Jerusalem — «den store Konges by»

«Dere skal ikke sverge . . . ved Jerusalem, for det er den store Konges by.» — MATTEUS 5: 34, 35.

Byen hvor «Jehovas trone» stod

4, 5. Hvordan bidrog David til at Jerusalem fikk en sentral rolle i gjennomføringen av Guds hensikt?

⁴ På 1000-tallet f.v.t. ble Jerusalem verdenskjent som hovedstaden til en trygg og fredelig nasjon. Jehova Gud sørget for at den unge mannen David ble salvet til konge over Israels nasjon. David og hans kongelige etterkommere, som hadde sitt regjeringssete i Jerusalem, satt på «Jehovas kongedømmes trone», eller «Jehovas trone». — 1. Krønikebok 28: 5; 29: 23.

⁵ Den gudfryktige mannen David — en israelitt av Juda stamme — erobret Jerusalem fra de avguderiske jebusittene. På den tiden lå bebyggelsen kun på et fjell som ble kalt Sion; dette navnet kom imidlertid til å bli et synonym for selve Jerusalem. Med tiden fikk David flyttet den arken som var et symbol på Guds pakt med Israel, til Jerusalem, hvor den ble oppbevart i et telt. Mange år tidligere hadde Gud talt til sin profet Moses fra en sky over den hellige Ark. (2. Mosebok 25: 1, 21, 22; 3. Mosebok 16: 2; 1. Krønikebok 15: 1—3) Arken symboliserte Guds nærvær, for det var Gud som var Israels egentlige Konge. I dobbelt betydning kunne det derfor sies at Jehova Gud hersket fra Jerusalem.

6. Hvilket løfte gav Jehova angående David og Jerusalem?

⁶ Jehova lovte David at kongedømmet i hans slektslinje, representert ved Sion, eller Jerusalem, skulle være uten ende. Dette betydde at en etterkommer av David skulle arve retten til å herske for evig som Guds Salvede — Messias, eller Kristus.a (Salme 132: 11—14; Lukas 1: 31—33) Bibelen viser dessuten at denne evige arvingen til «Jehovas trone» skulle herske over alle nasjonene, ikke bare over Jerusalem. — Salme 2: 6—8; Daniel 7: 13, 14.

7. Hvordan fremmet kong David den sanne tilbedelse?

⁷ De forsøkene som ble gjort på å rydde Guds salvede, kong David, av veien, var nytteløse. Derimot ble Israels fiendenasjoner undertvunget, og grensene for det lovte land ble utvidet, slik at riket fikk den utstrekning som Gud hadde bestemt. David benyttet denne situasjonen til å fremme den sanne tilbedelse. Og mange av Davids salmer lovpriser Jehova som Sions egentlige Konge. — 2. Samuelsbok 8: 1—15; Salme 9: 1, 11; 24: 1, 3, 7—10; 65: 1, 2; 68: 1, 24, 29; 110: 1, 2; 122: 1—4.

8, 9. Hvordan hadde den sanne tilbedelse framgang under kong Salomos styre?

⁸ Under Davids sønn Salomo fikk tilbedelsen av Jehova en mer opphøyd plass enn noen gang før. Salomo utvidet Jerusalem mot nord, slik at byen kom til å omfatte fjellet Moria (det området hvor Klippemoskeen ligger i vår tid). Han fikk det privilegium å bygge et praktfullt tempel til Jehovas pris på dette høyereliggende stedet. Paktens ark ble plassert i Det aller helligste i dette templet. — 1. Kongebok 6: 1—38.

⁹ Israels nasjon kunne glede seg over å ha fred så lenge den helhjertet støttet tilbedelsen av Jehova, som Jerusalem var et senter for. I Bibelen blir denne situasjonen vakkert beskrevet med disse ordene: «Juda og Israel var mange, så tallrike som sandkornene som er ved havet; de spiste og drakk og gledet seg. . . . Og [Salomo] fikk fred i alle sine områder rundt omkring. Og Juda og Israel fortsatte å bo trygt, enhver under sin vinranke og under sitt fikentre.» — 1. Kongebok 4: 20, 24, 25.

