Når hatet tar slutt over hele verden

FOR omkring to tusen år siden ble en minoritetsgruppe gjort til gjenstand for folks hat. Tertullian forklarer hvilken holdning romere flest hadde til de første kristne: «Hvis himlene ikke gir regn, hvis det skjer et jordskjelv, hvis det blir hungersnød eller pest, roper man med én gang: ’Få de kristne kastet for løvene!’»

Til tross for at de første kristne ble gjort til gjenstand for hat, motstod de fristelsen til å hevne den urettferdige behandlingen. I den berømte Bergprekenen sa Jesus Kristus: «Dere har hørt at det er blitt sagt: ’Du skal elske din neste og hate din fiende.’ Men jeg sier dere: Fortsett å elske deres fiender og å be for dem som forfølger dere.» — Matteus 5: 43, 44.

Det var jødenes muntlige tradisjon som fastholdt at det var rett å ’hate sine fiender’. Jesus sa derimot at vi skal elske våre fiender, ikke bare våre venner. Det er vanskelig, men ikke umulig. Å elske en fiende vil ikke si at man liker alt han står for, og alt han gjør. Det greske ordet i Matteus’ beretning er avledet av ordet a·gaʹpe, som er en kjærlighet som er basert på prinsipper. En som legger for dagen a·gaʹpe, gjør godt til og med mot en fiende som hater ham og behandler ham dårlig. Hvorfor? Fordi det er slik man kan etterligne Kristus og overvinne hatet. En greskkyndig sier: «[A·gaʹpe] gjør oss i stand til å beseire vår naturlige tendens til sinne og bitterhet.» Men vil dette fungere i dagens verden, som er fylt av hat?

Det skal innrømmes at ikke alle som hevder å være kristne, er fast besluttet på å følge Kristi eksempel. Mange av dem som tilhører de etniske gruppene som begikk de forferdelige grusomhetene i Rwanda nylig, bekjenner seg til kristendommen. Pilar Díez Espelosín, en katolsk nonne som har arbeidet i Rwanda i 20 år, fortalte om en avslørende episode. En mann som kom til kirken hennes, bar på et spyd som han åpenbart hadde brukt. Hun spurte ham: «Hva går du rundt og dreper folk for? Tenker du ikke på Kristus?» Han påstod at han gjorde det, hvorpå han gikk inn i kirken, knelte og framsa inderlige bønner ved hjelp av sin rosenkrans. Men da han var ferdig, bar det av sted igjen for å drepe flere. «Det viser at vi ikke lærer fra oss evangeliet på rette måte,» innrømmet nonnen. Det at noen kommer slik til kort, betyr imidlertid ikke at det er noe i veien med Jesu budskap. Hat kan overvinnes av dem som utøver sann kristendom.

Hat overvunnet i konsentrasjonsleir

Max Liebster, som er kjødelig jøde, overlevde holocaust. Etternavnet hans betyr «elsket», men han har opplevd mer hat enn de fleste. Han beskriver her hva han lærte i Nazi-Tyskland om kjærlighet og hat.

«Jeg vokste opp i nærheten av Mannheim i Tyskland i 1930-årene. Hitler hevdet at alle jøder var rike profitører som snyltet på det tyske folk. Men sannheten er at faren min bare var en fattig skomaker. Likevel, på grunn av nazipropagandaens virkning begynte naboene å vende seg mot oss. Da jeg var i tenårene, holdt en mann meg fast og smurte griseblod i pannen min. Denne grove fornærmelsen var bare en forsmak på det jeg hadde i vente. I 1939 arresterte Gestapo meg og beslagla alt jeg eide.

Fra januar 1940 til mai 1945 kjempet jeg for å overleve i fem forskjellige konsentrasjonsleirer: Sachsenhausen, Neuengamme, Auschwitz, Buna og Buchenwald. Min far, som også ble sendt til Sachsenhausen, døde den forferdelige vinteren 1940. Jeg bar selv liket av ham til krematoriet, hvor det lå en hel haug med lik som skulle brennes. Alt i alt var det åtte i min familie som døde i konsentrasjonsleirer.

Fangene hatet kapoene enda sterkere enn de hatet SS-vaktene. Kapoene var fanger som samarbeidet med SS, og som derfor nøt visse privilegier. De hadde ansvaret for utdelingen av mat, og det var de som beordret pisking av andre fanger. Ofte opptrådte de urettferdig og egenmektig. Jeg vil tro at jeg hadde rikelig med grunner til å hate både SS og kapoene, men under fangenskapet oppdaget jeg at kjærligheten har større makt enn hatet.

Det mot som fanger som var Jehovas vitner, viste, overbeviste meg om at deres tro var basert på Skriftene — og jeg ble selv et vitne. Ernst Wauer, et vitne som jeg traff i Neuengamme konsentrasjonsleir, oppfordret meg inntrengende til å framelske Kristi sinnsinnstilling. Bibelen sier at ’når han ble skjelt ut, begynte han ikke å skjelle igjen. Når han led, begynte han ikke å true, men fortsatte å overgi seg til ham som dømmer rettferdig’. (1. Peter 2: 23) Jeg prøvde å gjøre likedan, å overlate hevnen til Gud, som er alles Dommer.

