Å gi keiseren ’det som tilkommer ham’

Jesus fastla normen for de kristnes opptreden overfor den romerske stat, eller overfor hvilke som helst andre myndigheter for den saks skyld, da han sa: «Betal . . . tilbake til keiseren de ting som keiserens er, men til Gud de ting som Guds er.» (Matteus 22: 21) Den veiledningen Jesu disipler fikk her, stod i skarp kontrast til den innstillingen mange nasjonalistiske jøder hadde, for de mislikte sterkt det romerske herredømmet og mente at det ikke var riktig å betale skatt til en fremmed makt.

Senere sa Paulus til de kristne i Roma: «Det er derfor tvingende grunn for dere til å underordne dere, ikke bare på grunn av denne vreden, men også på grunn av deres samvittighet. Det er jo også derfor dere betaler skatter; for de [de regjerende «høyere myndigheter»] er Guds offentlige tjenere som stadig tjener nettopp denne hensikt. Gi alle det som tilkommer dem — skatt til ham som gjør krav på skatt; tributt til ham som gjør krav på tributt.» (Romerne 13: 5—7) Selv om de kristne ikke skulle være av verden, var de forpliktet til å være ærlige borgere som betalte skatt til staten for de offentlige tjenester de nøt godt av. — Johannes 17: 16.

Men gjelder Jesu ord bare det å betale skatt? Siden Jesus ikke nøyaktig beskrev hva som er keiserens, og hva som er Guds, finnes det grensetilfeller som må avgjøres ut fra den aktuelle situasjon eller ut fra vår forståelse av hele Bibelen. Spørsmålet om hvilke ting en kristen kan gi keiseren, berører med andre ord noen ganger den kristnes samvittighet, som er oppøvd i samsvar med Bibelens prinsipper.

Den rette balansen mellom to motstridende interesser

Mange har lett for å glemme det Jesus tilføyde etter at han hadde sagt at man skulle betale tilbake til keiseren de ting som keiserens er: «Men [betal tilbake] til Gud de ting som Guds er.» Apostelen Peter viste hva de kristne må prioritere. Like etter at han hadde kommet med veiledning om det å underordne seg under ’kongen’, eller keiseren, og hans «stattholdere», skrev han: «Vær som frie mennesker; ha imidlertid ikke deres frihet som et skalkeskjul for det som er ondt, men som slaver for Gud. Ær alle slags mennesker, elsk hele samfunnet av brødre, frykt Gud, ær kongen.» (1. Peter 2: 16, 17) Peter pekte på at de kristne er slaver for Gud, ikke for en menneskelig hersker. Når de ærer statens representanter og viser dem den rette respekt, må de gjøre det i frykt for Gud, for det er hans lover som er de høyeste.

Flere år tidligere hadde Peter ikke levnet noen tvil om at Guds lover står over menneskenes lover. Det jødiske Sanhedrinet var et administrativt organ som romerne hadde gitt både sivil og religiøs myndighet. Da Sanhedrinet befalte Peter og de andre apostlene at de skulle slutte å undervise i Kristi navn, svarte de respektfullt, men bestemt: «Vi må adlyde Gud som vår hersker mer enn mennesker.» (Apostlenes gjerninger 5: 29) De første kristne måtte følgelig bevare den rette balansen mellom det å være lydig mot Gud og det å underordne seg under menneskelige myndigheter. Tertullian sa det slik i begynnelsen av det tredje århundre: «Hvis alt er keiserens, hva blir det da igjen til Gud?»

Gud og keiseren

«Betal da for all del tilbake til keiseren de ting som keiserens er, men til Gud de ting som Guds er.» — LUKAS 20: 25.

1. a) Hvilken opphøyd stilling står Jehova i? b) Hva er det vi skylder Jehova, og som vi aldri kan gi keiseren?

DA JESUS KRISTUS gav denne veiledningen, var han fullstendig klar over at det Gud krever av sine tjenere, går foran det keiseren, eller staten, måtte kreve av dem. Jesus visste bedre enn noen annen hvor sant det var, det salmisten sa i en bønn til Jehova: «Ditt rike står gjennom alle tider, ditt herrevelde [overherredømme]a gjennom alle slekter.» (Salme 145: 13) Da Djevelen tilbød Jesus myndighet over alle rikene på den bebodde jord, svarte Jesus: «Det står skrevet: ’Det er Jehova din Gud du skal tilbe, og det er bare ham du skal yte hellig tjeneste.’» (Lukas 4: 5—8) Man skulle aldri dyrke eller tilbe «keiseren», verken den romerske keiser, en annen jordisk hersker eller selve staten.

2. a) Hvilken stilling står Satan i i forhold til denne verden? b) Hvem er det som tillater at han står i en slik stilling?

² Jesus benektet ikke at Satan hadde myndighet over rikene på jorden og kunne gi dem til hvem han ville. Senere kalte han Satan «denne verdens hersker». (Johannes 12: 31; 16: 11) I slutten av det første århundre av vår tidsregning skrev apostelen Johannes: «Vi vet at vi er av Gud, men hele verden ligger i den ondes makt.» (1. Johannes 5: 19) Det betyr ikke at Jehova har gitt avkall på sitt overherredømme over jorden. Da Satan tilbød Jesus herredømmet over de politiske rikene, sa han jo: «Jeg vil gi deg all denne myndighet . . . for den er blitt overgitt til meg.» (Lukas 4: 6) Når Satan utøver myndighet over rikene på jorden, er det altså utelukkende fordi Gud tillater det.

