Den siste dagen i Jesu jordiske liv

Det er sent på ettermiddagen fredag den 14. nisan år 33. Noen menn og kvinner skal til å begrave en avholdt venn. En av mennene, Nikodemus, har tatt med seg krydderier for å gjøre i stand legemet til begravelsen. En mann som heter Josef, har tatt med seg rent lin som det forslåtte legemet skal svøpes i.

HVEM er disse menneskene, og hvem er det de begraver? Berører alt dette deg? La oss gå tilbake til begynnelsen av denne betydningsfulle dagen for å få svar på disse spørsmålene.

Torsdag kveld den 14. nisan

En klar fullmåne stiger langsomt opp over Jerusalem. Etter en travel dag senker roen seg over denne folkerike byen. I kveld er luften fylt av duften av stekt lam. Ja, tusener av mennesker forbereder seg til en spesiell begivenhet — den årlige påskefeiringen.

Vi finner Jesus og hans tolv apostler ved et dekket bord i et stort gjesterom. Hør! Jesus sier noe. «Jeg har inderlig ønsket å spise dette påskemåltidet sammen med dere før jeg lider,» sier han. (Lukas 22: 15) Jesus vet at hans religiøse fiender akter å få ham drept. Men før det skjer, skal noe svært betydningsfullt finne sted denne kvelden.

Da de har feiret påsken, sier Jesus: «En av dere kommer til å forråde meg.» (Matteus 26: 21) Dette gjør apostlene urolige. Hvem kunne det være? Etter en del diskusjon sier Jesus til Judas Iskariot: «Det du nå gjør, få det gjort hurtigere.» (Johannes 13: 27) De andre vet det ikke, men Judas er en forræder. Nå forlater han dem for å spille sin usle rolle i sammensvergelsen mot Jesus.

Et minnemåltid

Nå innstifter Jesus noe helt nytt — noe som skal tjene som et minne om hans død. Han tar et brød, ber en takkebønn og deler brødet. «Ta, spis,» sier han. «Dette betyr mitt legeme, som skal gis til gagn for dere.» Da alle har spist av brødet, tar han et beger med rødvin og ber en takkebønn. «Drikk alle av det,» sier han til dem og forklarer: «Dette beger betyr den nye pakt i kraft av mitt blod, som skal utøses til gagn for dere.» Han sier til de elleve trofaste apostlene: «Fortsett å gjøre dette til minne om meg.» — Matteus 26: 26—28; Lukas 22: 19, 20; 1. Korinter 11: 24, 25.

Den kvelden forbereder Jesus på en vennlig måte sine lojale apostler på det som skal skje, og han bekrefter sin inderlige kjærlighet til dem. Han sier: «Ingen har større kjærlighet enn denne, at en overgir sin sjel for sine venner. Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere.» (Johannes 15: 13—15) Ja, ved at de elleve apostlene har holdt fast ved Jesus under hans prøvelser, har de vist seg å være sanne venner.

Sent på kvelden — muligens etter midnatt — ber Jesus en minneverdig bønn, og etterpå synger de sanger til Jehovas pris. I lyset fra fullmånen forlater de så byen og går over Kedron-dalen. — Johannes 17: 1 til 18: 1.

I Getsemane hage

Kort tid senere kommer Jesus og apostlene til Getsemane hage. Jesus lar åtte av apostlene være igjen ved inngangen til hagen og tar med seg Peter, Jakob og Johannes lenger inn blant oliventrærne. Han sier til de tre: «Min sjel er dypt bedrøvet, like til døden. Bli her og hold dere våkne.» — Markus 14: 33, 34.

De tre apostlene venter mens Jesus går lenger inn i hagen for å be. Med høye rop og tårer bønnfaller han: «Far, hvis du vil, så ta dette beger fra meg.» Et umåtelig stort ansvar hviler på Jesu skuldrer. Det plager ham å tenke på hva Jehovas fiender kommer til å si når hans enbårne Sønn blir pælfestet som om han var en forbryter. Og tanken på den vanære det vil føre over hans kjære himmelske Far dersom han ikke består denne uutholdelige prøven, er enda vondere for Jesus. Jesus ber så inderlig og kommer i en så smertefull kamp at svetten hans blir som bloddråper som faller til jorden. — Lukas 22: 42, 44.

Jesus er akkurat blitt ferdig med å be for tredje gang. Nå kommer det menn med fakler og lamper. Han som går foran, er ingen annen enn Judas Iskariot, og han går rett bort til Jesus. «Vær hilset, rabbi!» sier han og kysser Jesus meget ømt. Jesus svarer ham: «Judas, forråder du Menneskesønnen med et kyss?» — Matteus 26: 49; Lukas 22: 47, 48; Johannes 18: 3.

