SPEDALSKHET

En sykdom som i Bibelen blir betegnet med det hebraiske ordet tsarạʽath og det greske ordet lẹpra.

I Bibelen blir ordet «spedalskhet» brukt i videre betydning enn det som er vanlig i vår tid, ettersom ikke bare mennesker, men også klesplagg og hus kunne bli angrepet. (3Mo 14: 55) I vår tid blir spedalskhet også kalt Hansens sykdom, etter den norske legen Gerhard Henrik Armauer Hansen, som oppdaget den bakterien man mener er årsak til sykdommen. Det er imidlertid ingen tvil om at den sykdommen vi i dag kjenner som spedalskhet, lepra eller Hansens sykdom, også fantes i Midtøsten i bibelsk tid.

Sykdomsvarianter og deres virkninger. I dag skiller man mellom tre hovedformer for spedalskhet (lepra), som for øvrig er lite smittsomt. Ved lepromatøs spedalskhet, også kalt svart eller knutete spedalskhet, dannes det fortykninger og knuter i huden, først i ansiktet og senere andre steder på kroppen. Slimhinnene i nesen og halsen blir også angrepet. Mindre alvorlig er tuberkuloid spedalskhet, også kalt hvit eller glatt spedalskhet. Den angriper særlig de perifere nervene og kan ytre seg ved at huden noen steder blir øm, men den kan også bli følelsesløs. Det finnes også en tredje type, en mellomform, hvor man ser en kombinasjon av de symptomene som følger med de to formene som nettopp er beskrevet.

Etter hvert som sykdommen skrider fram, kan de hevelsene som oppstår, danne væskende sår; hodehåret og øyenbrynene kan falle av, og neglene kan løsne, gå i oppløsning eller falle av. Siden kan pasientens fingrer, lemmer, nese eller øyne og andre kroppsdeler langsomt bli fortært. De alvorligste tilfellene ender med døden. At den bibelske «spedalskhet» innbefattet en slik alvorlig lidelse, framgår av Arons uttalelse om at det var en sykdom hvor kjøttet blir «halvveis fortært». – 4Mo 12: 12.

På bakgrunn av denne beskrivelsen forstår en bedre Bibelens omtale av denne fryktelige sykdommen og hvilke skjebnesvangre følger det fikk for Ussia da han formastelig prøvde å ofre røkelse i Jehovas tempel. – 2Kg 15: 5; 2Kr 26: 16–23.

Diagnostisering. Gjennom Moseloven gav Jehova israelittene opplysninger som satte presten i stand til å diagnostisere spedalskhet og til å skjelne mellom denne sykdommen og mindre alvorlige hudlidelser. Det framgår av beskrivelsen i 3. Mosebok 13: 1–46 at spedalskhet kan begynne med utslett, skurv, en flekk, en byll eller et brannsår. I noen tilfeller var symptomene svært tydelige. Håret på det angrepne området var blitt hvitt, og stedet så ut til å ligge dypere enn huden. Et hvitt utslett, for eksempel, kunne ha gjort håret hvitt, og det kunne være levende rått kjøtt i utslettet. Dette var et tegn på spedalskhet, og den spedalske skulle erklæres for uren. Men i andre tilfeller lå det angrepne stedet ikke dypere enn huden, og den angrepne skulle da settes i karantene i en periode og deretter undersøkes av presten, som skulle treffe den endelige avgjørelsen.

Man tok i betraktning at spedalskheten kunne nå et stadium hvor den ikke lenger var smittsom. Når den hadde spredt seg til hele kroppen og alt var blitt hvitt, og når det ikke var noe levende kjøtt å se, var dette et tegn på at sykdommen hadde sluttet å spre seg, og at bare sporene etter dens herjinger var tilbake. Presten skulle da erklære den angrepne for ren, ettersom sykdommen ikke lenger utgjorde noen fare for noen. – 3Mo 13: 12–17.

Hvis den spedalske ble frisk igjen, var det regler for hvordan han skulle rense seg seremonielt; blant annet skulle presten frambære ofre på vegne av ham. (3Mo 14: 1–32) Men hvis den spedalske ikke var blitt helbredet og presten erklærte ham for uren, skulle hans klær «være flerret», hans hodehår skulle være uflidd, og han skulle dekke til barten eller overleppen og rope: «Uren, uren!» Den spedalske måtte «bo for seg selv» utenfor leiren. (3Mo 13: 43–46) Dette tiltaket ble truffet for at han ikke skulle smitte dem som Jehova ’bodde i telt midt iblant’. (4Mo 5: 1–4) Det ser ut til at de spedalske i bibelsk tid holdt sammen eller bodde sammen i grupper, slik at det var mulig for dem å hjelpe hverandre. – 2Kg 7: 3–5; Lu 17: 12.

