De unge spør . . .
Hvorfor gjør mine foreldre meg så flau?
Midt i naturfagtimen begynner du å føle deg uvel. Til din store fortvilelse ringer skolen hjem, og snart er moren din der — i tøfler og i de redselsfulle, røde joggebuksene hun pleier å gå i hjemme, og med rosa hårruller. Hun var sikker på at du var i ytterste nød, og skyndte seg av gårde uten å tenke på hvordan hun så ut. Men du er ikke særlig glad for redningsforsøket hennes. Det eneste du kan tenke på, er hvor dum og sjuskete hun ser ut. Og når hun begynner å lage oppstuss omkring deg mens hele klassen ser på, skulle du ønske at du bare kunne komme deg vekk. Du er så flau!
SLIKE hendelser kan nok være morsomme for dem som ser på. Men du ler ikke. Du er så flau at du føler du like gjerne kunne dø. Du er ikke den første som føler det på den måten. Jødene i gammel tid var for eksempel klar over hvilken ødeleggende virkning det kunne få hvis en ble flau. Den hebraiske Talmud sidestilte det å gjøre en person skamfull offentlig med det å ta livet av ham.
Det er mye som kan gjøre en flau, men mange unge er enige om at det først og fremst er ens egne foreldre som får en til å føle seg flau. Det virker som om det ikke er ende på alt det foreldrene dine kan gjøre for å ydmyke deg: vise at de er glad i deg, når andre ser på, skryte av ting du har gjort, oppføre seg barnslig mens vennene dine ser på, forlange at du skal vise gjester hvor flink du er, og så videre. Du kan til og med bli flau over hvordan de ser ut. Det er derfor ikke så rart at noen unge vrir seg ved tanken på å bli sett sammen med foreldrene sine.
Men hva kan det komme av at foreldrene dine kanskje gjør deg flau så ofte? ’Vet de ikke bedre?’ spør du kanskje.
Hvorfor de gjør deg flau
La oss analysere dine egne følelser i denne forbindelse. Fordi du er ung, har du spesielt lett for å bli flau. Du er etter hvert blitt klar over at det finnes flere i denne verden enn bare din nærmeste familie. Du vil gjerne bli godtatt av andre — særlig av dine jevnaldrende — og du går inn for å oppføre deg «riktig». Naturlig nok vil du ikke at det skal bli vanskeligere for deg å bli godtatt, ved at foreldrene dine oppfører seg på en måte som gjør deg flau. Som en ung jente som heter Linda, sa: ’Hvis foreldrene dine gjør noe som du blir flau over, er du redd for hva vennene dine kommer til å tro om deg.’ Hvorfor kan så ikke foreldrene dine ta mer hensyn til hvordan du føler det?
Psykologen Bernice Berk forteller at en mor sa til sin spesielt følsomme tenåringssønn: «Det er jobben min å gjøre deg flau. Moren min gjorde meg flau, og du må gjøre barna dine flaue.» Det er mer enn en snev av sannhet i denne nokså likeframme uttalelsen. Det er ikke slik å forstå at det å gjøre andre flau er noe arvelig, men det er noe annet som er det: ufullkommenheten.
Foreldre er ufullkomne. (Romerne 3: 23) En kan ikke regne med at de skal se ut som fotomodeller, og de har ikke alltid kontroll over alt de sier og gjør, like lite som du har det. De har også rett til å slappe av innimellom og more seg. Hvis det hender at de oppfører seg som om de var yngre enn de er — eller direkte tåpelig — kan det være at det er deres måte å takle det at de blir eldre, på. Fordi foreldrene dine ikke er klar over hvordan det virker på deg, kan det være at moren din ydmyker deg ved å prøve seg på de nye dansetrinnene sammen med vennene dine, eller at faren din prøver å bevise at han kan konkurrere med tenåringer på fotballbanen. Er det flaut? Kanskje. Men de mener helt sikkert ikke å såre deg.
Foreldrene dine vil også ditt beste, og på grunn av ufullkommenheten kan det være at de overreagerer når det ser ut til at du er i fare. Bibelskribenten Lukas forteller for eksempel om den gangen Jesus som 12-åring feiret påske i Jerusalem sammen med familien sin. Da foreldrene reiste hjem igjen, oppdaget de at Jesus ikke var sammen med dem. De lette omhyggelig etter ham, og «etter tre dager fant de ham i templet. Der satt han blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål». Jesus likte helt sikkert å snakke med disse mennene som var så mye eldre enn ham. Men da moren hans kom inn i templet, sa hun, kanskje mens alle disse høytstående mennene hørte det: «Barnet mitt, hvordan kunne du gjøre dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg og vært så engstelige.» — Lukas 2: 41—48.
Noe annet du kan tenke på, er at foreldrene dine har sine egne problemer. Noen av dem er du kanskje ikke klar over engang. Det kan være at de oppfører seg som de gjør, på grunn av økonomiske bekymringer, sykdom eller andre påkjenninger.
