oktober, eller ved første fullmåne i det borgerlige måneår. – Se ÅR.
Adams hjem var et vakkert paradis, en gledens hage, som het Eden. (Se EDEN nr. 1.) Her hadde han alt han trengte til livets opphold, for hagen inneholdt «hvert tre som er innbydende å se på og godt å spise av». (1Mo 2: 9) Overalt rundt seg hadde Adam fredelige dyr av alle slag. Men han var alene. Det fantes ingen skapning ’etter hans slag’, som han kunne snakke med. Jehova sa derfor: «Det er ikke godt for mennesket å fortsette å være alene.» Ved et kirurgisk inngrep, det første og eneste i sitt slag, tok han et av Adams ribben og formet det til et kvinnelig motstykke til Adam, en som skulle være hans kone og bli mor til hans barn. I sin begeistring over den vakre hjelperen og livsledsageren han fikk, framsa Adam det første dikt historien forteller om: «Dette er endelig ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles Kvinne [ʼisjsjạh], for av mannen [ʼisj] ble hun tatt.» Senere gav Adam sin hustru navnet Eva. (1Mo 2: 18–23; 3: 20) Både Jesus og apostlene bekrefter at denne beretningen er sann. – Mt 19: 4–6; Mr 10: 6–9; Ef 5: 31; 1Ti 2: 13.
Jehova velsignet nå de nygifte med mye gledebringende arbeid. (Jf. For 3: 13; 5: 18.) De var ikke henvist til lediggang. De skulle være travelt opptatt med å passe og stelle sitt hagelignende hjem, og etter hvert som de ble flere og fylte jorden med milliarder av mennesker, skulle de utvide paradiset til å omfatte hele jorden. Dette var et oppdrag de fikk av Gud. – 1Mo 1: 28.
«Deretter så Gud på alt han hadde dannet, og se, det var meget godt.» (1Mo 1: 31) Ja, fra begynnelsen av var Adam fullkommen i enhver henseende. Han hadde fått evnen til å tale og var utstyrt med et avansert ordforråd. Han var i stand til å gi meningsfylte navn til de levende skapninger han hadde rundt seg på alle kanter, og kunne føre samtaler med sin Gud og med sin kone.
Av disse og mange andre grunner var Adam forpliktet til å elske og tilbe sin Store Skaper og vise ham ubetinget lydighet. Dessuten gav den universelle Lovgiver ham en enkel lov om lydighet og gjorde det helt klart for ham hvilken rettferdig og rimelig straff han hadde i vente hvis han var ulydig: «Treet til kunnskap om godt og ondt, det må du ikke spise av, for på den dag du spiser av det, skal du visselig dø.» (1Mo 2: 16, 17; 3: 2, 3) Til tross for denne utvetydige loven og den strenge straffen som var nevnt, var Adam ulydig.
Syndens følger. Eva ble grundig bedratt av Satan Djevelen, men «Adam ble ikke bedratt,» sier apostelen Paulus. (1Ti 2: 14) Adam visste godt hva han gjorde, og brøt Guds lov med fullt overlegg. Deretter prøvde han å gjemme seg, slik en forbryter gjerne gjør. Da han ble krevd til regnskap, gav han ikke uttrykk for sorg eller anger, og han bad ikke om tilgivelse. I stedet prøvde han å rettferdiggjøre seg selv og å skyve skylden over på andre – han klandret til og med Jehova for den overlagte synden som han selv hadde begått. «Kvinnen som du gav meg til å være hos meg, hun gav meg frukt fra treet, og derfor spiste jeg.» (1Mo 3: 7–12) Adam ble nå drevet ut av Eden, til ubearbeidet jord som var forbannet og derfor bar torner og tistler. Her måtte han slite og svette for føden og høste de bitre fruktene av sin synd. Utenfor hagen, hvor døden ventet ham, fikk Adam både sønner og døtre. Navnene på bare tre av disse er bevart for ettertiden, nemlig Kain, Abel og Set. Ettersom Adam selv var en synder, gikk synd og død i arv til alle de barna han fikk. – 1Mo 3: 23; 4: 1, 2, 25.
Menneskeslekten fikk altså en tragisk start på grunn av Adam. Hans ulydighet medførte at paradiset, lykken og det evige liv gikk tapt og ble erstattet med synd, lidelser og død. «Synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden, og døden . . . spredte seg til alle mennesker fordi de alle hadde syndet.» «Døden [hersket] som konge fra Adam.» (Ro 5: 12, 14) Men i sin visdom og kjærlighet tilveiebrakte Jehova et «annet menneske», «den siste Adam», Herren Jesus Kristus. Ved hjelp av ham, den lydige ’Guds Sønn’, ble det likevel mulig for etterkommerne av den ulydige Adam, «det første menneske», å få evig liv i et paradis – ja, de som utgjør Kristi kirke, eller menighet, får til og med himmelsk liv. «For liksom alle dør i Adam, så skal også alle bli gjort levende i Kristus.» – Joh 3: 16, 18; Ro 6: 23; 1Kt 15: 22, 45, 47.
Etter at synderen Adam var blitt drevet ut av Eden, kom han til å oppleve at en av hans sønner ble myrdet, at en annen sønn, nemlig morderen, ble forvist, at ekteskapsordningen ble misbrukt, og at Jehovas hellige navn ble vanhelliget. Han var vitne til at det ble bygd en by, til at det ble utviklet musikkinstrumenter, og til at det ble smidd redskaper av jern og kobber. Han iakttok Enok, «den sjuende i rekken fra Adam», en som «fortsatte . . . å vandre med den sanne Gud», og han ble fordømt av hans eksempel. Han levde lenge nok til å se Lamek, Noahs far, som tilhørte niende generasjon. Til slutt, etter 930 år – de fleste av disse årene hadde han vært underlagt en langsom dødsprosess – vendte Adam tilbake til jorden, som han var tatt av, akkurat som Jehova hadde sagt. Dette skjedde i 3096 f.v.t. – 1Mo 4: 8–26; 5: 5–24; Jud 14; se LAMEK nr. 2.
2. En by som ifølge Josva 3: 16 lå ved siden av Saretan. Den blir gjerne identifisert som Tell al-Damiyeh (Tel Damiya), som ligger øst for elven Jordan, omkring 1 km sør for det stedet hvor Jordan og Jabbok-elvedalen møtes; stedet ligger 28 km nordnordøst for Jeriko. Byens navn henspiller muligens på fargen på en leire som det er mye av i dette området. – 1Kg 7: 46.
Den bibelske beretning viser at det var ved Adam Jordans vann ble oppdemmet da israelittene skulle krysse elven. Jordandalen smalner en god del her, fra Tell al-Damiyeh (Tel Damiya) og nordover, og historiske opptegnelser viser at elven ble blokkert nettopp her i 1267 e.v.t., da det gikk et stort skred ned over elven. Vannstrømmen stanset da i omkring 16 timer. Noe lignende har skjedd i nyere tid. På grunn av jordrystelser sommeren 1927 gikk det nye skred som demmet opp Jordan i en slik grad at vannstrømmen ble avbrutt i 211⁄2 time. (The Foundations of Bible History: Joshua, Judges av J. Garstang, London 1931, s. 136, 137) Hvis Gud fant det for godt å benytte et slikt middel på Josvas tid, var det et mirakel at oppdemmingen av Jordan fant sted akkurat da israelittene skulle krysse den, på den dagen som Jehova på forhånd hadde åpenbart gjennom Josva. – Jos 3: 5–13.