Hvordan Guds folk har sett på det å få barn
«Måtte [Jehova] . . . gjøre dere tusen ganger så tallrike.» — 5. MOSEBOK 1: 11.
1. Hva sier Bibelen om barn?
«SE, BARN er en gave fra [Jehova], livsfrukt er en lønn fra ham. Som piler i en krigers hånd er sønner en får i sin ungdom. Sæl [lykkelig, NW] er den mann som fyller sitt pilekogger med dem.» Disse ordene finner vi i Salme 127: 3—5. Ja, det å kunne sette barn til verden er et stort privilegium som Skaperen, Jehova, gav det første menneskepar og deres etterkommere. — 1. Mosebok 1: 28.
Barn i Israel
2. Hvorfor var barnerike familier noe ønskverdig blant etterkommerne etter Abraham, Isak og Jakob?
2 Abrahams etterkommere gjennom Isak og Jakob betraktet barnerike familier som noe svært ønskverdig. Også barn av medhustruer ble regnet som legitime. Dette gjaldt for eksempel noen av Jakobs sønner, som ble stamfedre til Israels 12 stammer. (1. Mosebok 30: 3—12; 49: 16—21; jevnfør 2. Krønikebok 11: 21.) Guds opprinnelige ordning for ekteskapet var monogami, det vil si at ekteskapet bare skulle innbefatte én mann og én kvinne, men han tolererte polygami, flergifte, blant Abrahams etterkommere og at mennene hadde medhustruer. Dette bidrog til en hurtigere økning i befolkningen. Israelittene skulle bli et folk som var «tallrikt som støvet på jorden». (2. Krønikebok 1: 9; 1. Mosebok 13: 14—16) Innen dette folket skulle den lovte «ætt» framstå, den som «alle folk på jorden» skulle kunne velsigne seg ved. — 1. Mosebok 22: 17, 18; 28: 14; 5. Mosebok 1: 10, 11.
3. Hvordan var forholdene i Israel under Salomos styre?
3 Det er tydelig at det å få barn i det gamle Israel ble betraktet som et tegn på Jehovas velsignelse. (Salme 128: 3, 4) Vi bør imidlertid merke oss at innledningsordene i denne artikkelen, som er hentet fra Salme 127, ble skrevet av kong Salomo, og hans regjeringstid var for en stor del en spesielt god tid for Israel. Bibelen sier om denne tiden: «Folket i Juda og Israel var tallrike som sanden ved havet. De spiste og drakk og var glade. I Juda og Israel, fra Dan [i nord] til Be’er-Sjeba [i sør], satt hver mann trygt under sitt vintre og sitt fikentre så lenge Salomo levde.» — 1. Kongebok 4: 20, 25.
Vanskelige tider for barna i Israel
4, 5. a) Hvorfor var det ikke alltid glederikt å få barn i Israel? b) Hvilke hjerteskjærende hendelser fant sted ved minst to anledninger i Jerusalem?
4 Men det kom andre perioder i Israels historie da det var alt annet enn glederikt å få barn. Profeten Jeremia skrev om den tiden da den første ødeleggelsen av Jerusalem fant sted: «Øynene mine forgår av gråt . . . for både barn og spedbarn siger om i byens gater. . . . Skal kvinner spise sine barn, de små som de bærer på armen?» «Kvinner som før var milde og kjærlige, kokte sine egne barn.» — Klagesangene 2: 11, 20; 4: 10.
5 Tilsvarende hjerteskjærende hendelser fant sted nesten 700 år senere. Den jødiske historikeren Josefus beskriver beleiringen av Jerusalem i år 70 e.Kr. og forteller at barn på den tiden snappet mat ut av munnen på sine fedre, og at mødre tok mat ut av munnen på sine små barn. Han forteller at en jødisk kvinne drepte sitt diebarn, stekte det og spiste deler av det. Det kan neppe sies at det var ansvarsfullt av jødene å sette barn til verden i årene like før Jehova fullbyrdet sin dom over Jerusalem i 607 f.Kr. og i 70 e.Kr.
De første kristnes syn på det å sette barn til verden
6, 7. a) Hva gjorde Jesus slutt på blant de kristne? b) Hvordan skulle det åndelige Israel vokse, og hva er det som viser det?
