Har du oppmuntret noen i det siste?

¹ Alle trenger oppmuntring og anerkjennelse. Det greske ordet som i Bibelen er oversatt med «oppmuntre», kan også bety trøste og formane. Så det betyr mer enn bare å si til noen at de er flinke. Å oppmuntre kan dessuten innebære å yte praktisk og åndelig hjelp. Jehova og Jesus Kristus er våre største eksempler når det gjelder å oppmuntre andre. (Matt. 11: 28—30) Hvordan kan vi etterligne dem?

² Vi kan oppmuntre pionerene og andre heltidstjenere. Pionerene, som gjør mye for å oppmuntre andre, trenger selv oppmuntring for å fortsette å utføre sin tjeneste med glede. På den måten vil det bli en «utveksling av oppmuntring». (Rom. 1: 12) Vi kan oppmuntre pionerene ved å gå på feltet med dem, invitere dem til et måltid, hjelpe dem med reiseutgiftene eller gi dem annen støtte som vi er i stand til å gi dem. Er det noe vi ikke bør gjøre? Velmenende forkynnere har fra tid til annen spurt pionerer og andre heltidstjenere om de ikke snart skal «etablere seg», «slå seg til ro» eller «få familie». Noen har bestemt seg for å gjøre heltidstjenesten til sin livsgjerning, og slike velmenende ord kan kanskje derfor virke mot sin hensikt. De som av forskjellige grunner har tenkt å være pionerer bare en viss tid, vil kanskje heller ikke føle seg oppmuntret av slike spørsmål. (Ordsp. 25: 11) Det er mye bedre at vi i stedet gir dem oppriktig ros for de anstrengelsene de gjør seg, slik at de fortsatt finner glede i heltidstjenesten.

³ Vi kan også oppmuntre andre i menigheten ved å gå på feltet med dem. Det kan være at det er noen som vi ikke har samarbeidet med tidligere, kanskje en som er ny i menigheten eller ny i sannheten. Vet vi om noen som av ulike grunner synes det er vanskelig å delta i tjenesten hver måned? Da kan vi gjøre avtaler med dem. Hva med de eldre som kan være dårlige til bens, og derfor har vanskeligheter med å forkynne fra hus til hus? Kanskje vi kan samarbeide med dem på en måte som passer til deres situasjon. Mange unge forkynnere vil også sette pris på å samarbeide med andre enn sine foreldre i tjenesten. Ja, samarbeid i forkynnelsen gir oss mange muligheter til å oppmuntre andre.

⁴ Vi har også andre anledninger til å gi oppmuntring. Vi kan invitere noen hjem til oss. Selv om noen kanskje har mer til felles med andre på sin egen alder, vil det også være givende å la andre få være til stede på hyggelige sammenkomster, både unge og eldre. Vi må heller ikke glemme de enslige og aleneforelderfamiliene. En annen mulighet er selv å ta initiativet til å stikke innom noen i menigheten. La oss derfor være våken for de muligheter vi har til å ’oppmuntre hverandre, og det så mye mer som vi ser dagen nærme seg’. — Hebr. 10: 25.