Årene i leirene lærte meg at folk ofte gjør onde ting av uvitenhet. Ikke engang alle SS-vaktene var onde — en av dem reddet faktisk livet mitt. En gang fikk jeg akutt diaré og var for svak til å gå fra arbeidsstedet til leiren. Jeg skulle egentlig da bli sendt til gasskammeret i Auschwitz neste morgen, men en SS-vakt som kom fra samme del av Tyskland som meg, kom meg til unnsetning. Han ordnet det slik at jeg fikk arbeide i SS-kafeteriaen, hvor jeg fikk litt hvile til jeg ble frisk igjen. En dag sa han til meg: ’Max, jeg føler det som om jeg befinner meg på et tog som raser ukontrollert av gårde. Hvis jeg hopper av, blir jeg drept. Hvis jeg ikke gjør det, krasjer jeg!’

Disse menneskene hadde like stort behov for kjærlighet som jeg hadde. Det var faktisk kjærlighet og medlidenhet, sammen med min tro på Gud, som satte meg i stand til å utholde de elendige forholdene og trusselen om at jeg når som helst kunne bli henrettet. Jeg kan ikke si at jeg kom uskadd fra det, men de følelsesmessige arrene er minimale.»

Den varme og vennlighet Max fremdeles utstråler 50 år senere, er et talende vitnesbyrd om at det han sier, er sant. Dette er ikke et isolert tilfelle. Max hadde en god grunn til å overvinne hatet — han ønsket å etterligne Kristus. Også andre som har latt seg lede av Bibelen, har handlet på lignende måte. Simone, et av Jehovas vitner i Frankrike, forteller hvordan hun lærte hva det egentlig vil si å vise uselvisk kjærlighet.

«Min mor, Emma, som ble et av Jehovas vitner like før den annen verdenskrig, lærte meg at folk ofte gjør onde ting fordi de ikke vet bedre. Hun forklarte at hvis vi gjengjelder det ved å hate dem, er vi ikke sanne kristne, ettersom Jesus sa at vi skulle elske våre fiender og be for dem som forfølger oss. — Matteus 5: 44.

Jeg husker en ytterst vanskelig situasjon som satte denne overbevisningen på prøve. Under nazistenes okkupasjon av Frankrike måtte min mor lide mye på grunn av en kvinne som bodde i samme blokk som oss. Hun angav mor til Gestapo, og som følge av det tilbrakte mor to år i tyske konsentrasjonsleirer, hvor hun nesten mistet livet. Etter krigen bad fransk politi mor om å undertegne et papir som stemplet kvinnen som en som hadde samarbeidet med tyskerne. Men mor nektet å gjøre det. Hun sa at ’det er Gud som dømmer, og som gjengjelder godt og ondt’. Noen år senere fikk den samme kvinnen vite at hun hadde langt fremskreden kreft og ikke hadde lenge igjen. I stedet for å være skadefro brukte mor mange timer på å gjøre de siste månedene av hennes liv så levelige som mulig. Jeg kommer aldri til å glemme hvordan kjærligheten på den måten seiret over hatet.»

Disse to eksemplene illustrerer hvor stor makt den kjærlighet som er basert på prinsipper, har når man blir utsatt for urettferdighet. Men nå sier jo Bibelen at det er «en tid til å elske, en til å hate». (Forkynneren 3: 1, 8) Hvordan kan det ha seg?

En tid til å hate

Gud fordømmer ikke enhver form for hat. Om Jesus Kristus sier Bibelen: «Du elsket rettferdighet, og du hatet lovløshet.» (Hebreerne 1: 9) Det er imidlertid stor forskjell på å hate en urett handlemåte og å hate en person som gjør seg skyldig i en urett handlemåte.

Jesus viste ved sitt eksempel hva som er den rette likevekten mellom kjærlighet og hat. Han hatet hykleri, men han prøvde å hjelpe hyklere til å forandre tenkemåte. (Matteus 23: 27, 28; Lukas 7: 36—50) Han fordømte vold, men bad for dem som henrettet ham. (Matteus 26: 52; Lukas 23: 34) Og selv om verden hatet ham uten grunn, gav han sitt liv som et offer for å gi verden liv. (Johannes 6: 33, 51; 15: 18, 25) Han var et fullkomment eksempel når det gjaldt guddommelig hat og kjærlighet basert på prinsipper.

Urettferdighet kan vekke moralsk forargelse hos oss, akkurat som det gjorde hos Jesus. (Lukas 19: 45, 46) De kristne er imidlertid ikke bemyndiget til selv å ta hevn. «Gjengjeld ikke noen ondt med ondt,» sa Paulus i sin veiledning til de kristne i Roma. «Hvis det er mulig, så hold fred med alle mennesker, så langt det står til dere. Hevn dere ikke selv . . . La deg ikke overvinne av det onde, men fortsett å overvinne det onde med det gode.» (Romerne 12: 17—21) Når vi nekter å bære nag til noen eller å hevne en urett som noen har begått mot oss, er det kjærligheten som seirer.