6 Hvordan så de første kristne på det å få barn? Først og fremst kan vi merke oss at Jesus gjorde slutt på polygami blant sine disipler og deres mulighet til å ha medhustruer. Han gjenopprettet den normen Jehova opprinnelig hadde fastsatt, nemlig monogami. (Matteus 19: 4—9) De kjødelige israelitter ble tallrike gjennom barnefødsler, mens det åndelige Israel skulle vokse som en følge av arbeidet med å gjøre disipler. — Matteus 28: 19, 20; Apostlenes gjerninger 1: 8.
7 Hvis utbredelsen av kristendommen hovedsakelig skulle ha skjedd gjennom barnefødsler, ville ikke Jesus ha oppfordret sine disipler til å ’gi rom for’ det å være enslig «for himlenes rikes skyld». (Matteus 19: 10—12, NW) Og apostelen Paulus ville ikke ha skrevet: «Også han som gir sin jomfruelighet vekk i ekteskap, gjør vel, men han som ikke gir den vekk i ekteskap, vil gjøre bedre.» — 1. Korinter 7: 38, NW.
8. Hva er det som viser at mange av de første kristne var gift og hadde barn?
8 Selv om både Jesus og Paulus anbefalte det å leve ugift for å kunne tjene Rikets interesser bedre, holdt de ikke dette fram som et krav. Begge forutså at noen av de kristne ville gifte seg. Som en naturlig følge av det ville noen av dem få barn. De kristne greske skrifter inneholder flere avsnitt som gav de første kristne direkte veiledning i barneoppdragelse. (Efeserne 6: 1—4; Kolosserne 3: 20, 21) Eldste eller menighetstjenere som var gift, skulle være eksemplariske fedre. — 1. Timoteus 3: 4, 12.
9. Hvordan kunne ifølge Paulus det å ha barn være en beskyttelse for noen kristne kvinner, men hva trengte de i tillegg?
9 Apostelen Paulus sa også at det å ha barn ville være en beskyttelse for noen kristne kvinner. I forbindelse med materielle hjelpetiltak for trengende enker skrev han: «Yngre enker skal du ikke godta. For de . . . har . . . ikke noe å gjøre og venner seg til å springe omkring i husene. Ja, det er ikke nok med at de ingen ting gjør; de farer også med sladder og blander seg opp i ting som ikke angår dem, og snakker om slikt som ikke passer seg. Jeg vil derfor at de unge enkene skal gifte seg igjen, få barn og styre sitt hus, så de ikke blir utsatt for spott og motstanderen får slippe til. Noen har allerede vendt seg bort og fulgt Satan.» Slike kvinner skulle bli ’frelst [bevart i trygghet, NW] igjennom sin barnefødsel, så sant de holdt fast ved tro, kjærlighet og helliggjørelse og levde som det sømmer seg’. — 1. Timoteus 5: 11—15; 2: 15.
«Trengsel for sitt kjød»
10. Hvilken annen veiledning gav Paulus til enker i sitt første brev til korinterne?
10 Det er imidlertid verdt å merke seg at den selvsamme apostelen Paulus i sitt første brev til korinterne anbefalte en annen løsning for noen enker. Han modererte den veiledning han gav angående det å gifte seg, ved å si at den var «ment som en tillatelse». Han skrev: «Til de ugifte og enkene sier jeg: Det er godt for dem om de fortsetter å være som jeg. Men dersom de ikke kan være avholdende, bør de gifte seg. For det er bedre å gifte seg enn å brenne av begjær. Men hun [en enke] vil være lykkeligere om hun lever alene, etter min mening. Og jeg mener da også å ha Guds Ånd.» — 1. Korinter 7: 6, 8, 9, 40.
11. a) Hva kom de som giftet seg, til å erfare, og hvordan kaster henvisningen til 1. Mosebok 3: 16 lys over dette? b) Hva mente Paulus da han sa: ’Jeg vil spare eder’?
11 Paulus forklarte det slik: «Om du også gifter deg, synder du ikke, . . . men de som det gjør, vil få trengsel for sitt kjød, jeg derimot vil spare eder.» (1. Korinter 7: 28, EN) Når det gjelder denne «trengsel for sitt kjød», henviser referanseutgaven av New World Translation til 1. Mosebok 3: 16, hvor det står: «Til kvinnen sa han [Jehova]: Stor vil jeg gjøre din møye så ofte du er med barn; med smerte skal du føde. Din lyst skal stå til din mann, og han skal råde over deg.» Den «trengsel for sitt kjød» som gifte mennesker ville bli utsatt for, omfatter utvilsomt både eventuelle ekteskapelige problemer og vanskeligheter i forbindelse med barnefødsler. Paulus forbød verken ekteskap eller det å sette barn til verden, men han følte seg tydeligvis forpliktet til å advare sine medkristne og gjøre dem oppmerksom på at dette kunne medføre problemer og forstyrrelser som kunne hindre dem i deres tjeneste for Jehova.