10, 11. Hvordan bekrefter arkeologien Bibelens utsagn om Jerusalem i Salomos regjeringstid?

¹⁰ Arkeologiske funn støtter denne beskrivelsen av de blomstrende forholdene i Salomos regjeringstid. Professor Yohanan Aharoni sier: «Den rikdom som tilfløt det kongelige hoff fra alle kanter, og den blomstrende handelsvirksomheten . . . resulterte i en plutselig og merkbar omveltning når det gjelder all bruk av materiale. . . . Forandringen i bruk av materiale . . . er merkbar ikke bare når det gjelder luksusgjenstander, men spesielt når det gjelder keramiske gjenstander. . . . Kvaliteten på steintøy og brenningen av det ble forbedret radikalt.» — The Archaeology of the Land of Israel.

¹¹ I tråd med dette skrev Jerry M. Landay: «Under Salomo gjorde den israelittiske materielle kultur større framskritt i løpet av 30 år enn den hadde gjort i løpet av de foregående 200 år. I de lagene i jorden som stammer fra Salomos tid, finner vi rester av monumentale bygninger, store byer med tykke murer, en oppblomstring av boligområder med klynger av velbygde hus som har tilhørt velstående mennesker, og et stort sprang i pottemakernes tekniske dyktighet og framstillingsmetoder. Vi finner også rester av kulturgjenstander som var laget på fjerne steder — tegn på livlig internasjonal handel.» — The House of David.

Fra fred til ødeleggelse

12, 13. Hvilke faktorer førte til at man sluttet å fremme den sanne tilbedelse i Jerusalem?

¹² Det var passende å be om fred og velstand for Jerusalem, den byen hvor Jehovas helligdom lå. David skrev: «Be om fred for Jerusalem. De som elsker deg, du by, skal være fri for bekymring. Måtte det bestandig være fred innenfor din festningsvoll, frihet fra bekymring innenfor dine boligtårn. For mine brødres og mine venners skyld vil jeg nå si: ’Måtte det være fred i deg.’» (Salme 122: 6—8) Salomo, som fikk det privilegium å bygge det praktfulle templet i denne fredelige byen, giftet seg etter hvert med mange hedenske kvinner. Da han ble gammel, forledet de ham til å fremme tilbedelsen av datidens falske guder. Dette frafallet hadde en fordervende virkning på hele nasjonen og berøvet både landet og folket sann fred. — 1. Kongebok 11: 1—8; 14: 21—24.

¹³ På et tidlig tidspunkt i Salomos sønn Rehabeams regjeringstid gjorde ti stammer opprør og dannet det nordlige riket, Israel. På grunn av deres avgudsdyrkelse tillot Gud at dette riket ble omstyrtet av Assyria. (1. Kongebok 12: 16—30) For tostammeriket Juda i sør var Jerusalem fremdeles et sentrum. Men med tiden vendte også innbyggerne i Juda seg bort fra den sanne tilbedelse, og Gud tillot derfor at den opprørske byen ble ødelagt av babylonerne i 607 f.v.t. I 70 år vansmektet jødiske landflyktige som fanger i Babylon. Ved Guds barmhjertighet fikk de deretter lov til å vende tilbake til Jerusalem og gjenopprette den sanne tilbedelse. — 2. Krønikebok 36: 15—21.

14, 15. Hvordan kom Jerusalem igjen til å spille en sentral rolle etter landflyktigheten i Babylon, men hvilken forandring hadde inntruffet?

¹⁴ Etter at Jerusalem hadde ligget øde i 70 år, må ruinene av bygningene ha vært overgrodd med ugress. Bymuren var brutt ned og hadde store hull der hvor det en gang hadde vært porter og tårn. Men de hjemvendte jødene fattet mot. De bygde et alter på det stedet hvor det tidligere templet hadde stått, og begynte å frambære daglige ofre til Jehova.

