Jehova har hatt stor omsorg for meg

JEG begynte å tjene Jehova på en uvanlig måte, for å si det mildt. Jeg vokste opp i et vakkert område ute på landet langt nord i New Zealand, hvor det hovedsakelig bor maorier som meg selv. En dag da jeg var ute og red, møtte jeg min fetter Ben på veien. Det var om høsten (som tilsvarer våren på den nordlige halvkule) i 1942. Jeg var 27 år gammel og et aktivt medlem av den anglikanske kirke.

Ben hadde i mange år lest bøkene til dommer Rutherford, som da var president for Selskapet Vakttårnet. I hånden hadde han nå et brev fra Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i New Zealand hvor han ble bedt om å innby folk i distriktet til et sted hvor de kunne feire Herrens aftensmåltid sammen. Dessuten skulle Ben få tak i en som kunne holde talen. Ben så på meg og sa: «Du er den rette.» Jeg var stolt over at han mente at jeg var kvalifisert, og jeg var jo nattverdsgjest i kirken, så jeg sa ja.

Kvelden kom, og cirka 40 personer var samlet hjemme hos Ben for å feire minnet om Herrens død. Ikke én av dem var et vitne for Jehova. Fetteren min gav meg foredragsdisposisjonen da jeg kom. Jeg hoppet over den foreslåtte sangen og bad Bens svoger om å innlede med bønn. Så begynte jeg å framføre stoffet i disposisjonen, som bestod av en rekke spørsmål med tilhørende svar som var basert på Bibelen. En av stedets prester som var der, kom med innvendinger underveis, men jeg imøtegikk dem ved å lese skriftstedene som disposisjonen henviste til.

Jeg husker at et av spørsmålene i disposisjonen gjaldt hvilken tid på året begivenheten skulle feires. Så tilfredsstillende det var da alle som var der, så ut av vinduet og kunne se fullmånen! Det var tydelig at datoen var 14. nisan.

For en kveld det var! Feiringen vår varte i fire timer! De mange spørsmålene som ble reist, ble i Selskapets disposisjon besvart ut fra Bibelen. Når jeg ser tilbake, forstår jeg at jeg ikke kunne ha kommet gjennom denne opplevelsen uten Jehovas kjærlige hjelp — selv om jeg den gang ikke var et av hans innviede vitner. Denne kvelden i 1942 fant jeg ikke desto mindre meningen med livet.

Min bakgrunn

Jeg ble født i 1914. Far døde fire måneder før jeg ble født, og jeg husker at jeg som barn var misunnelig på andre barn som hadde en kjærlig far. Det savnet jeg virkelig. For mor var det et hardt slit å leve uten ektemann, og enda verre ble det på grunn av de langtrekkende virkningene av den første verdenskrig.

Da jeg ble voksen, giftet jeg meg med en ung kvinne som het Agnes Cope, og hun har vært min livsledsager i over 58 år. Til å begynne med arbeidet vi hardt for å drive det til noe her i livet. Jeg mislyktes som bonde på grunn av en alvorlig tørke. Jeg fant en viss trøst ved å drive idrett, men før minnehøytiden i 1942 hadde jeg ikke noen virkelig mening med livet.

Forkynnelse for slektninger

Etter minnehøytiden studerte jeg Bibelen inngående og drøftet bibelsk litteratur som Selskapet Vakttårnet hadde utgitt, med noen av søskenbarna mine. I september 1943 kom noen Jehovas vitner fra et annet område for å besøke det isolerte lokalsamfunnet vårt. Vi hadde en intensiv, firetimers drøftelse. Da jeg fikk høre at de skulle reise neste morgen, spurte jeg: «Er det noe til hinder for at jeg blir døpt nå?» To av søskenbarna mine og jeg ble døpt i vann klokken halv to på natten.