Plutselig går det opp for apostlene hva som egentlig skjer. Deres Herre og avholdte venn er i ferd med å bli arrestert! Peter tar da et sverd og kutter av øret til øversteprestens slave. «La det gå så langt som dette,» sier Jesus fort. Han strekker seg fram, helbreder slaven og befaler Peter: «Stikk ditt sverd på plass igjen, for alle som griper til sverd, skal omkomme ved sverd.» (Lukas 22: 50, 51; Matteus 26: 52) Offiserene og soldatene griper Jesus og binder ham. Grepet av frykt og forvirring forlater apostlene Jesus og flykter inn i nattemørket. — Matteus 26: 56; Johannes 18: 12.

Fredag morgen den 14. nisan

Det er godt over midnatt natt til fredag. Jesus blir først ført hjem til den tidligere øverstepresten Annas, som fremdeles har stor innflytelse og makt. Annas forhører ham og sender ham så hjem til øverstepresten Kaifas, hvor Sanhedrinet er kommet sammen.

De religiøse lederne prøver nå å finne vitner, slik at de kan reise sak mot Jesus. Men ikke engang de falske vitnene kan få sine vitnesbyrd til å stemme overens. Jesus forholder seg taus hele tiden. Kaifas endrer taktikk og forlanger: «Ved den levende Gud tar jeg deg i ed at du sier oss om du er Kristus, Guds Sønn!» Dette kan ikke benektes, så Jesus svarer modig: «Det er jeg; og dere skal se Menneskesønnen sitte ved kraftens høyre hånd og komme med himmelens skyer.» — Matteus 26: 63; Markus 14: 60—62.

«Han har spottet Gud!» utbryter Kaifas. «Hvilket ytterligere behov har vi for vitner?» Nå slår noen Jesus i ansiktet med åpen hånd og spytter på ham. Andre slår ham med knyttnevene og skjeller ham ut. (Matteus 26: 65—68; Markus 14: 63—65) Sanhedrinet kommer sammen igjen straks etter at det gryr av dag på fredagen — muligens for å gi den ulovlige nattlige rettssaken et visst rettslig preg. Igjen peker Jesus modig på at han er Kristus, Guds Sønn. — Lukas 22: 66—71.

Så fører overprestene og de eldste Jesus bort for at han skal bli dømt av Pontius Pilatus, den romerske landshøvdingen i Judea. De anklager Jesus og sier at han undergraver nasjonen, forbyr folk å betale skatter til keiseren og «sier at han selv er Kristus, en konge». (Lukas 23: 2; jevnfør Markus 12: 17.) Etter å ha forhørt Jesus kunngjør Pilatus: «Jeg finner ingen forbrytelse hos denne mannen.» (Lukas 23: 4) Da Pilatus hører at Jesus er galileer, sender han ham til Herodes Antipas, landsdelsherskeren i Galilea, som er i Jerusalem i forbindelse med påsken. Herodes har ikke til hensikt å la rettferdigheten skje fyllest. Han vil bare se Jesus utføre et mirakel. Men Jesus forblir taus og tilfredsstiller ikke Herodes’ nysgjerrighet. Herodes og hans soldater gjør derfor narr av ham, og han sender ham tilbake til Pilatus.

«Hva ondt har da denne mannen gjort?» spør Pilatus igjen. «Jeg har ikke funnet noe hos ham som fortjener døden; jeg vil derfor tukte ham og gi ham fri.» (Lukas 23: 22) Han lar Jesus bli pisket med en pisk med flere lærremmer. Smertefullt flenger den opp Jesu rygg. Så presser soldatene en tornekrone på hodet hans. De spotter ham og slår ham med et hardt rør, så tornekronen trenger dypere inn i hodebunnen. Under all den ubeskrivelige smerten og mishandlingen bevarer Jesus en bemerkelsesverdig verdighet og styrke.

Pilatus framstiller igjen Jesus for folkemengden — kanskje i håp om at deres medfølelse vil bli vakt når de ser hvor forslått Jesus er. Pilatus utbryter: «Se, jeg fører ham ut til dere for at dere skal vite at jeg ikke finner noen skyld hos ham.» Men overprestene roper: «Pælfest ham! Pælfest ham!» (Johannes 19: 4—6) Folkemengden blir mer og mer aggressiv, så Pilatus gir etter og overgir Jesus for at han skal bli pælfestet.

En smertefull død

Nå er det blitt formiddag — klokken nærmer seg kanskje tolv. Jesus blir ført til et sted utenfor Jerusalem som heter Golgata. Store nagler blir hamret gjennom Jesu hender og føtter inn i torturpælen. Ord kan ikke beskrive hvor vondt det er da torturpælen reises opp og kroppsvekten gjør at det river i naglesårene. Det samler seg en folkemengde for å se Jesus og to forbrytere bli pælfestet. Mange håner Jesus. Overprestene og andre sier spottende: «Andre har han frelst; seg selv kan han ikke frelse!» Soldatene og de to pælfestede forbryterne gjør også narr av Jesus. — Matteus 27: 41—44.