«Det er kort tid igjen»
12. Hvilken veiledning gav apostelen Paulus til gifte kristne, og av hvilken grunn?
12 De kristne i det første århundre hadde ikke frihet til å leve som verdslige mennesker. Den situasjon de var i, ville få innvirkning på deres ekteskapelige samliv. Paulus skrev: «Det jeg altså mener, brødre, er dette: Det er kort tid igjen. Fra nå av skal de som har kone, være som om de ingen hadde, . . . og de som bruker verdens goder, som om de ikke brukte dem. For denne verden, slik den nå er, går under. Jeg vil at dere skal være fri for bekymringer. . . . Jeg sier dette til deres eget beste, ikke for å sette en felle for dere, men for at dere skal kunne leve sømmelig og holde dere trofast til Herren uten å bli trukket bort av noe.» — 1. Korinter 7: 29—35.
13. I hvilken forstand var det «kort tid igjen» for de kristne i det første århundre?
13 Bibelforskeren Frédéric Godet skrev: «Mens ikke-troende er sikre på at verden skal bestå i det uendelige, har de kristne alltid for øye det store, forventede faktum, Parousia [nærværet].» Kristus hadde gitt sine disipler tegnet på sitt «nærvær» (NW) og hadde gitt dem denne advarselen: «Så våk da! For dere vet ikke hva dag deres Herre kommer.» (Matteus 24: 3, 42) Det var «kort tid igjen» i den forstand at disse kristne i det første århundre hele tiden måtte leve i forventning om Kristi komme. De visste dessuten ikke hvor lang tid hver enkelt av dem hadde igjen før «tid og uforutsett hendelse» gjorde slutt på livet deres og de ikke lenger hadde mulighet til å ’befeste sitt kall’. — Forkynneren 9: 11, NW; 2. Peter 1: 10.
14. a) Hvordan skal vi forstå Matteus 24: 19? b) Hvordan ble Jesu advarsel mer aktuell da år 66 nærmet seg?
14 Spesielt de kristne i Judea og Jerusalem måtte våke. Da Jesus advarte om den andre ødeleggelsen av Jerusalem, sa han: «Stakkars dem som venter barn og dem som gir bryst i de dager!» (Matteus 24: 19) Jesus sa ikke at de kristne i det første århundre ikke skulle sette barn til verden. Han kom bare med en profetisk uttalelse om hvordan forholdene ville bli, og pekte på at det ville bli vanskeligere for gravide kvinner og spedbarnsmødre enn for andre å flykte i hast når tegnet på Jerusalems nær forestående ødeleggelse viste seg. (Lukas 19: 41—44; 21: 20—23) Men da uroen vokste blant jødene i Judea i årene forut for 66 e.Kr., må det likevel ha fått de kristne til å tenke på Jesu advarsel, noe som sikkert innvirket på deres holdning til det å sette barn til verden i en slik vanskelig tid.
Å sette barn til verden i dag
15, 16. a) Hvorfor er det «kort tid igjen» for de kristne som lever i dag? b) Hvilke spørsmål bør de kristne stille seg selv?
15 Hvordan bør de kristne se på det å gifte seg og sette barn til verden i våre dager, nå i «endetiden»? (Daniel 12: 4) «Denne verdens scene skifter» (NW), eller som en annen oversettelse sier: «Den verden som nå er, går mot sin undergang». Denne uttalelsen er nå mer aktuell enn noen gang før. — 1. Korinter 7: 31, UO.
16 «Det er kort tid igjen», ja, kortere enn noen gang før. Jehovas folk har bare begrenset tid igjen til å fullføre den oppgaven han har gitt dem: «Evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.» (Matteus 24: 14) Dette arbeidet må fullføres før enden kommer. De som er kristne, bør derfor spørre seg selv om hvordan deres andel i dette livsviktige arbeidet blir berørt hvis de gifter seg, eller hvis de får barn dersom de allerede er gift.
