bare i Afrika. En rapport fra Sør-Amerika sier om én begravelse: «På tre kristne møter var det ytterst få til stede. Felttjenesten lå nede i omkring ti dager. Selv personer utenfor menigheten og personer som hadde et bibelstudium, var overrasket og skuffet over å se at noen av våre brødre og søstre deltok.»

Enkelte steder inviterer kanskje de etterlatte noen få nære venner hjem til seg til et enkelt måltid etter begravelsen. Men mange steder i Afrika er det vanlig at flere hundre som har vært til stede i begravelsen, tropper opp i hjemmet til den døde og venter at det skal bli holdt et stort gjestebud, der det ofte blir ofret dyr. Noen som er knyttet til den kristne menighet, har etterlignet denne skikken og gitt inntrykk av at de holder det tradisjonelle gjestebudet for å blidgjøre den døde.

Begravelser som blir holdt av Jehovas vitner, fører ikke til store utgifter for de etterlatte. Så det skulle ikke være nødvendig å treffe et spesielt tiltak med tanke på at de frammøtte kan gi penger for å dekke utgiftene til begravelsen. Hvis en fattig enke ikke kan dekke de nødvendige utgiftene, vil andre i menigheten uten tvil være glade for å bidra. Hvis slik støtte ikke er tilstrekkelig, kan de eldste kanskje sørge for at det blir gitt materiell hjelp til dem som trenger det. — 1. Timoteus 5: 3, 4.

Begravelsesskikker er ikke alltid i strid med Bibelens prinsipper. Men når så er tilfellet, er de kristne fast bestemt på at de vil handle i samsvar med Bibelen.c (Apostlenes gjerninger 5: 29) Selv om dette kan føre til ekstra vanskeligheter, kan mange av Guds tjenere bekrefte at de har klart å bestå slike prøver. Det har de gjort med styrke fra Jehova, «all trøsts Gud», og med kjærlig hjelp fra trosfeller som har trøstet dem i en vanskelig tid. — 2. Korinter 1: 3, 4.

Hva betyr det at noen skulle «avskjæres fra sitt folk»?

OPPSLAGSVERKET Insight on the Scripturesa kommenterer dette i artikkelen «Cutting off» i bind 1 på side 562. Når man i Israel brukte uttrykket «avskjærelse» om en straff i forbindelse med en overtredelse av Loven, betydde det døden. Enkelte rabbinere mener riktignok at avskjærelsen bare bestod i at vedkommende ble utstøtt av Israels menighet, men rabbinske lærde har svært motstridende oppfatninger hva dette angår.

Når en undersøker de skriftstedene som nevner de overtredelsene denne straffen gjaldt, kan en fastslå at det dreide seg om dødsstraff, eksekvert enten av Israels myndigheter eller av Gud selv. De overtredelser som ble straffet med avskjærelse, var av det alvorligste slag. I enkelte tilfeller blir dødsstraff uttrykkelig nevnt i forbindelse med en overtredelse hvor sanksjonen ifølge Loven var «avskjærelse». — 2. Mosebok 31: 14; 3. Mosebok 7: 27.

I 4. Mosebok 15: 30 står det: «Den sjel som gjør noe med overlegg, . . . den sjel skal . . . bli avskåret fra sitt folk.» Hebreerbrevets skribent hadde tydeligvis disse ordene i tankene da han sa: «Enhver som har ringeaktet Moseloven, dør uten medynk etter vitnesbyrd fra to eller tre.» (Hebreerne 10: 28) Jesus brukte uttrykket da han nevnte hvilken straff de symbolske «geitene» ville få: «Disse skal gå bort til evig avskjærelse [gresk: kọlasin; bokstavelig: avhogging; beskjæring], men de rettferdige til evig liv.» (Matteus 25: 46) Her er motsetningen liv og død.