3. a) Hvilken stilling har denne verdens myndigheter innfor Jehova? b) Hvordan kan vi si at det at man underordner seg under denne verdens myndigheter, ikke innebærer at man underordner seg under Satan, denne verdens gud?

³ Slik er det også med staten — det at den utøver myndighet, beror helt og holdent på at Gud, den suverene Hersker, tillater det. (Johannes 19: 11) Det kan derfor sies at «de bestående myndigheter er satt i sine relative stillinger av Gud». De har selvsagt langt mindre myndighet enn Jehova, universets suverene Overherre. Likevel er de «Guds tjener», «Guds offentlige tjenere», i den forstand at de yter nødvendige tjenester, opprettholder lov og orden og straffer lovbrytere. (Romerne 13: 1, 4, 6) Det er derfor viktig at en kristen forstår at det at Satan er denne verdens, eller denne ordnings, usynlige hersker, ikke innebærer at man underordner seg under Satan når man erkjenner at man er forpliktet til å underordne seg under staten i relativ forstand. Det er Gud man adlyder. Ennå i dag, i 1996, er den politiske stat en del av «Guds ordning», en midlertidig ordning som eksisterer så lenge Gud tillater det, og Jehovas jordiske tjenere må anerkjenne den som dette. — Romerne 13: 2.

Staten og Jehovas førkristne tjenere

4. Hvorfor tillot Jehova at Josef fikk en fremtredende stilling i den egyptiske regjering?

⁴ I førkristen tid tillot Jehova at noen av hans tjenere hadde en fremtredende stilling i statsforvaltningen. I det 18. århundre før vår tidsregning ble Josef utnevnt til statsminister i Egypt, og det var bare farao som hadde høyere rang enn ham. (1. Mosebok 41: 39—43) Slik situasjonen utviklet seg, ble det tydelig at det var Jehova som hadde ledet begivenhetene for at Josef skulle kunne tjene som et redskap for å beskytte ’Abrahams ætt’, eller etterkommere, med tanke på gjennomføringen av Hans hensikt. Nå skal vi jo ha i tankene at Josef ble solgt som slave til Egypt, og at han levde på en tid da Guds tjenere verken hadde Moseloven eller «Kristi lov». — 1. Mosebok 15: 5—7; 50: 19—21; Galaterne 6: 2.

5. Hvorfor fikk de landflyktige jødene befaling om å ’søke fred’ for Babylon?

⁵ Mange hundre år senere skrev den trofaste profeten Jeremia under Jehovas inspirasjon til de jødene som levde i landflyktighet i Babylon, og sa at de skulle underordne seg under myndighetene der, ja, at de til og med skulle be om at byen måtte ha fred. I brevet til dem sa han: «Så sier [Jehova], Allhærs Gud, Israels Gud, til alle dem jeg har ført bort fra Jerusalem til Babylonia: . . . Søk også fred for den byen som jeg har latt dere gå i landflyktighet til, og be for den til Jehova, for i dens fred skal det vise seg å være fred for dere selv.» (Jeremia 29: 4, 7, vers 7 fra NW) Jehovas folk har all grunn til alltid å «søke fred» for seg selv og det landet hvor de bor, så de kan ha frihet til å tilbe Jehova. — 1. Peter 3: 11.

6. Ved hvilke anledninger nektet Daniel og hans tre venner å inngå kompromiss i forhold til Jehovas lov, selv om de hadde høye stillinger i statsadministrasjonen?

⁶ Under fangenskapet i Babylon tok Daniel og tre andre trofaste jøder som var blitt ført til Babylon for å være slaver, imot opplæring i regi av myndighetene, og de ble høytstående embetsmenn i Babylon. (Daniel 1: 3—7; 2: 48, 49) Men allerede under opplæringen inntok de et fast standpunkt i en sak som hadde med mat og drikke å gjøre, fordi de ellers kunne ha kommet til å bryte den loven som deres Gud, Jehova, hadde gitt gjennom Moses. De ble velsignet på grunn av dette. (Daniel 1: 8—17) Da kong Nebukadnesar satte opp en billedstøtte, måtte Daniels tre venner tydeligvis være til stede under innvielsesseremonien sammen med de andre i statsadministrasjonen, men de nektet å «falle ned og tilbe» det statlige gudebildet. Også denne gangen lønnet Jehova dem for deres ulastelighet. (Daniel 3: 1—6, 13—28) På lignende måte viser Jehovas vitner i vår tid respekt for flagget til det landet hvor de bor, men de nekter å utføre noen tilbedelseshandling rettet mot det. — 2. Mosebok 20: 4, 5; 1. Johannes 5: 21.

7. a) Hvilket modig standpunkt inntok Daniel, til tross for at han hadde en høy administrativ stilling i Babylon? b) Hvilke forandringer fant sted da den kristne æra begynte?