¹⁵ Dette var en lovende begynnelse, men det gjenreiste Jerusalem skulle aldri mer komme til å være hovedstaden i et rike som hadde en etterkommer av kong David på tronen. Jødene var i stedet underlagt en stattholder, som var utnevnt av Babylons erobrere, og de måtte betale skatt til sine persiske herskere. (Nehemja 9: 34—37) Selv om byen Jerusalem var ’tråkket ned’, var den fremdeles den eneste byen på hele jorden som var spesielt begunstiget av Jehova Gud. (Lukas 21: 24) Som senter for den sanne tilbedelse representerte den dessuten Guds rett til å utøve sitt overherredømme over jorden gjennom en etterkommer av kong David.

Motstand fra naboer som utøvde falsk religion

16. Hvorfor avbrøt de hjemvendte jødene gjenoppbyggingen av Jerusalem?

¹⁶ De jødene som var vendt tilbake fra landflyktigheten til Jerusalem, fikk snart lagt grunnvollen til et nytt tempel. Men omkringboende utøvere av falsk religion sendte et brev til perserkongen Artaxerxes hvor de baktalte jødene og påstod at de ville gjøre opprør. Artaxerxes forbød så jødene å fortsette byggearbeidene i Jerusalem. Hvis du hadde bodd i Jerusalem på den tiden, ville du sikkert ha lurt på hvordan det skulle gå denne byen. Det som skjedde, var at jødene avbrøt byggingen av templet og ble opptatt med å nå sine egne materielle mål. — Esra 4: 11—24; Haggai 1: 2—6.

17, 18. Ved hjelp av hvilke midler sørget Jehova for at Jerusalem ble gjenoppbygd?

¹⁷ Omkring 17 år etter at jødene hadde vendt tilbake, oppreiste Gud profetene Haggai og Sakarja, som skulle korrigere hans folks tankegang. Jødene ble tilskyndt til å angre og gjenopptok byggingen av templet. I mellomtiden var Dareios blitt Persias konge. Han stadfestet kong Kyros’ befaling om at templet i Jerusalem skulle gjenoppbygges. Dareios sendte et brev til jødenes naboer hvor de fikk beskjed om å holde seg borte fra Jerusalem og om å benytte noe av den skatten som ble innkrevd til kongen, til å yte økonomisk bistand, slik at byggearbeidet kunne fullføres. — Esra 6: 1—13.

¹⁸ Jødene fullførte byggingen av templet i det 22. året etter at de hadde vendt tilbake. Som du sikkert skjønner, ble denne milepælen feiret med stor glede. En anselig del av byen Jerusalem og dens murer lå imidlertid fortsatt i ruiner. Byen ble viet den nødvendige oppmerksomhet «i stattholderen Nehemjas og presten Esras, avskriverens, dager». (Nehemja 12: 26, 27) På slutten av 400-tallet f.v.t. var Jerusalem øyensynlig blitt fullstendig gjenoppbygd og var en av oldtidens storbyer.

Messias står fram!

19. Hvordan erkjente Messias at Jerusalem hadde en spesiell status?

¹⁹ La oss nå bevege oss noen hundre år framover i tiden, til en begivenhet av universell betydning, nemlig Jesu Kristi fødsel. Jehova Guds engel hadde sagt til Jesu jomfruelige mor: «Jehova Gud skal gi ham hans far Davids trone, . . . og det skal ikke være ende på hans kongedømme.» (Lukas 1: 32, 33) Mange år senere holdt Jesus sin berømte bergpreken, hvor han gav oppmuntring og veiledning på mange områder. Han oppfordret for eksempel sine tilhørere til å holde sine løfter til Gud, men til på den annen side å unngå den vanen å avlegge overfladiske eder. Jesus sa: «Dere har . . . hørt at det ble sagt til dem i gammel tid: ’Du skal ikke sverge uten å holde din ed, men du skal innfri dine løfter til Jehova.’ Men jeg sier dere: Dere skal ikke sverge i det hele tatt, verken ved himmelen, for den er Guds trone, eller ved jorden, for den er hans føtters skammel, eller ved Jerusalem, for det er den store Konges by.» (Matteus 5: 33—35) Det er verdt å legge merke til at Jesus erkjente at byen Jerusalem hadde en spesiell status — noe den hadde hatt i hundrevis av år. Ja, Jerusalem var «den store Konges by», Jehova Guds by.

