Hva Bibelen sier

Lærer Bibelen at de kristne skal ta slanger i hendene?

DE TROENDE samles i små kirker. De spiller på elektriske gitarer og synger gospel. De framsier bønner om helbredelser. De lytter til selvlagede prekener og babler i ekstase på det de kaller «nye tungemål». I alt dette skiller de seg ikke særlig ut fra en hvilken som helst pinsemenighet eller karismatisk gruppe i kristenheten. Så tar de fram giften, ilden og slangene.

Giften er vanligvis stryknin, oppløst i vann. Ilden kan komme fra et flammende tøystykke som er dyppet i parafin eller fra en acetylenfakkel, og slangene kan være klapperslanger eller mokasinslanger, som ikke er så vanskelige å finne i Appalachene i De forente stater, hvor disse gruppene er mest vanlige. Når de føler seg kalt av «ånden», drikker de giften og stikker hendene inn i ilden. Det hender også at de tar slangene i hendene, henger dem over armene og skuldrene, holder dem inntil kroppen og sender dem fra den ene til den andre. Hvorfor gjør de dette?

«Jeg tar slanger i hendene fordi det står i Bibelen, som et påbud,» sier Dewey, som er leder for en liten menighet i West Virginia.a Dewey hevder at han er blitt bitt 106 ganger, og han har arr som beviser det. Lærer Bibelen virkelig at de kristne skal gjøre slike ting?

«Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve»

«Den som ikke elsker, har aldri kjent Gud, for Gud er kjærlighet,» sier Bibelen i 1. Johannes 4: 8. Ville kjærlighetens Gud kreve at hans tilbedere skulle påføre seg selv unødig smerte? «Et bitt gjør vondt,» sier Dewey. «Det er en smerte som er omtrent 100 ganger verre enn tannpine . . . Det føles som om du står i brann.» Selv om de fleste av dem som blir bitt av slanger, overlever, er det blitt bevist at mange har dødd av slangebitt, deriblant Deweys søster, som døde i 1961.

De kristne har selvfølgelig alltid vært rede til å dø for sin tro, men det er vanligvis andre som har voldt deres død, fordi de har nektet å gå på akkord med bibelske prinsipper. Da Satan på den annen side oppfordret Jesus Kristus til unødvendig og med fullt overlegg å sette livet på spill ved å kaste seg ned fra tempelmuren i Jerusalem, sa Jesus: «Det står også skrevet: Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve.» (Matteus 4: 7) Er det ikke å sette Gud på prøve eller overmodig utfordre ham hvis noen leker med slanger, ild eller gift? Vitner ikke slike ting om grov mangel på tro? Er det ikke et forsøk på å tvinge Gud til å gjøre noe bemerkelsesverdig for å bevise at det han sier i sitt Ord, er sant?

Hva lærer Bibelen?

Medlemmer av grupper som tar slanger i hendene, hevder at Guds Ord påbyr dem å gjøre det, og de siterer Markus 16: 17, 18 som bevis. Disse versene lyder: «Og disse tegn skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder, de skal tale nye tungemål, og de skal ta slanger i hendene; og om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem. De skal legge hendene på syke, så de blir friske.»

For det første er det verdt å legge merke til at nesten alle bibelkommentatorer er enige om at disse versene opprinnelig ikke var en del av Markus’ evangelium. «Den tvilsomme ektheten av versene 9—20 gjør det uklokt å basere en læresetning på dem eller legge dem til grunn for en opplevelse (særlig versene 16—18),» påpeker den kjente bibelkommentatoren Charles Ryrie.

Det gjør imidlertid som regel ikke særlig inntrykk på dem som bruker slanger i tilbedelsen, hva bibelkommentatorer mener om ektheten av Markus 16: 9—20. Disse versene står i King James Version, som er den eneste bibel de fleste av dem stoler på, og dermed er saken avgjort for dem.

Men selv om disse versene skulle være autentiske, gir de ikke noe påbud om å ta slanger i hendene eller å drikke gift, og de sier ingenting om ild. De kan derfor ikke oppfattes som et krav til de kristne. Apostelen Paulus kom faktisk ut for en giftslange eller en orm på øya Malta, men det skjedde ved en tilfeldighet fordi ormen befant seg inni en bunt kvister som han la på et bål. Skjønt Paulus ble bitt og fikk guddommelig beskyttelse mot skade, sendte han ikke ormen rundt for at andre skulle holde den. Isteden «ristet [han] ormen av seg og inn i ilden». Han følte på ingen måte noen brennende smerte, slik de som tar slanger i hendene i våre dager, gjør. Han hadde ikke «noe ondt av det». — Apostlenes gjerninger 28: 3—6, vers 6 fra EN.

En prøve på ens tro?

Ifølge The Encyclopaedia of American Religions er det å ta slanger i hendene et forholdsvis nytt fenomen. Der står det: «I 1909 ble George Went Hensley, en ung mann som var bosatt i det landlige distriktet Grasshopper Valley i Tennessee, overbevist om at henvisningen til slanger og gift i Markus 16: 17, 18 i virkeligheten var et påbud. Han fanget en klapperslange, og noen få dager senere tok han fram slangen midt under en gudstjeneste i Sale Creek og sendte den rundt for at deltagerne skulle ta den i hendene som en prøve på sin tro.» Men det finnes ingen beviser, verken bibelske eller historiske, på at de første kristne måtte bestå slike ’prøver på sin tro’.

Tenk dessuten over dette: Paulus ble brukt av Gud til å oppreise døde; likevel tok han fornuftige forholdsregler når det gjaldt sin egen og sine reisefellers helse. (1. Timoteus 5: 23; 2. Timoteus 4: 13) Paulus forsøkte ikke å skape anledninger til å oppreise noen fra de døde.

I stedet for å pine sin egen kropp eller påføre den arr etter slangebitt blir de kristne formant til å «bære legemet fram som et levende og hellig offer som er til Guds behag. Det skal være deres åndelige gudstjeneste». (Romerne 12: 1) I stedet for å påby de kristne å prøve sin tro ved å utføre dumdristige handlinger er apostelens fornuftige råd: «Ransak dere selv om dere er i troen, prøv dere selv!» (2. Korinter 13: 5) Prøv din tro ved hjelp av Guds Ord. Hvis du på en ærlig måte ransaker deg selv og sammenligner det du tror på, med Bibelen, vil du få hjelp til å avgjøre om din tro vil bestå den aller viktigste prøven, nemlig om den har Guds godkjennelse.

[Fotnote]