⁷ Da det nybabylonske riket hadde falt, fikk Daniel en høy administrativ stilling under det nye, medopersiske regimet i byen Babylon. (Daniel 5: 30; 6: 1—4) Men selv om han fikk en slik høy stilling, lot han seg ikke friste til å inngå kompromiss og bryte sin ulastelighet. Da det ble utstedt en statlig forordning som krevde at han skulle tilbe kong Dareios istedenfor Jehova, nektet han å etterkomme den. Han ble kastet for løvene på grunn av dette, men Jehova utfridde ham. (Daniel 6: 5—25) Nå var jo dette i førkristen tid. Da den kristne menighet ble opprettet, kom Guds tjenere «under lov overfor Kristus». Mye som hadde vært tillatt under den jødiske ordning, skulle nå betraktes på en annen måte, på bakgrunn av den måten Jehova nå handlet med sitt folk på. — 1. Korinter 9: 21; Matteus 5: 31, 32; 19: 3—9.

Jesu holdning til staten

8. Hvilken hendelse viser at Jesus var fast bestemt på ikke å engasjere seg politisk?

⁸ Da Jesus Kristus var på jorden, fastsatte han en høyere norm for sine etterfølgere, og han avstod fullstendig fra å engasjere seg i politiske og militære spørsmål. Da han på mirakuløst vis hadde mettet flere tusen mennesker med noen få brød og to små fisker, var det noen jødiske menn som ville gripe ham og gjøre ham til konge. Men han unngikk dem ved raskt å trekke seg tilbake til fjellet. (Johannes 6: 5—15) En bibelkommentar sier følgende om denne hendelsen: «Det var sterke nasjonalistiske lengsler blant jødene i denne perioden, og det var nok mange av dem som var vitne til miraklet, som tenkte at her stod den lederen Gud hadde utnevnt, nettopp den som kunne lede dem mot romerne. De bestemte seg derfor for å prøve å gjøre ham til konge.» Bibelkommentaren tilføyer at Jesus «bestemt avslo» dette tilbudet om en politisk lederstilling. (The New International Commentary on the New Testament) Kristus støttet så visst ikke den jødiske oppstanden mot romernes styre. Han forutså faktisk utfallet av det opprøret som skulle finne sted etter at han var død — Jerusalems innbyggere skulle komme til å lide forferdelige trengsler, og byen skulle bli ødelagt. — Lukas 21: 20—24.

9. a) Hvordan beskrev Jesus sitt rike i forhold til denne verden? b) Hvilken veiledning gav Jesus sine etterfølgere med tanke på forholdet til verdslige myndigheter?

⁹ Kort tid før Jesus døde, sa han til Romerrikets spesielle representant i Judea: «Mitt rike er ikke en del av denne verden. Hvis mitt rike var en del av denne verden, ville mine tjenere ha kjempet for at jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men nå er mitt rike ikke herfra.» (Johannes 18: 36) Kristi disipler kommer til å fortsette å følge hans eksempel helt til hans rike gjør ende på alle politiske styresmakter. De viser lydighet mot de etablerte myndigheter, men blander seg ikke opp i den politikk myndighetene fører. (Daniel 2: 44; Matteus 4: 8—10) Jesus gav retningslinjer som disiplene skulle følge, da han sa: «Betal da tilbake til keiseren de ting som keiserens er, men til Gud de ting som Guds er.» (Matteus 22: 21) Tidligere, i Bergprekenen, hadde han sagt: «Hvis noen som står under myndighet, pålegger deg å gjøre tjeneste en mil, så gå to mil med ham.» (Matteus 5: 41) Den sammenhengen dette verset står i her i Bergprekenen, viser at det Jesus drøftet, var prinsippet om at man villig skal gjøre det som rettmessig blir krevd av en, enten det gjelder mellommenneskelige forhold eller krav som myndighetene stiller som ikke er i strid med Guds lov. — Lukas 6: 27—31; Johannes 17: 14, 15.

De kristne og keiseren

10. Hvilket samvittighetsfullt standpunkt inntok de første kristne overfor keiseren, ifølge en historiker?

¹⁰ Disse kortfattede retningslinjene skulle regulere de kristnes forhold til staten. Historikeren E. W. Barnes skriver: «I flere hundre år var det slik at når en kristen var i tvil om noe med hensyn til sine plikter overfor staten, vendte han seg til Kristi autoritative lære. Han betalte skatt; skattebyrdene kunne nok være tunge — i perioden forut for det vestromerske rikes fall var de uutholdelige — men en som var kristen, betalte likevel. Han aksepterte også alle de plikter som staten ellers påla ham, så lenge han ikke ble bedt om å gi keiseren de ting som tilhørte Gud.» — The Rise of Christianity.

11. Hva sa Paulus om hvordan de kristne skulle forholde seg til verdslige herskere?

¹¹ I tråd med dette skrev apostelen Paulus følgende til de kristne i Roma omkring 20 år etter at Kristus var død: «Hver sjel skal underordne seg under de høyere myndigheter.» (Romerne 13: 1) Rundt ti år senere, kort tid før han ble satt i fengsel i Roma og ble henrettet, skrev han til Titus: «Fortsett å minne dem [de kristne på Kreta] om å underordne seg og adlyde regjeringer og myndigheter som herskere, å være rede til enhver god gjerning, ikke å tale krenkende om noen, ikke å være stridslystne, å være rimelige og vise all mildhet overfor alle mennesker.» — Titus 3: 1, 2.