På klesplagg og i hus. Også ullplagg, linplagg og gjenstander laget av skinn kunne bli angrepet av spedalskhet. Angrepet kunne kanskje vaskes bort, og det var regler for hvordan gjenstander skulle settes i karantene. Men hvis det gulgrønne eller rødlige angrepet vedvarte, dreide det seg om ondartet spedalskhet, og gjenstanden skulle brennes. (3Mo 13: 47–59) Hvis det viste seg gulgrønne eller rødlige fordypninger i veggen på et hus, skulle presten holde huset avlukket. Det kunne være nødvendig å rive ut steiner som var angrepet, og å få huset skrapt innvendig, og steinene og den leirpussen som var blitt skrapt av, skulle kastes på et urent sted utenfor byen. Hvis angrepet kom tilbake, ble huset erklært for urent og ble revet, og materialene ble kastet på et urent sted. Men hvis huset ble erklært for rent, skulle det renses seremonielt etter bestemte regler. (3Mo 14: 33–57) Mange mener at den spedalskheten som angrep klesplagg og hus, var en slags mugg eller sopp, men dette kan ikke fastslås med sikkerhet.

Som et tegn. Et av de tegnene Moses ble satt i stand til å utføre for å vise israelittene at Jehova Gud hadde sendt ham, hadde å gjøre med spedalskhet. Som Moses fikk befaling om, stakk han hånden inn i brystfolden på sin kledning, og da han drog den ut, «var hånden angrepet av spedalskhet og var som snø»! Da han stakk den tilbake i brystfolden på sin kledning og drog den ut igjen, var den igjen blitt «som resten av hans kjøtt». (2Mo 4: 6, 7) Mirjam ble slått av spedalskhet og ble «så hvit som snø» som en straff fra Gud fordi hun talte mot Moses. Moses bad Gud om å helbrede henne og ble bønnhørt, men hun ble satt i karantene utenfor leiren i sju dager. – 4Mo 12: 1, 2, 9–15.

På Elisjas tid. Syreren Na’aman var «en tapper veldig mann, skjønt han var spedalsk [el.: hadde en hudsykdom]». (2Kg 5: 1, NW, fotn.) Hans stolthet holdt på å koste ham muligheten til å bli helbredet, men til slutt gjorde han som Elisja hadde sagt. Han dukket seg i Jordan sju ganger, og da «vendte hans kjøtt tilbake og ble som kjøttet på en liten gutt, og han ble ren». (2Kg 5: 14) Deretter begynte han å tilbe Jehova. Men Elisjas tjener Gehasi anmodet begjærlig Na’aman om å få en gave i profetens navn, og dermed gav han et galt bilde av sin herre og gjorde i virkeligheten Guds ufortjente godhet til et middel til materiell vinning. På grunn av Gehasis misgjerning lot Gud ham bli slått av spedalskhet så han ble «hvit som snø». – 2Kg 5: 20–27.

At det på Elisjas tid fantes en del spedalske i Israel, framgår av opplysningen om at fire spedalske israelittiske menn oppholdt seg utenfor Samarias porter mens Elisja var inne i byen. (2Kg 7: 3) Israelittene i sin alminnelighet trodde imidlertid ikke på Elisja, som representerte den sanne Gud. På lignende måte ville jødene i Jesu hjemtrakt ikke godta Jesus Kristus. Derfor sa Jesus: «Det var også mange spedalske i Israel på profeten Elisjas tid, men ingen av dem ble renset, bare syreren Na’aman.» – Lu 4: 27.

Helbredet av Jesus og hans disipler. Under sin tjeneste i Galilea helbredet Jesus en mann som ifølge Lukas’ beskrivelse var «full av spedalskhet». Jesus gav mannen beskjed om ikke å fortelle det til noen og sa: «Men gå av sted og vis deg for presten, og frambær et offer i forbindelse med din renselse, slik som Moses har påbudt, til et vitnesbyrd for dem.» – Lu 5: 12–16; Mt 8: 2–4; Mr 1: 40–45.

Da Jesus sendte ut de tolv apostlene, sa han blant annet til dem: «Gjør spedalske rene.» (Mt 10: 8) Da han senere drog gjennom Samaria og Galilea, helbredet han ti spedalske i en landsby. Bare én av dem, en samaritan, ’vendte tilbake, æret Gud med høy røst, falt på sitt ansikt for Jesu føtter’ og takket ham for det han hadde gjort for ham. (Lu 17: 11–19) Det kan også nevnes at da Maria salvet Jesus med kostbar, velluktende olje noen få dager før hans død, befant han seg i huset til Simon den spedalske (som han kan ha helbredet) i Betania. – Mt 26: 6–13; Mr 14: 3–9; Joh 12: 1–8.