Etter dette drog jeg mye omkring for å forkynne for slektningene mine. Noen var mottagelige, og overfor dem baserte jeg drøftelsene mine på Matteus, kapittel 24. Andre var ikke lydhøre, og da brukte jeg Jesu ord til fariseerne i Matteus, kapittel 23. Med tiden lærte jeg imidlertid å være mer taktfull og dermed etterligne vår vennlige og kjærlige himmelske Far. — Matteus 5: 43—45.

I begynnelsen motarbeidet min kone meg fordi jeg ønsket å tjene Jehova. Men snart sluttet hun seg til meg, og i desember 1943 ble hun en innviet, døpt medarbeider. Fem andre fra landsbyen vår, Waima, ble døpt sammen med henne på denne minneverdige dagen, og dermed var vi til sammen ni Rikets forkynnere på stedet.

Velsignelser trass i motstand

I 1944 fikk vi igjen besøk av brødre utenfra, og denne gangen gav de nødvendig opplæring i formell forkynnelse fra hus til hus. Etter hvert som vi ble mer synlige i lokalsamfunnet, vokste det fram motstand fra kristenhetens representanter. (Johannes 15: 20) Det kom ofte til konfrontasjoner med prestene på stedet, noe som førte til lange diskusjoner om lærespørsmål. Men Jehova gav seier, og flere innbyggere, deriblant min søster, kom inn under Jehovas kjærlige omsorg.

Det ble dannet en menighet i Waima i juni 1944. Forfølgelsen og det religiøse hatet tiltok. Jehovas vitner ble nektet å begrave sine døde på stedets kirkegård. Noen ganger ble motstanden voldelig, og fysiske konfrontasjoner inntraff. Garasjen og bilen min ble brent opp. Men med Jehovas velsignelse klarte vi å kjøpe en lastebil etter mindre enn tre måneder, og jeg brukte hest og kjerre for å få den voksende familien min med til møtene.

Ettersom vi stadig ble flere som kom sammen, hadde vi stort behov for et større møtested. Derfor bestemte vi oss for å bygge en Rikets sal i Waima. Dette var den første Rikets sal som ble bygd i New Zealand. Fire måneder etter at de første trærne ble felt den 1. desember 1949, ble det holdt et stevne i den nye salen, som hadde 260 sitteplasser. Ved denne anledningen ble salen også innviet. På den tiden var dette litt av en prestasjon — og den var utført med Jehovas hjelp.

Flere vitnesbyrd om Jehovas omsorg

Etter hvert som antall forkynnere i det nordlige New Zealand fortsatte å øke, oppfordret reisende tilsynsmenn oss til å tjene der behovet var større. I 1956 flyttet jeg derfor med familien min til Pukekohe, like sør for Auckland. Der tjente vi i 13 år. — Jevnfør Apostlenes gjerninger 16: 9.

To eksempler på Jehovas omsorg i denne tiden husker jeg spesielt godt. Mens jeg var ansatt i kommunen som lastebilsjåfør og maskinfører, fikk jeg innbydelse til et fireukers kurs i Rikets tjeneste ved Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Auckland. Jeg bad om å få fri i fire uker til dette, og overingeniøren sa: «Det skulle bare mangle. Jeg skulle ønske at det fantes flere som deg. Stikk innom kontoret mitt når du kommer tilbake.» Da jeg senere møtte opp på kontoret hans, fikk jeg lønn for de fire ukene jeg hadde vært borte. Familiens materielle behov ble derfor dekket. — Matteus 6: 33.

Det var det første eksemplet. Det andre var noe som skjedde etter at min kone og jeg hadde begynt som alminnelige pionerer i 1968. Igjen stolte vi på at Jehova ville gi oss støtte, og han belønnet oss. En morgen åpnet min kone kjøleskapet etter frokost, og det var helt tomt, bortsett fra et kvart kilo smør. «Sarn,» sa hun, «vi har ikke mer mat. Skal vi gå ut i tjenesten i dag likevel?» Hva var svaret mitt? «Ja!»