Fremadskridende forståelse av hvem «de høyere myndigheter» er

12. a) Hva mente Charles Taze Russell om hvordan en kristen bør forholde seg til myndighetene? b) Hvilke forskjellige standpunkter inntok salvede kristne under den første verdenskrig angående det å tjene i de væpnede styrker?

¹² Allerede i 1886 skrev Charles Taze Russell i en bok: «Jesus og apostlene . . . motsatte . . . seg ikke de jordiske herskere i noen henseende. . . . De formante menigheten til å adlyde lovene, vise ærbødighet mot øvrighetspersonene for deres embetes skyld, . . . betale den fastsatte skatt og ikke gjøre motstand mot den bestående lov (Rom. 13: 1—7; Matt. 22: 21), unntatt hvor den kom i motstrid med Guds lov. (Apg. 4: 19; 5: 29) Vår Herre Jesus, apostlene og de første kristne var alle lydige mot loven, skjønt de var atskilte fra og ingen del tok i denne verdens regjeringer.» (Tidsaldrenes Plan) Boken sa at de «foresatte øvrigheter» (EN) eller «høyere myndigheter» som apostelen Paulus omtalte, var jordiske styresmakter, noe som er helt riktig. (Romerne 13: 1) I boken Den nye Skabning (utgitt på engelsk i 1904) ble det sagt at de sanne kristne «bør høre til de mest lovlydige nå i tiden. De skal ikke agitere, strides eller søke å finne feil ved det bestående». Noen forstod dette slik at man skulle underordne seg fullstendig under styresmaktene og til og med gå med på å utføre tjeneste i de væpnede styrker under den første verdenskrig. Andre mente at det ville være i strid med Jesu uttalelse om at «alle som griper til sverd, skal omkomme ved sverd». (Matteus 26: 52) Det var åpenbart behov for en klarere forståelse av hvordan en kristen skal underordne seg under de høyere myndigheter.

13. Hvordan ble forståelsen av hvem de høyere myndigheter er, forandret i 1929, og hvordan viste dette seg å være gagnlig?

¹³ I 1929, i en tid da styresmaktene i mange land hadde begynt å forby ting som Gud påbyr, og å påby ting som ifølge Guds lov er forbudt, kom man til at det måtte være Jehova Gud og Jesus Kristus som var de høyere myndigheter.b Det var denne forståelsen Jehovas tjenere hadde i den kritiske tiden før og under den annen verdenskrig og inn i den kalde krigens dager, med terrorbalanse og opprustning. I ettertid må man kunne si at dette synet, som jo var et forsvar av Jehova Guds og Kristi overhøyhet, hjalp Guds folk til å stå fast for sin nøytralitet i denne vanskelige tiden.

Relativ underordning

14. Hvordan ble det kastet nytt lys over Romerne 13: 1, 2 og beslektede skriftsteder i 1962?

¹⁴ I 1961 ble New World Translation of the Holy Scriptures fullført. Arbeidet med den fordret et inngående studium av betydningen av ordene i bibelteksten. En presis oversettelse av de ordene som er brukt i Romerne, kapittel 13, og i visse andre passasjer, for eksempel Titus 3: 1, 2 og 1. Peter 2: 13, 17, viste at uttrykket «de høyere myndigheter» ikke sikter til Den høyeste myndighet, Jehova, og hans Sønn, Jesus, men til jordiske styresmakter. I slutten av 1962 ble det utgitt noen artikler i den engelske utgaven av Vakttårnet som gav en konsis forklaring av Romerne, kapittel 13, og som framholdt et syn som var enda klarere enn det man hadde hatt på C. T. Russells tid. Artiklene poengterte at det ikke er meningen at en kristen skal underordne seg under myndighetene i absolutt forstand. Han skal underordne seg i relativ forstand, altså bare så lenge han ikke blir pålagt å handle i strid med Guds lov. Senere artikler i Vakttårnet har framhevet dette viktige poenget.c

15, 16. a) Hvordan har den nye forståelsen av Romerne, kapittel 13, ført til større likevekt? b) Hvilke ytterligere spørsmål krever svar?

¹⁵ Denne klargjørende forståelsen av Romerne, kapittel 13, har gjort det mulig for Jehovas tjenere å vise den rette respekt for de politiske myndigheter og samtidig stå urokkelig fast for viktige bibelske prinsipper. (Salme 97: 11; Jeremia 3: 15) Den har hjulpet dem til å ha det rette syn både på sitt forhold til Gud og på hvordan de skal forholde seg til staten. Den har gjort det mulig for dem å betale tilbake til keiseren de ting som keiserens er, uten å glemme at de er forpliktet til å betale tilbake til Gud de ting som Guds er.

¹⁶ Men hva er det egentlig som er keiserens? Hva kan staten med rette kreve av en kristen? Disse spørsmålene blir drøftet i den neste artikkelen.

Betal tilbake til keiseren de ting som keiserens er

«Gi alle det som tilkommer dem.» — ROMERNE 13: 7.