Midt på dagen, da Jesus har hengt på pælen en stund, kommer det plutselig et uhyggelig mørke som Gud står bak, over landet, og det varer i tre timer.a Kanskje er det dette som får den ene ugjerningsmannen til å refse den andre. Han snur seg så mot Jesus og sier bønnfallende: «Husk meg når du kommer i ditt rike.» For en enestående tro han viser nå like før han skal dø! Jesus svarer: «I sannhet sier jeg deg i dag: Du skal være med meg i Paradiset.» — Lukas 23: 39—43.

Omkring klokken tre om ettermiddagen føler Jesus at det nærmer seg slutten. «Jeg er tørst,» sier han. Så roper han med høy røst: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Jesus kan merke at hans Far på en måte har trukket tilbake sin beskyttelse fra ham for at hans ulastelighet skal bli prøvd til det ytterste, og han siterer Davids ord. En eller annen fører en svamp full av sur vin til Jesu lepper. Jesus drikker noe av vinen, trekker et av sine siste åndedrag og sier: «Det er fullbyrdet!» Så roper han: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd.» Han bøyer hodet og utånder. — Johannes 19: 28—30; Matteus 27: 46; Lukas 23: 46; Salme 22: 1.

Siden det er sent på ettermiddagen, blir det gjort raske forberedelser med tanke på at Jesus skal bli begravet før sabbaten (den 15. nisan) begynner ved solnedgang. Josef fra Arimatea, et kjent medlem av Sanhedrinet som i all hemmelighet har vært en disippel av Jesus, får tillatelse til å begrave ham. Nikodemus, også et medlem av Sanhedrinet som hemmelig har bekjent sin tro på Jesus, kommer med 100 pund myrra og aloe. Forsiktig legger de Jesu legeme i en ny minnegrav like i nærheten.

Levende igjen!

Det er ennå mørkt da Maria Magdalena og noen andre kvinner kommer til Jesu grav søndag morgen. Men se! Steinen foran graven er allerede rullet bort. Og graven er tom! Maria Magdalena skynder seg av sted for å fortelle det til Peter og Johannes. (Johannes 20: 1, 2) Ikke før har hun kommet seg av gårde, før en engel viser seg for de andre kvinnene. Han sier: «Vær ikke redde.» Han ber dem også: «Skynd dere å gå og fortell hans disipler at han er blitt oppreist fra de døde.» — Matteus 28: 2—7.

De forter seg av gårde, og hvem annen møter de enn Jesus! «Gå og fortell det til mine brødre,» sier han til dem. (Matteus 28: 8—10) Senere viser Jesus seg for Maria Magdalena mens hun er ved graven og gråter. Hun kan knapt styre sin glede og skynder seg av sted for å fortelle de andre disiplene den gode nyheten. (Johannes 20: 11—18) Denne uforglemmelige søndagen viser den oppstandne Jesus seg fem ganger for forskjellige disipler og etterlater seg dermed ingen tvil om at han virkelig er levende igjen.

Hvordan dette berører deg

Hvordan kan det som skjedde for 1966 år siden, berøre deg nå når vi står på terskelen til det 21. århundre? Et øyenvitne til disse begivenhetene forklarer: «Ved dette ble Guds kjærlighet tilkjennegitt i vårt tilfelle, fordi Gud utsendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skulle vinne liv ved ham. Kjærligheten er i denne henseende ikke at vi har elsket Gud, men at han elsket oss og utsendte sin Sønn som et sonoffer for våre synder.» — 1. Johannes 4: 9, 10.

På hvilken måte er Kristi død «et sonoffer»? Den er et sonoffer fordi den gjør det mulig for oss å stå i et godt forhold til Gud. Det første mennesket, Adam, gjorde opprør mot Gud og gav dermed sine etterkommere synd og død i arv. Jesus, derimot, betalte prisen for menneskehetens synd og død ved at han gav sitt liv som en løsepenge. Dermed la han et grunnlag for at Gud kan vise barmhjertighet og nåde. (1. Timoteus 2: 5, 6) Ved å vise tro på Jesu sonoffer kan du bli frigjort fra den fordømmelsen som du har arvet fra synderen Adam. (Romerne 5: 12; 6: 23) Dette igjen åpner den storslagne muligheten til å ha et personlig forhold til din kjærlige, himmelske Far, Jehova Gud. Jesu enestående offer kan med andre ord bety evig liv for deg. — Johannes 3: 16; 17: 3.

Disse og beslektede spørsmål vil bli drøftet torsdag den 1. april titusener av steder over hele verden. Da vil millioner av mennesker komme sammen for å feire minnet om Jesu Kristi død. Du inviteres til å være til stede. Jehovas vitner der du bor, vil mer enn gjerne fortelle deg hvor og når du kan overvære dette møtet. Det at du er til stede, vil utvilsomt øke din verdsettelse av det vår kjærlige Gud og hans elskede Sønn, Jesus Kristus, gjorde den siste dagen i Jesu jordiske liv.

[Fotnote]

[Ramme/bilder på side 7]

JESU DØD OG OPPSTANDELSE

NISAN I ÅR 33 BEGIVENHETER DET STØRSTE MENNESKEb

[Fotnote]