20, 21. Hvilken dramatisk holdningsendring fant sted hos mange av Jerusalems innbyggere?

²⁰ Mot slutten av sitt jordiske liv framstilte Jesus seg for Jerusalems innbyggere som deres rettmessig salvede konge. Ved denne spennende anledningen var det mange som jublende ropte: «Velsignet er han som kommer i Jehovas navn! Velsignet er vår far Davids kommende rike!» — Markus 11: 1—10; Johannes 12: 12—15.

²¹ Mindre enn en uke senere lot folkemengden seg imidlertid påvirke av Jerusalems religiøse ledere til å vende seg mot Jesus. Han advarte om at byen Jerusalem og hele nasjonen ville miste sin begunstigede stilling innfor Gud. (Matteus 21: 23, 33—45; 22: 1—7) Han kom blant annet med denne uttalelsen: «Jerusalem, Jerusalem, som dreper profetene og steiner dem som er sendt til henne — hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn, slik en høne samler sine kyllinger under sine vinger! Men dere ville ikke. Se, deres hus blir overlatt til dere selv.» (Matteus 23: 37, 38) I påsken i år 33 sørget Jesu motstandere for at han urettmessig ble henrettet utenfor Jerusalem. Jehova oppreiste imidlertid sin Salvede og herliggjorde ham ved å gi ham udødelig åndelig liv i det himmelske Sion, en handling vi alle kan høste gagn av. — Apostlenes gjerninger 2: 32—36.

22. Hvordan har mange henvisninger til Jerusalem fått sin anvendelse etter Jesu død?

²² De fleste profetier om Sion, eller Jerusalem, som ikke var oppfylt på den tiden, har fra da av fått sin anvendelse på ordninger i himmelen eller på Jesu salvede etterfølgere. (Salme 2: 6—8; 110: 1—4; Jesaja 2: 2—4; 65: 17, 18; Sakarja 12: 3; 14: 12, 16, 17) En rekke henvisninger til «Jerusalem» og «Sion» som er skrevet etter Jesu død, blir tydeligvis brukt i symbolsk betydning og ikke om en bokstavelig by eller et bokstavelig sted. (Galaterne 4: 26; Hebreerne 12: 22; 1. Peter 2: 6; Åpenbaringen 3: 12; 14: 1; 21: 2, 10) Det endelige beviset for at Jerusalem ikke lenger var «den store Konges by», kom i år 70, da romerske hærer ødela byen, slik det var blitt profetisk forutsagt av Daniel og Jesus Kristus. (Daniel 9: 26; Lukas 19: 41—44) Verken bibelskribenter eller Jesus selv kom med noen forutsigelse om at det jordiske Jerusalem skulle gjenreises med den følge at byen igjen ville bli spesielt begunstiget av Jehova Gud. — Galaterne 4: 25; Hebreerne 13: 14.

eller ved jorden, for den er hans føtters skammel, eller ved Jerusalem, for det er den store Konges by.» (Matteus 5: 33—35) Det er verdt å legge merke til at Jesus erkjente at byen Jerusalem hadde en spesiell status — noe den hadde hatt i hundrevis av år. Ja, Jerusalem var «den store Konges by», Jehova Guds by.

Det endelige beviset for at Jerusalem ikke lenger var «den store Konges by», kom i år 70, da romerske hærer ødela byen, slik det var blitt profetisk forutsagt av Daniel og Jesus Kristus. (Daniel 9: 26; Lukas 19: 41—44) Verken bibelskribenter eller Jesus selv kom med noen forutsigelse om at det jordiske Jerusalem skulle gjenreises med den følge at byen igjen ville bli spesielt begunstiget av Jehova Gud. — Galaterne 4: 25; Hebreerne 13: 14.