På det første besøket tok beboeren imot litteratur og var så snill å gi oss noen dusin egg som bidrag. Den andre vi kom til, gav oss grønnsaker — kumaraer (søtpoteter), blomkål og gulrøtter. Vi hadde også med oss kjøtt og smør da vi kom hjem den dagen. Så sanne Jesu ord hadde vært i vårt tilfelle: «Se oppmerksomt på himmelens fugler, for de sår ikke og høster ikke og samler ikke i forrådshus; deres himmelske Far før dem likevel. Er ikke dere mer verd enn de?» — Matteus 6: 26.

Et oppdrag i utlandet

Rarotonga, en av Cookøyene, var vårt tildelte distrikt som spesialpionerer i 1970, og dette skulle bli vårt hjem i de neste fire årene. Den første utfordringen var å lære et nytt språk. Men takket være likhetene mellom maorispråket i New Zealand og maori-språket på Cookøyene kunne jeg holde mitt første offentlige foredrag fem uker etter ankomsten.

Det var få forkynnere på Cookøyene, og vi hadde ikke noe sted å holde møter. Men som svar på våre bønner dekket Jehova nok en gang våre behov. En tilfeldig prat med en butikkeier førte til at vi fikk leie en egnet tomt, og innen et år hadde vi et lite hjem og en Rikets sal med 140 sitteplasser. Fra da av mottok vi velsignelse etter velsignelse, noe som var til pris for Jehova.

Vi satte spesielt pris på den gjestfrihet som øyboerne viste oss. Ute i tjenesten ble vi ofte tilbudt noe forfriskende å drikke, og det var svært kjærkomment i det varme, fuktige klimaet. Når vi kom hjem, fant vi mange ganger bananer, papaya, mango og appelsiner som en eller annen hadde satt igjen på trappen vår.

I 1971 reiste min kone og jeg sammen med tre andre forkynnere fra Rarotonga til øya Aitutaki, som er kjent for sin vakre lagune. Blant de gjestfrie innbyggerne fant vi mennesker som elsket Guds Ord, og vi startet fire hjemmebibelstudier som vi holdt gående pr. brev etter at vi hadde vendt tilbake til Rarotonga. Med tiden ble de døpt, og en menighet ble opprettet. Der ble Cookøyenes andre Rikets sal bygd i 1978. Jehova fortsatte å få det til å vokse etter at vi hadde plantet og vannet. — 1. Korinter 3: 6, 7.

Jeg fikk det privilegium å besøke ti av Cookøyene, ofte under vanskelige forhold. Én båttur til Atiu, 18 mil unna, tok mer enn seks dager på grunn av sterk vind og høy sjø. (Jevnfør 2. Korinter 11: 26.) Til tross for at vi hadde lite mat, og at mange rundt meg var sjøsyke, var jeg takknemlig for Jehovas omsorg, som førte til at jeg kom trygt fram dit jeg skulle.

I 1974 ble vi nektet oppholdstillatelse på Cookøyene og måtte derfor reise hjem til New Zealand. Da var det tre menigheter på øyene.

Flere tjenesteprivilegier — og en prøvelse

I New Zealand åpnet det seg dører til nye muligheter. (1. Korinter 16: 9) Selskapet trengte noen som kunne oversette Vakttårnet og annen bibelsk litteratur til Cookøyenes maori. Dette privilegiet fikk jeg, og det har jeg hatt fram til nå. Jeg fikk også det privilegium å foreta regelmessige besøk hos brødrene på Cookøyene, først som kretstilsynsmann, deretter som stedfortredende områdetilsynsmann.

