SENDEBUD

En som blir sendt ut for å overbringe et budskap, muntlig eller skriftlig, eller for å utføre et oppdrag. (1Mo 32: 3–6; Dom 6: 34, 35; 11: 12–27; 2Sa 5: 11; 1Kg 19: 2; 2Kg 19: 8–14; Lu 7: 18–24; 9: 52) I noen tilfeller ble løpere brukt som sendebud. (2Kr 30: 6–10; Jer 51: 31) Når det var viktig at et budskap ble overbrakt ekstra hurtig, ble sendebudet sendt av gårde til hest. (2Kg 9: 17–19; Est 8: 10–14; se ILBUD.) Noen av sendebudene i oldtiden var herolder som offentlig kunngjorde kongelige eller statlige dekreter. (Da 3: 4–6; 5: 29) Andre sendebud ble sendt ut for å be om fred (Jes 33: 7), anmode om militær hjelp (2Kg 16: 7; 17: 4), kreve tributt eller forlange at en by overgav seg (1Kg 20: 1–9; 2Kg 18: 17–35). Sendebudene fikk fritt leide for å kunne utføre sitt oppdrag. Å behandle kongelige sendebud som avla høflighetsvisitt i et fremmed land, på en dårlig måte ble betraktet som så alvorlig at det kunne utløse en krig. – 2Sa 10: 1–7; se AMBASSADØR, SENDEMANN.

Både det hebraiske og det greske ordet for «sendebud» kan også betegne himmelske sendebud, eller engler. (Sl 104: 4; Joh 1: 51) Om det er tale om jordiske eller om himmelske sendebud, framgår av sammenhengen. I Jesaja 63: 9 må for eksempel Jehovas «personlige sendebud» være en engel, for det sies at dette sendebudet frelste israelittene. – Jf. 2Mo 14: 19, 20.

Jehova har brukt engler til å overbringe budskaper til menn og kvinner på jorden og til å utføre andre oppgaver (se ENGEL), men han har også ofte brukt mennesker. Hans profeter og prester var hans sendebud til Israels nasjon. (2Kr 36: 15, 16; Hag 1: 13; Mal 2: 7) De uttalelsene hans profeter kom med, ville med sikkerhet gå i oppfyllelse, for Jehova er «den som fullbyrder sine sendebuds råd». – Jes 44: 26.

«Paktens sendebud.» Som en oppfyllelse av Malaki 3: 1 framstod døperen Johannes som det sendebud som beredte veien foran Jehova ved å gjøre jødene klar til å ta imot Jehovas fremste representant, Jesus Kristus. – Mt 11: 10, 11; Mr 1: 1–4; Lu 7: 27, 28.

Som det forutsagte «paktens sendebud» kom Jesus Kristus til templet og renset det. (Mt 21: 12, 13; Mr 11: 15–17; Lu 19: 45, 46) Den pakten det her hentydes til, var tydeligvis Abrahamspakten, for det var på grunnlag av denne pakten jødene var de første som fikk mulighet til å bli arvinger til Riket. Det var denne pakten Peter hadde i tankene da han oppfordret jødene til å angre. Det er også verdt å merke seg at døperen Johannes’ far, Sakarja, henviste til Abrahamspakten da han sa at Jehova hadde ’oppreist et frelseshorn [det vil si Messias] i sin tjener Davids hus’. – Jf. Mt 10: 5–7; 15: 24; 21: 31; Lu 1: 69⁠–75; Apg 3: 12, 19–26.