1, 2. a) Hva sa Jesus om hvilken likevekt en kristen må vise med hensyn til sine forpliktelser overfor Gud og overfor keiseren? b) Hva er det Jehovas vitner i første rekke ønsker å forvisse seg om?

IFØLGE Jesus er det visse ting vi skylder Gud, og visse ting vi skylder keiseren, eller staten. Han sa: «Betal tilbake til keiseren de ting som keiserens er, men til Gud de ting som Guds er.» Med så få ord brakte han sine motstandere til taushet, samtidig som han elegant sammenfattet den likevektige holdningen vi må ha i vårt forhold til Gud og til staten. Det er ikke så rart at tilhørerne «begynte å undre seg over ham». — Markus 12: 17.

² Jehovas tjenere ønsker selvsagt først og fremst å forvisse seg om at de betaler tilbake til Gud de ting som Guds er. (Salme 116: 12—14) Men de glemmer ikke at Jesus sa at det også er noe de må gi keiseren. Deres samvittighet, som er oppøvd i samsvar med Bibelen, krever at de tenker alvorlig over i hvilken utstrekning de kan betale tilbake det keiseren gjør krav på. (Romerne 13: 7) I moderne tid er det mange jurister som har støttet den tanke at styresmaktenes myndighet er begrenset, og at naturretten er bindende for alle enkeltpersoner og alle styresmakter.

3, 4. Hvilke interessante uttalelser har noen kommet med om naturretten, den åpenbarte rett og menneskelagde lover?

³ Det var nettopp naturretten apostelen Paulus siktet til da han skrev om mennesker i verden: «Det en kan vite om Gud, er kjent blant dem; Gud har jo gjort det kjent for dem. For hans usynlige egenskaper ses tydelig fra verdens skapelse av, også hans evige kraft og guddommelighet, ettersom de oppfattes gjennom de ting som er dannet, slik at de er uten unnskyldning.» Naturretten virker inn også på ikke-troendes samvittighet, hvis de lar seg påvirke av den. Paulus sa derfor videre: «Når folk av nasjonene, som ikke har lov, av naturen gjør de ting loven sier, da er disse, selv om de ikke har lov, seg selv en lov. Det er nettopp de som viser at lovens innhold er skrevet i deres hjerter, idet deres samvittighet vitner sammen med dem.» — Romerne 1: 19, 20; 2: 14, 15.

⁴ På 1700-tallet skrev den kjente britiske juristen William Blackstone: «Naturens rett [naturretten], som er like gammel som menneskeslekten, og som er diktert av Gud selv, er selvsagt overordnet all annen rett. Den er bindende over hele verden, i alle land og til alle tider; ingen menneskelagde lover er gyldige hvis de er i strid med den.» Blackstone omtalte videre «den åpenbarte rett», som finnes i Bibelen, og så gav han følgende kommentar: «Disse to grunnpilarene, naturens rett og den åpenbarte rett, skal alle menneskelagde lover hvile på. Man skal med andre ord ikke la noen menneskelagde lover være i strid med disse.» Dette harmonerer med det Jesus sa om Gud og keiseren, slik det er gjengitt i Markus 12: 17. Det er tydelig at Gud setter grenser for hva keiseren kan pålegge en kristen å gjøre eller ikke gjøre. Sanhedrinet overskred denne grensen da det forlangte at apostlene skulle slutte å forkynne om Jesus. Det var derfor riktig av apostlene å svare: «Vi må adlyde Gud som vår hersker mer enn mennesker.» — Apostlenes gjerninger 5: 28, 29.

«De ting som Guds er»

5, 6. a) Hva må alle kristne ha helt klart for seg, i betraktning av at Guds rike ble opprettet i 1914? b) Hvordan viser en kristen at han er en Ordets tjener?

⁵ Siden 1914, da Jehova Gud, Den allmektige, begynte å herske som konge ved Kristi messianske rike, har de kristne i særlig grad måttet være på vakt mot å gi keiseren de ting som Guds er. (Åpenbaringen 11: 15, 17) Guds lov om at de kristne ’ikke skal være en del av verden’, gjelder som aldri før. (Johannes 17: 16) Fordi de kristne er innviet til Gud, sin Livgiver, må de tydelig tilkjennegi at de ikke lenger tilhører seg selv. (Salme 100: 2, 3) Som Paulus skrev, «hører vi Jehova til». (Romerne 14: 8) Når en kristen blir døpt, blir han dessuten en ordinert Ordets tjener og kan si som Paulus: «Gud . . . har gjort oss tilstrekkelig kvalifisert til å være tjenere.» — 2. Korinter 3: 5, 6.

⁶ Apostelen Paulus skrev også: «Jeg [ærer] min tjeneste.» (Romerne 11: 13) Det samme bør jo vi gjøre. Enten vi er i heltidstjenesten eller ikke, har vi i tankene at det er Jehova som har gitt oss i oppdrag å være Ordets tjenere. (2. Korinter 2: 17) Fordi noen kan komme til å dra dette i tvil, er det viktig at en innviet, døpt kristen er rede til å legge fram klare og tydelige beviser for at han virkelig er en tjener for det gode budskap. (1. Peter 3: 15) Det at han er en Ordets tjener, må også komme til uttrykk i hans oppførsel. Som en kristen tjener for Gud må han leve et moralsk rent liv og anbefale andre å gjøre det samme, og han må verne om familien og være ærlig og lovlydig. (Romerne 12: 17, 18; 1. Tessaloniker 5: 15) En kristen betrakter sitt forhold til Gud og sitt gudgitte oppdrag som en Ordets tjener som det viktigste i livet. Dette kan han ikke gi avkall på på keiserens befaling. Det er åpenbart at dette hører med blant «de ting som Guds er».