De fleste foreldre er stolt av barna sine. De liker å vise dem fram. Men det kan føre til alle slags situasjoner som bringer deg ut av fatning. Det kan for eksempel være at du blir bedt om å spille piano for venninnene til moren din, eller at du må tåle å høre at faren din forteller alle som vil høre, hvor «gløgg» du er.
Lær deg å takle det
En ungdom som heter Tonia, sier at hun «rødmer veldig» når foreldrene hennes gjør henne flau. Det er nok en naturlig reaksjon, men det er bedre måter å reagere på. Bare det at du husker noen av de punktene vi har drøftet hittil, kan gjøre det lettere for deg å komme deg gjennom det første ubehaget. (Ordspråkene 19: 11) Tenk også på disse forslagene:
Slutt å bekymre deg: All verdens bekymringer vil nok ikke forandre stort likevel. (Jevnfør Matteus 6: 27.) Når alt kommer til alt, så er ikke du ansvarlig for foreldrene dine; du er en annen enn dem. «Enhver skal bære sin egen byrde,» står det i Galaterne 6: 5. Dessuten er den kjedelige situasjonen du befinner deg i, sannsynligvis ikke så ille som du forestiller deg. Dr. Joyce L. Vedral sier at ’alle tenåringer som blir flaue, tror at en mengde mennesker ser på dem’. Men de fleste er ikke så interessert. Vedral sier videre: «De fleste er mer opptatt av en kvise de har på nesen, enn av hele din familiehistorie.» Husk også at vennene dine har sine egne bekymringer for hvilket inntrykk deres foreldre gjør!
Gjør ikke situasjonen verre enn den er: Ordspråkene 27: 12 lyder: «En klok mann ser problemene komme og går stille i dørene.» (The New English Bible) Hvis du henleder oppmerksomheten på deg selv ved å rope oppgitt: ’Å, mamma!’, gjør du bare situasjonen verre. Det kan være klokt å ’gå stille i dørene’ ved ikke å si noe. — Forkynneren 3: 7.
Ta imot nødvendig irettesettelse: Du blir nok flau hvis du blir irettesatt mens andre hører på. Men ofte er irettesettelsen velfortjent, og det at du blir flau, er bare noe som følger med. (Hebreerne 12: 11) Hva om du synes at du ikke trengte irettesettelsen? Husk da hvordan Jesus reagerte da moren hans forstyrret ham i templet. Han holdt seg rolig og forklarte situasjonen. Bibelen sier at han fortsatte å ’være lydig’ mot foreldrene sine. (Lukas 2: 49, 51) Hvorfor ikke prøve du også?
Snakk med foreldrene dine: Fortell dem på en vennlig og respektfull måte akkurat hva som plager deg. Det hjelper! Rosalee sier at «hvis du forteller dem hvordan du føler det, og hvis de synes det er rimelig, så vil de som regel prøve å forbedre seg». Det erfarte hun selv. Én ting du kan gjøre for å hjelpe foreldrene dine til å se det fra din synsvinkel, er å spørre dem hva det var som gjorde dem flaue da de var yngre. Det kan få dem til å tenke på din situasjon.
Vis samfølelse: Tenk bare på alle de gangene du har gjort foreldrene dine flaue! Gjorde du det fordi du var ondskapsfull? Selvfølgelig ikke! Hvorfor skulle du da tro at foreldrene dine med vilje går inn for å gjøre deg flau?
Mist aldri din humoristiske sans: Som en tenåring innrømmet: «Det er visse ting du må prøve å le av; etterpå er de ganske morsomme.» Ja, hvorfor ta et lite uhell så alvorlig? Husk at det er ’en tid til å le’. Noen ganger kan en ta brodden av ydmykelsen ved å vise at en har humoristisk sans. — Forkynneren 3: 4.
Uansett hvor godt du prøver, kan du ikke helt unngå situasjoner da du blir flau. Men hvis du følger de forslagene som er gitt her, kan det godt være at du klarer å forandre den måten du ser på såkalte pinlige situasjoner på.
Forfatteren Jami Bernard forteller for eksempel: «Mor ville alltid leie meg når vi gikk over gaten, også da jeg ble eldre. En dag skjøv jeg hånden hennes vekk og jamret: ’Mor, jeg trenger ikke det lenger.’ Hun snudde seg mot meg og sa: ’Det gjør jeg.’ Jeg vet ikke om hun mente at hun trengte noen å støtte seg til, eller om hun savnet den tiden da jeg var den lille ungen hennes, eller om hun ville ha kontakt med meg og ikke helt visste hvordan hun skulle få det. Men når jeg nå holder henne i hånden over gaten og rødmer, er det ikke på grunn av forlegenhet, men på grunn av kjærlighet.» — Bladet Seventeen, desember 1985.