En verden uten hat

For at hatet skal ta slutt over hele verden, må millioner av menneskers inngrodde holdninger bli forandret. Hvordan er det mulig? Professor Ervin Staub kommer med følgende anbefaling: «Vi ser ned på dem vi skader, og setter pris på dem vi hjelper. Når vi får større verdsettelse av andre mennesker ved å hjelpe dem, og erfarer den tilfredshet som ligger i det å gi hjelp, vil vi også stadig betrakte oss selv som mer omtenksomme og hjelpsomme. Et av våre mål må være å skape samfunn hvor mulighetene til å gjøre noe for andre er så gode som mulig.» — The Roots of Evil.

For å fordrive hatet må man med andre ord skape et samfunn hvor folk lærer å elske hverandre ved å hjelpe hverandre, et samfunn hvor folk glemmer alt det hat som skyldes fordommer, nasjonalisme, rasisme og stammemotsetninger. Finnes det et slikt samfunn? Tenk over følgende beretning, som er fortalt av en mann som selv så hatet på nært hold under kulturrevolusjonen i Kina.

«Da kulturrevolusjonen begynte, fikk vi lære at det ikke var rom for kompromiss i ’klassekampen’. Samfunnet var gjennomsyret av hat. Jeg ble rødegardist og begynte å lete overalt etter ’klassefiender’ — selv blant mine egne slektninger. Selv om jeg bare var i tenårene på den tiden, deltok jeg i husransakelser hvor vi lette etter ting som tydet på ’reaksjonære sympatier’. Jeg ledet også et offentlig møte hvor det ble rettet voldsomme anklager mot en ’kontrarevolusjonær’. Slike anklager var selvsagt noen ganger mer basert på personlige motsetninger enn på politiske vurderinger.

Jeg så mange — unge og gamle, menn og kvinner — som fikk stadig hardere fysisk avstraffelse. En av lærerne mine, en bra mann, ble ført omkring og vist fram offentlig som en forbryter. To måneder senere ble en annen vel ansett lærer fra min skole funnet død i elven ved byen Suzhou, og engelsklæreren min ble tvunget til å henge seg. Jeg ble sjokkert og forvirret. Dette var jo bra mennesker. Det var galt å behandle dem slik! Jeg brøt derfor alle forbindelser med rødegardistene.

Jeg tror ikke denne bølgen av hat som skylte inn over Kina, var enestående i sitt slag. I løpet av vårt århundre har det vært mange utbrudd av hat. Jeg er imidlertid overbevist om at kjærligheten kan overvinne hatet. Det er noe jeg har sett med mine egne øyne. Da jeg begynte å omgås Jehovas vitner, ble jeg imponert over den oppriktige kjærligheten de viste mennesker av forskjellige raser og med ulik bakgrunn. Jeg ser fram til den tiden da alle mennesker har lært å elske hverandre, slik Bibelen lover.»

Ja, Jehovas vitners internasjonale samfunn er et levende bevis for at det kan bli slutt på hatet. Uansett hvilken bakgrunn den enkelte har, bestreber Jehovas vitner seg på å erstatte fordommer med gjensidig respekt og på å fjerne alle spor av stammemotsetninger, rasisme og nasjonalisme. En av grunnene til at de lykkes, er at de er fast bestemt på å etterligne Jesus Kristus og vise den kjærlighet som er basert på prinsipper. En annen grunn er at de ser hen til Guds rike i tillit til at det skal gjøre slutt på all den urettferdighet de eventuelt lider.

Guds rike er den endelige løsningen. Det vil skape en verden uten hat, ja, en verden hvor det ikke lenger vil være noe ondt å hate. Denne himmelske regjeringen, som i Bibelen er beskrevet som «nye himler», vil utgjøre en garanti for en verden uten urettferdighet. Den skal herske over «en ny jord», eller et nytt samfunn av mennesker som vil ha lært å elske hverandre. (2. Peter 3: 13; Jesaja 54: 13) Denne opplæringen er allerede i gang, noe det som Max, Simone og mange andre har opplevd, bekrefter. Dette er en forsmak på det globale undervisningsprogrammet som skal gjøre helt slutt på hatet og på alle årsakene til hat.

Gjennom sin profet Jesaja beskriver Jehova resultatet av alt dette: «Ingen skader og ødelegger noe på hele mitt hellige fjell. For landet er fylt av kjennskap til [Jehova], som vannet dekker havets bunn.» (Jesaja 11: 9) Gud selv vil da ha gjort slutt på hatet. Det blir virkelig en tid til å vise kjærlighet.

[Bilder på side 7]

Nazistene tatoverte et fangenummer på Max Liebsters venstre arm

[Bilde på side 8]

Hat er snart noe som hører fortiden til