På et av disse besøkene ble bror Alex Napa, en spesialpioner fra Rarotonga, med meg på en 23-dagers sjøreise som førte oss til Manihiki, Rakahanga og Penrhyn — noen av de nordlige Cookøyene. På hver av øyene tilskyndte Jehova den gjestfrie lokalbefolkningen til å gi oss husly og ta imot mye bibelsk litteratur. (Jevnfør Apostlenes gjerninger 16: 15.) Det finnes mengder av perleøsters på disse øyene, og mange ganger gav folk perler som bidrag til støtte for det verdensomfattende forkynnelsesarbeidet. Vi delte ut åndelige perler og fikk altså bokstavelige perler tilbake. — Jevnfør Matteus 13: 45, 46.

Så vakker denne isolerte delen av verden er! Forestill deg svære haier som svømmer fredelig sammen med barn i en lagune. Og for et praktfullt syn natthimmelen var! Hvor sanne er ikke salmistens ord: «Den ene dag lar sin tale utstrømme til den annen, og den ene natt forkynner den annen sin kunnskap.» — Salme 19: 3, EN.

For ni år siden kom så en virkelig ulastelighetsprøve. Min kone ble innlagt på sykehus med hjerneblødning. En operasjon måtte til, men legen ville ikke gå med på å utføre den uten å bruke blod. På grunn av vår samvittighet kunne ikke min kone og jeg godta en framgangsmåte som krenket Guds lov. Men kirurgens samvittighet tilsa at han måtte bruke alle tilgjengelige midler — også blod — for å prøve å redde hennes liv.

Min kones helse forverret seg, og hun havnet på en intensivavdeling med begrenset besøkstid. Hun fikk nedsatt hørsel på grunn av presset mot trommehinnene. Situasjonen ble kritisk. En gang jeg hadde besøkt henne, fulgte legen meg til bilen og fastholdt at min kones eneste sjanse var en operasjon med bruk av blod, og han bad meg inntrengende om å gi mitt samtykke. Min kone og jeg stolte likevel på Jehova, selv om det å adlyde hans lov skulle føre til at vi mister noen år i dette liv.

Plutselig ble min kones tilstand betydelig bedre. En dag satt hun i sengen og leste da jeg kom. I dagene som fulgte, begynte hun å forkynne for pasienter og sykepleiere. Jeg ble tilkalt til kirurgens kontor. «Herr Wharerau,» sa han, «du er virkelig en heldig mann. Vi tror at din kone er blitt frisk.» Blodtrykket hennes hadde helt uventet stabilisert seg. Min kone og jeg takket Jehova sammen og styrket vår beslutning om å gjøre vårt ytterste i tjenesten for ham.

Nå er jeg igjen blitt tildelt Cookøyene som distrikt og tjener nok en gang på Rarotonga. For et stort privilegium! Når min kone og jeg ser tilbake, er vi takknemlige for Jehovas omsorg i nærmere 50 år i tjenesten for ham. Vi har aldri manglet det som trengs til livets opphold. I åndelig henseende har velsignelsene vært for mange til å kunne regnes opp. En av de største er at så mange slektninger har tatt imot sannheten. Over 200 er nå døpte vitner for Jehova, deriblant 65 av mine direkte etterkommere. Et av barnebarna mine er medlem av Betel-familien i New Zealand, og en av mine døtre og hennes mann og to av sønnene deres utfører byggearbeid ved avdelingskontorer. — 3. Johannes 4.

Jeg ser framover og gleder meg over utsikten til å leve i et paradis på jorden hvor skjønnheten på hvert sted langt vil overgå selv den vakre, grønne dalen hvor jeg ble født. For et privilegium det vil være å ønske mor og far velkommen tilbake i oppstandelsen og lære dem om gjenløsningen, om Riket og om alt annet som vitner om Jehovas omsorg!

Jeg har erfart at Gud har omsorg for meg, og det har styrket min beslutning, som er den samme som den salmisten gav uttrykk for i Salme 104: 33: «Jeg vil synge for [Jehova] hele livet og prise min Gud så lenge jeg er til.» — Fortalt av Sarn Wharerau.

[Bilde på side 28]

Den første Rikets sal som ble bygd i New Zealand, i 1950