Hva betydde det å være ’på plassen ved noens bryst’?

I EN av sine lignelser talte Jesus om en tigger ved navn Lasarus som døde og ble ført bort «til plassen ved Abrahams bryst», og Johannes sier om Jesus at han «befinner seg på plassen ved Faderens bryst». (Lukas 16: 22, 23; Johannes 1: 18) Uttrykket ’plassen ved noens bryst’ hentyder til det å ligge foran en annen på samme benk eller divan under et måltid.

Under et måltid lå gjestene gjerne på venstre side, med venstre albue på en pute og høyrearmen fri. Vanligvis lå det tre personer på hver benk, men det kunne være opptil fem. Hodet til hver enkelt befant seg altså ved brystet til den som lå bak ham. Den som ikke hadde noen liggende bak seg, hadde den fornemste plassen, mens den som lå foran ham, hadde den nest fornemste plassen. Fordi gjestene befant seg nokså nær hverandre, var det vanlig at venner ble plassert ved siden av hverandre, noe som gjorde det nokså lett å prate sammen om fortrolige ting, hvis man ønsket det. At man ble plassert ved en persons bryst under et festmåltid, innebar altså at man fikk en begunstiget plass hos vedkommende. Apostelen Johannes, som Jesus elsket høyt, lå således til bords foran Jesu bryst og kunne dermed ’lene seg tilbake mot Jesu bryst’ og stille ham et fortrolig spørsmål under det siste påskemåltidet. — Johannes 13: 23, 25; 21: 20.

På bakgrunn av dette beskriver Johannes den spesielle gunst Jesus nyter hos Jehova, ved å si at han befinner seg «på plassen ved Faderens bryst». Og i Jesu lignelse ble tiggeren Lasarus ført til «plassen ved Abrahams bryst», noe som betegnet at han kom i en stilling hvor han ble vist spesiell gunst av en som stod over ham i rang. — Fra oppslagsverket Insight on the Scriptures (bind 1, sidene 356 og 357), utgitt av Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap.

Spørsmål fra leserne

Er den ’merkingen’ som er nevnt i 2. Tessaloniker 3: 14, et formelt skritt fra menighetens side, eller er det noe som kristne gjør som enkeltpersoner for å unngå noen som er uregjerlige?

Det som apostelen Paulus skrev til tessalonikerne, tyder på at menighetens eldste spiller en konkret rolle i forbindelse med slik ’merking’. Men de enkelte kristne følger opp etterpå, med åndelige mål i tankene. Vi forstår dette best hvis vi ser på den sammenhengen som Paulus’ veiledning står i.

Paulus var med på å opprette menigheten i Tessalonika, for han hjalp menn og kvinner til å bli troende. (Apostlenes gjerninger 17: 1—4) Senere skrev han fra Korint for å rose og oppmuntre dem. Han kom også med nødvendig veiledning. Han formante dem til å ’leve stille og passe sine egne saker og arbeide med sine hender’. Det var noen som ikke gjorde dette, så Paulus tilføyde: «[Vi] oppfordrer . . . dere, brødre: Forman de uordentlige, tal trøstende til de nedtrykte sjeler, støtt de svake.» Det er tydelig at det var noen «uordentlige»a som trengte veiledning. — 1. Tessaloniker 1: 2—10; 4: 11; 5: 14.

Noen måneder senere skrev Paulus sitt andre brev til tessalonikerne og kom med ytterligere kommentarer om Jesu framtidige nærvær. Han kom også med mer veiledning om hvordan man skulle behandle uordentlige personer som ’ikke arbeidet, men blandet seg bort i det som ikke angikk dem’. De oppførte seg på en måte som både var i strid med Paulus’ eget eksempel som en iherdig arbeider og i strid med hans klare pålegg om at man skulle arbeide for å forsørge seg selv. (2. Tessaloniker 3: 7—12) Paulus gav beskjed om at det skulle tas visse skritt. Disse skrittene