Et eksempel fra gammel tid
17. a) Hvilket arbeid måtte Noah og hans tre sønner utføre før vannflommen, og hvor lang tid tok det tydeligvis? b) Hva kan ha vært grunnene til at Noahs sønner og deres koner ikke fikk barn i tiden før vannflommen?
17 Jesus sammenlignet den tiden da Menneskesønnen skulle være nærværende, med «Noahs dager». (Matteus 24: 37) Noah og hans tre sønner hadde et spesielt arbeid å utføre før vannflommen kom. De skulle både bygge en veldig ark og forkynne. (1. Mosebok 6: 13—16; 2. Peter 2: 5) Da Jehova gav sine instrukser om hvordan de skulle bygge arken, var Noahs sønner tydeligvis allerede gift. (1. Mosebok 6: 18) Vi vet ikke nøyaktig hvor lang tid det tok å bygge arken, men sannsynligvis tok det flere tiår. Det er interessant å merke seg at Noahs sønner og deres koner ikke fikk noen barn i løpet av den lange tiden som gikk forut for vannflommen. Apostelen Peter sier uttrykkelig at «i alt åtte» ble ført trygt gjennom vannet, det vil si fire ektepar og ingen barn. (1. Peter 3: 20) Det kan ha vært to grunner til at sønnene ikke fikk barn. For det første hadde Gud med tanke på den kommende ødeleggelsen i vannflommen satt dem til å utføre en oppgave som krevde deres fulle oppmerksomhet. Og for det andre hadde de utvilsomt liten lyst til å sette barn inn i en verden hvor «menneskenes ondskap var stor» og «alle tanker som rørte seg i deres hjerter, var onde dagen lang», i en verden som var ’fylt med lovløshet’. — 1. Mosebok 6: 5, 13.
18. Hvordan gir den handlemåte Noahs sønner og deres koner fulgte, oss noe å tenke på, selv om den ikke utgjør noen regel for oss?
18 Det er ikke dermed sagt at den handlemåte som Noahs sønner og deres koner fulgte før vannflommen, skal gjelde som en regel for ektepar som lever i vår tid. Men ettersom Jesus sammenlignet Noahs tid med den tiden vi nå lever i, kan likevel deres eksempel gi oss noe å tenke på.
«Vanskelige tider»
19. a) Hvordan er vår tid sammenlignet med Noahs tid? b) Hva forutsa Paulus om «de siste dager», og hvordan angår denne profetien det å sette barn til verden?
19 I likhet med Noah og hans familie lever også vi i «de ugudeliges verden». (2. Peter 2: 5) I likhet med dem befinner også vi oss i «de siste dager» av en ond tingenes ordning som står foran sin ødeleggelse. Apostelen Paulus forutsa at «de siste dager» av Satans ordning skulle være «vanskelige tider». Det å oppfostre barn skulle også by på vanskeligheter i denne tiden, for han tilføyde at barn skulle være «ulydige mot foreldre». Han sa at folk i sin alminnelighet, barn og unge ikke unntatt, skulle være «utakknemlige, uten respekt for det hellige, ukjærlige». (2. Timoteus 3: 1—3) Paulus profeterte her om hvordan forholdene skulle være blant verdslige mennesker, men det sier seg selv at det må bli stadig vanskeligere for kristne å oppdra barn når slike holdninger dominerer, noe mange har erfart.
20. Hva skal vi ta for oss i den neste artikkelen?
20 Alt det vi nå har vært inne på, viser at det er nødvendig å ha et likevektig syn på det å sette barn til verden. Det kan gi mange gleder, men det kan også gi mange sorger og skuffelser. Det medfører fordeler, men også problemer. Vi skal se på noen av dem i den neste artikkelen.
Repetisjonsspørsmål
◻ Hvorfor var barnerike familier noe ønskverdig i Israel?
◻ Hva er det som viser at det kom tider da det å få barn brakte jødene sorger og skuffelser?
◻ Hvordan skulle det åndelige Israel vokse i antall?
◻ Hvordan var det «kort tid igjen» for de første kristne?
◻ Hva kan grunnene ha vært til at Noahs sønner og deres koner ikke fikk barn før vannflommen, og hva kan sies om situasjonen i vår tid?
[Bilde på side 21]
Det ville være vanskeligere for dem som hadde små barn, å flykte i hast fra Jerusalem