Dåp «i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn»

ET STUDIUM av de mange tusen verdslige papyrusdokumentene som ble funnet i sanden i Egypt i begynnelsen av dette århundre, kaster ofte interessant lys over de kristne greske skrifter. Hvordan? Når vi undersøker måten visse ord ble brukt på, blir vi hjulpet til å få en mer presis forståelse av det samme ordet når det brukes i Bibelen.

Ett eksempel på dette har vi i det uttrykket som forekommer i den befaling Jesus gav sine disipler før han steg opp til himmelen: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle nasjonene, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn.» Hva var det Jesus mente? —  Matteus 28: 19.

Enkelte greskkyndige har oppdaget at når verdslige skrifter bruker uttrykket ’i noens navn’ eller ’til noens navn’ (Kingdom Interlinear), sikter det til innbetalinger «til noens konto». Teologiprofessoren dr. G. Adolf Deissmann antok at i lys av papyrenes vitnesbyrd er «den underliggende . . . tanken i uttrykkene å døpe i Herrens navn eller å tro på Guds Sønns navn, at dåp eller tro betegner at en tilhører Gud eller Guds Sønn». — Uthevet av Deissmann.

Det er interessant å merke seg at et lignende uttrykk ble brukt av jødene på Jesu tid. Theological Dictionary of the New Testament forklarer: «Omskjæringen av en proselytt blir gjort . . . ’i proselyttens navn’ når han opptas i judaismen. Denne omskjærelsen finner sted . . . ’i paktens navn’ for å oppta ham i pakten.» Dermed er det opprettet et forhold, og ikke-jøden blir en proselytt under paktens myndighet.

Så når de kristne blir døpt etter å ha innviet seg til Gud, oppnår de å komme i et nært forhold til Jehova Gud, til hans Sønn, Jesus Kristus, og til den hellige ånd. Den som har vendt om, anerkjenner den myndighet hver av dem har i hans liv, ved å forandre sin livsførsel. Tenk over hvordan dette er tilfellet når det gjelder hver av dem som blir nevnt.

Når vi anerkjenner Guds myndighet, blir vi tiltrukket av ham og kommer i et nærere forhold til ham. (Hebreerne 12: 9; Jakob 4: 7, 8) Vi blir Guds eiendom som hans slaver, kjøpt for den pris Jesu Kristi gjenløsningsoffer utgjør. (1. Korinter 3: 23; 6: 20) Apostelen Paulus fortalte også de kristne i det første århundre at de tilhørte Jesus Kristus, ikke dem de kanskje hadde lært sannheten av. (1. Korinter 1: 12, 13; 7: 23; jevnfør Matteus 16: 24.) Å bli døpt i Sønnens navn innebærer å anerkjenne denne kjensgjerning, å ta imot Jesus som «veien og sannheten og livet». — Johannes 14: 6.

Det er også nødvendig å ha den hellige ånd for å kunne stå i et rett forhold til Jehova og Jesus Kristus. Å bli døpt i den hellige ånds navn viser at vi anerkjenner den rolle ånden spiller i den måten Gud handler med oss på. Vi akter å følge dens ledelse, ikke ignorere den eller handle i strid med den, noe som ville hindre at den virker gjennom oss. (Efeserne 4: 30; 1. Tessaloniker 5: 19) Den hellige ånd er riktignok ikke en person, men det skaper ingen vanskeligheter med hensyn til bruken eller betydningen av uttrykket «i den hellige ånds navn», like lite som bruken av «i paktens navn» gjorde det i jødedommen.

Når vi har bestemt oss for å innvie oss og la oss døpe, bør vi derfor under bønn tenke over hva vårt nye forhold til Gud innebærer. Det krever at vi underkaster oss Guds vilje, slik Jesus Kristus gjorde ved å tilveiebringe et gjenløsningsoffer. Og det krever at vi gjør Guds vilje under ledelse av den hellige ånd, som binder sammen Guds tjenere i kjærlighet og enhet verden over.