«De ting som keiserens er»

7. Hvilket rykte har Jehovas vitner når det gjelder å betale skatt?

⁷ Jehovas vitner er klar over at de er forpliktet til å «underordne seg under de høyere myndigheter», styresmaktene. (Romerne 13: 1) Deres kristne samvittighet tillater dem derfor å etterkomme rettmessige krav som keiseren stiller. De sanne kristne er for eksempel blant de mest eksemplariske skattebetalere som finnes. En tysk avis sa følgende om Jehovas vitner: «De er de ærligste og mest punktlige skattebetalere i Forbundsrepublikken.» (Münchner Merkur) En italiensk avis sa: «De [Jehovas vitner] er de mest lojale borgere noen kunne ønske seg: De snyter ikke på skatten og prøver ikke å omgå ubehagelige lover av hensyn til seg selv.» (La Stampa) Det er ’på grunn av sin samvittighet’ at Jehovas vitner har en slik oppførsel. — Romerne 13: 5, 6.

8. Skylder vi keiseren noe mer enn å betale skatt?

⁸ Omfatter uttrykket «de ting som keiserens er», utelukkende skatter og avgifter? Nei. I tillegg nevnte Paulus blant annet frykt og ære. Den tyske bibelkommentatoren Heinrich Meyer skrev: «Med [de ting som keiserens er] . . . siktes det ikke bare til skatt, men til alt det som keiseren hadde krav på i kraft av sitt rettmessige styre.» (Critical and Exegetical Hand-Book to the Gospel of Matthew) Historikeren E. W. Barnes sier i en bok om kristendommens framvekst at en kristen betalte skatt når han skyldte skatt, og at han «likeledes avfant seg med alle plikter som staten ellers påla ham, såfremt det ikke ble krevd at han skulle gi keiseren de ting som tilhørte Gud». — The Rise of Christianity.

9, 10. Hvilke betenkeligheter kan det være at en kristen har angående det å gi keiseren det som tilkommer ham, men hva bør tas i betraktning?

⁹ Hva kan så staten gjøre krav på uten å overskride grensene for det som hører Gud til? Noen har ment at det vil være riktig å gi keiseren penger ved å betale skatt, men heller ikke mer. De ville ikke føle seg vel hvis de skulle yte keiseren noe som ville legge beslag på tid som kunne ha vært brukt i teokratisk virksomhet. Men selv om vi skal ’elske Jehova vår Gud av hele vårt hjerte og sinn og av hele vår sjel og styrke’, venter han av oss at vi bruker tid også på annet enn hellig tjeneste. (Markus 12: 30; Filipperne 3: 3) Bibelen viser for eksempel at en kristen som er gift, må sette av tid til å behage sin ektefelle. Det er selvsagt ikke noe galt i å gjøre det, men ifølge apostelen Paulus kommer dette inn under «de ting som hører verden til», ikke «de ting som hører Herren til». — 1. Korinter 7: 32—34; jevnfør 1. Timoteus 5: 8.

¹⁰ Kristus sa dessuten at hans etterfølgere skulle ’betale tilbake’ skatt, og det innebærer at man bruker av tid som er innviet til Jehova. Hele vårt liv er jo innviet til ham. Hvis den gjennomsnittlige inntektsskatten i et land er 33 prosent (i noen land er den høyere), betaler en gjennomsnittlig arbeidstager inn fire måneders arbeidsinntekt til statskassen hvert år. Sagt på en annen måte: I løpet av hele sitt yrkesaktive liv vil arbeidstagere i gjennomsnitt ha brukt 15 år bare på å tjene de pengene som «keiseren» krever inn i skatt. Tenk også på dette med skolegang. I de fleste land er foreldre ifølge loven forpliktet til å se til at barna går på skolen i et visst antall år. Hvor mange år skoleplikten spenner over, varierer fra land til land. De fleste steder dreier det seg om nokså lang tid. Nå er jo slik skolegang vanligvis gagnlig, men uansett er det keiseren som avgjør hvor stor del av barnas liv som skal brukes på denne måten, og kristne foreldre retter seg etter keiserens avgjørelse.

Tvungen militærtjeneste

11, 12. a) Hva krever keiseren i mange land? b) Hvordan stilte de første kristne seg til militærtjeneste?

¹¹ Noe annet som keiseren krever i noen land, er at det blir utført militærtjeneste. I dette århundret har de fleste land hatt en slik ordning i krigstid, og noen har også hatt det i fredstid. I Frankrike ble verneplikten i mange år kalt blodskatt, noe som siktet til at alle unge menn skulle være rede til å ofre livet for staten. Er dette noe som de som er innviet til Jehova, med god samvittighet kan gi keiseren? Hvordan så de kristne i det første århundre på dette spørsmålet?

