Øyensynlig på grunn av misunnelse, men muligens også på grunn av irritasjon over at Daniel ved sin ulastelighet motvirket korrupsjon og bestikkelser, planla de to andre embetsmennene i ledtog med satrapene å legge en felle for ham. De gikk i samlet flokk inn til kongen og bad ham om å underskrive en forordning som angivelig ble støttet av alle de framstående embetsmennene (skjønt Daniel var ikke nevnt). Den gikk ut på at det i 30 dager var forbudt å ’rette en bønn til noen gud eller noe menneske’ utenom Dareios. Straffen for å krenke denne forordningen skulle være at man ble kastet i løvegraven. Forordningen skulle tilsynelatende befeste den stilling som konge som Dareios – en utlending – nylig hadde oppnådd, og være et uttrykk for embetsmennenes lojalitet og støtte. – Da 6: 1–3, 6–8.

Av historiske opptegnelser framgår det at de mesopotamiske kongene i oldtiden ble betraktet som guder og ble tilbedt. Mange bibelkommentatorer er derfor av den oppfatning at Dareios’ forordning utelukkende dreide seg om bønner av religiøs art og ikke om anmodninger i sin alminnelighet. Det at beretningen sier at det fantes en ’løvegrav’ i Babylon, er i samsvar med gamle innskrifter som viser at orientalske herskere ofte hadde menasjerier med ville dyr. Verket Soncino Books of the Bible (Daniel, Ezra, Nehemiah, s. 49) sier i en kommentar til dette: «Man vet at perserne overtok den praksis å holde disse dyrene i sine zoologiske hager fra assyrerkongene.» – Redigert av A. Cohen, London 1951.