¹² De første kristne bestrebet seg på å være gode borgere, men på grunn av sin tro ville de ikke ta andres liv eller ofre sitt eget liv for staten. Et religionsleksikon sier: «De tidlige kirkefedrene, blant andre Tertullian og Origenes, stadfestet at de kristne ikke kunne ta menneskeliv, et prinsipp som hindret at de var med i den romerske hæren.» (The Encyclopedia of Religion) Professor C. J. Cadoux skriver: «Iallfall fram til Marcus Aurelius’ regjeringstid [161—180 e.v.t.] var det ingen døpt kristen som ble soldat.» — The Early Church and the World.

13. Hva er årsaken til at de fleste i kristenheten ikke har det syn på militærtjeneste som de første kristne hadde?

¹³ Hvorfor ser ikke de som tilhører kristenhetens kirkesamfunn, slik på dette spørsmålet i dag? På grunn av en radikal forandring som ble gjennomført på 300-tallet. Et katolsk verk forklarer: «Mange av de kristne, . . . under de hedenske keiserne, hadde religiøse skrupler når det gjaldt militærtjeneste, og nektet bestemt å bære våpen, eller de deserterte. På bakgrunn av de forandringene som var blitt innført av Konstantin, foreskrev kirkemøtet [i Arles i år 314] at de kristne skal utføre krigstjeneste, . . . fordi Kirken har fred (er in pace) under en fyrste som er vennlig innstilt til de kristne.» (A History of the Christian Councils) Dette var et frafall fra Jesu lære, og fra da av har kristenhetens presteskap oppfordret sine hjorder til å tjene i nasjonenes hærer. Det har imidlertid vært noen enkeltpersoner som av samvittighetsgrunner modig har nektet å utføre militærtjeneste.

14, 15. a) På hvilket grunnlag kan kristne noen steder be om fritak for militærtjeneste? b) Hvilke bibelske prinsipper vil hjelpe en kristen til å treffe en riktig avgjørelse i land hvor det ikke gis mulighet for fritak?

¹⁴ Er en kristen i vår tid forpliktet til å følge mengden i dette spørsmålet? Nei. Hvis en innviet, døpt kristen bor i et land hvor Ordets tjenere kan bli fritatt for militærtjeneste, kan han benytte seg av denne ordningen, for han er jo en Ordets tjener. (2. Timoteus 4: 5) I en rekke land, blant annet USA og Australia, er det blitt gitt fritak selv i krigstid. Og i mange land hvor myndighetene krever at det avtjenes militærtjeneste selv i fredstid, blir Jehovas vitner fritatt, fordi de er Ordets tjenere. Dermed kan de fortsette å hjelpe andre mennesker ved sin offentlige tjeneste.

¹⁵ Men hva om en kristen bor i et land hvor Ordets tjenere ikke blir fritatt? Da må han treffe en personlig avgjørelse i samsvar med sin samvittighet, som er oppøvd ved studium av Bibelen. (Galaterne 6: 5) Samtidig som han tar keiserens myndighet i betraktning, vil han nøye tenke over hva Jehova har krav på. (Salme 36: 10; 116: 12—14; Apostlenes gjerninger 17: 28) Han har i tankene at selve kjennetegnet på en sann kristen er at han har kjærlighet til alle sine trosfeller, også dem som bor i andre land eller tilhører andre stammer. (Johannes 13: 34, 35; 1. Peter 2: 17) Han glemmer dessuten ikke de bibelske prinsippene i slike skriftsteder som Jesaja 2: 2—4; Matteus 26: 52; Romerne 12: 18; 14: 19; 2. Korinter 10: 4; Hebreerne 12: 14.

Sivil tjeneste

16. Hva slags ikke-militær tjeneste krever keiseren i noen land at man skal utføre hvis man nekter å utføre militærtjeneste?

¹⁶ Det er noen land hvor Ordets tjenere ikke blir fritatt, men hvor myndighetene likevel innrømmer enkeltpersoner rett til å nekte å utføre militærtjeneste. I mange av disse landene er det innført ordninger som gjør at slike samvittighetsfulle mennesker ikke blir tvunget til å utføre militærtjeneste. Noen steder krever myndighetene at man utfører en sivil tjeneste som blir betraktet som en ikke-militær avtjening av verneplikten, og som gjerne går ut på at man utfører nyttig samfunnsarbeid. Kan en innviet kristen gå med på å utføre slik tjeneste? Også i dette spørsmålet må en innviet, døpt kristen treffe en personlig avgjørelse på grunnlag av sin samvittighet, som er oppøvd ved studium av Bibelen.

17. Inneholder Bibelen noen presedens for sivil tjeneste?

¹⁷ Det ser ut til at det ble praktisert pliktarbeid i bibelsk tid. En historiebok sier: «I tillegg til de skatter og avgifter som ble avkrevd Judeas innbyggere, ble det utført pliktarbeid [ulønnet arbeid som myndighetene påla en å utføre]. Dette var en hevdvunnen ordning i Østen, og de hellenske og de romerske myndigheter opprettholdt den. . . . Også Det nye testamente nevner eksempler på pliktarbeid i Judea, noe som viser hvor utbredt det var. I samsvar med denne skikken tvang soldatene Simon fra Kyrene til å bære Jesu kors [torturpæl] (Matteus 5: 41; 27: 32; Markus 15: 21; Lukas 23: 26).»

18. Hva slags ikke-militært, ikke-religiøst samfunnsarbeid er Jehovas vitner ofte med på å utføre?

¹⁸ Også i vår tid er det noen land hvor statlige eller lokale myndigheter pålegger innbyggerne å delta i forskjellige former for samfunnstjeneste. Det kan være at det er et bestemt arbeid som skal utføres, for eksempel brønngraving eller veibygging, men det kan også dreie seg om arbeid som skal utføres regelmessig, for eksempel ukentlig vedlikehold av veier, skoler eller sykehus. Jehovas vitner har ofte gått med på å utføre den slags sivil tjeneste når den har vært samfunnsnyttig, og når den ikke har hatt noen tilknytning til falsk religion eller på andre måter har vært i konflikt med deres samvittighet. (1. Peter 2: 13—15) Dette har vanligvis ført til at det er blitt avlagt et godt vitnesbyrd, og noen ganger har det stoppet munnen på slike som kommer med falske anklager om at Jehovas vitner er statsfiendtlige. — Jevnfør Matteus 10: 18.

19. Hvordan bør en kristen gripe saken an hvis keiseren krever at han avtjener sivil tjenesteplikt i løpet av en bestemt tidsperiode?

¹⁹ Hva om myndighetene krever at en kristen i en bestemt tidsperiode utfører sivil tjeneste som et ledd i vernepliktsordningen, under sivil administrasjon? Også her må en kristen treffe en personlig avgjørelse, på grunnlag av en opplyst samvittighet. «Vi skal jo alle stå for Guds dommersete.» (Romerne 14: 10) En kristen som står overfor et krav som keiseren stiller, må i oppriktighet og alvor sette seg inn i saken og meditere over den.a Det kan også være klokt å drøfte saken med modne kristne i menigheten. Deretter må det treffes en personlig avgjørelse. — Ordspråkene 2: 1—5; Filipperne 4: 5.

20. Hvilke spørsmål og hvilke bibelske prinsipper hjelper en kristen til å vurdere hvorvidt han kan avtjene sivil tjenesteplikt?

²⁰ Mens en kristen setter seg inn i saken, vil han ta en rekke bibelske prinsipper med i vurderingen. Paulus sa at vi må «adlyde regjeringer og myndigheter som herskere, . . . være rede til enhver god gjerning, . . . være rimelige og vise all mildhet overfor alle mennesker». (Titus 3: 1, 2) Samtidig vil en kristen gjøre vel i å vurdere selve det sivile arbeidet som er foreslått. Vil det innebære at han ikke kan bevare sin kristne nøytralitet? (Mika 4: 3, 5; Johannes 17: 16) Vil det innebære at han får med falsk religion å gjøre? (Åpenbaringen 18: 4, 20, 21) Vil det medføre at han i urimelig grad blir avskåret fra å oppfylle sine kristne forpliktelser? (Matteus 24: 14; Hebreerne 10: 24, 25) Vil han på den annen side kunne gjøre framskritt åndelig sett, ja, kanskje til og med delta i heltidstjenesten, mens han avtjener tjenesteplikten? — Hebreerne 6: 11, 12.

21. Hvordan skal menigheten betrakte en bror, uansett hvilken avgjørelse han treffer i spørsmålet om sivil tjenesteplikt?

²¹ Hva om en kristens ærlige og oppriktige svar på slike spørsmål leder ham til den konklusjon at det å avtjene den sivile tjenesteplikten er en «god gjerning» som han kan utføre, i lydighet mot myndighetene? Da er dette hans avgjørelse innfor Jehova. Utnevnte eldste og andre må fullt ut respektere hans samvittighet og fortsatt betrakte ham som en kristen som står i et godt forhold til menigheten. Men hvis en annen kristen føler at han ikke kan utføre en slik sivil tjeneste, må også hans samvittighet bli respektert. Også han står i et godt forhold til menigheten og bør få kjærlig støtte. — 1. Korinter 10: 29; 2. Korinter 1: 24; 1. Peter 3: 16.

22. Hva skal vi fortsette å gjøre, uansett hvilken situasjon vi kommer opp i?

²² Som kristne vil vi fortsette å gi «ære til ham som gjør krav på ære». (Romerne 13: 7) Vi vil gjerne bidra til at det er god orden, og vi ønsker å legge vinn på å være fredelige, lovlydige borgere. (Salme 34: 15) Vi kan til og med be bønner til Gud «angående konger og alle dem som er i høye stillinger», når disse skal treffe avgjørelser som har betydning for vår kristne virksomhet og vårt liv som kristne. Vi håper at det at vi betaler tilbake til keiseren de ting som keiserens er, fører til at vi kan «fortsette å føre et stille og rolig liv med fullstendig gudhengivenhet og alvor». (1. Timoteus 2: 1, 2) Framfor alt vil vi fortsette å forkynne det gode budskap om Riket som menneskehetens eneste håp, så vi samvittighetsfullt betaler tilbake til Gud de ting som Guds er.