En bedre verden er nær!
«DEN nostalgiske lengselen etter et paradis later til å være en av de sterkeste nostalgier som menneskene er besatt av. Det er kanskje den aller sterkeste og mest vedvarende. En viss lengsel etter et paradis kommer til uttrykk på alle nivåer i det religiøse liv,» heter det i The Encyclopedia of Religion.
Det ser ut til å være et felles trekk ved alle kulturer at folk ønsker å leve i en bedre verden og på en måte sørger over en opprinnelig ideell tilstand som ikke lenger eksisterer. Dette kan tyde på at det en gang må ha vært et paradis, men hvor? En psykoanalytiker vil kanskje si at denne lengselen røper et ønske om å gjenvinne tryggheten i mors liv. Men denne forklaringen virker ikke overbevisende på religionshistorikere.
«Den nostalgiske lengselen etter et paradis» — hva skyldes den?
Er det slik som mange mener, at en slik nostalgisk lengsel bare tjener til å gjøre det lettere for menneskene å bære sine problemer og sin forgjengelighet? Eller finnes det en annen forklaring?
Hvorfor lengter menneskene etter en bedre verden? Bibelen gir en forklaring som er like tydelig som den er enkel: Menneskeheten kommer fra en bedre verden! Det har faktisk opprinnelig eksistert et paradis. Guds Ord omtaler det som «en hage» som lå i et bestemt område i Østen og var velsignet med «alle slags trær . . . herlige å se på og gode å spise av». Gud betrodde stellet av denne hagen til det første menneskepar. (1. Mosebok 2: 7—15) I disse ideelle omgivelsene kunne menneskene ha vært virkelig lykkelige.
Hvorfor varte ikke disse paradisiske forholdene? Fordi først en åndeskapning og deretter menneskeparet gjorde opprør. (1. Mosebok 2: 16, 17; 3: 1—6, 17—19) Derved mistet menneskene ikke bare paradiset, men også sin fullkommenhet, sin sunnhet og muligheten til evig liv. De forholdene som deretter oppstod, gjorde ikke deres liv noe bedre. Tvert imot — siden har det gått stadig nedover med menneskene helt til de har nådd det lavmål vi ser i vår tid. — Forkynneren 3: 18—20; Romerne 5: 12; 2. Timoteus 3: 1—5, 13.
Menneskenes søken etter paradiset — litt idéhistorie
«Den nostalgiske lengselen etter et paradis» kan, som rimelig er, spores langt tilbake i historien. Sumererne snakket om en tid da det rådde harmoni i hele universet: «Det var ingen frykt, ingen redsel, menneskene hadde ingen rivaler. . . . Hele universet, alle mennesker, lovpriste En-lil unisont, med ett tungemål,» heter det i et gammelt dikt fra Mesopotamia. Noen, for eksempel de gamle egyptere, håpet å komme til en bedre verden etter sin død. De trodde at en udødelig sjel kom til noe som ble kalt Aarus marker. Men dette var iallfall opprinnelig et håp som bare gjaldt aristokratiet. De fattige kunne ikke gjøre seg noe håp om å få oppleve en herlig verden.
I en helt annen religiøs sfære har hinduene ventet på en bedre verdensalder (yuga) i hundrevis av år. Ifølge hinduisk lære finnes det fire yugaer som stadig kommer tilbake i et evig kretsløp, og vi lever nå i den verste av dem. Noen hevder at denne Kali Yuga (den mørke tidsalder) med alle dens lidelser og all dens ondskap uheldigvis vil vare i hele 432 000 år. Likevel venter troende hinduer på den gylne tidsalder, Krita Yuga.
Grekerne og romerne drømte på den annen side om å få komme til de mytiske lykkelige øyer i Atlanterhavet. Og mange forfattere, for eksempel Hesiod, Vergil og Ovid, fablet om en strålende opprinnelig gullalder og håpet at den en gang skulle komme igjen. Ved slutten av det første århundre før vår tidsregning spådde den romerske dikteren Vergil at en ny og varig aetas aurea (gullalder) var nær forestående. Et leksikon sier at i de følgende århundrene var det «hele seksten romerske keisere [som] hevdet at deres regimer hadde gjenopprettet gullalderen». (The Encyclopedia of Religion) Men i vår tid er vi naturligvis fullstendig klar over at dette bare var politisk propaganda.
Mange keltere lengtet etter noe de forestilte seg som et strålende land på en øy (eller øygruppe) på den andre siden av havet, hvor de trodde at folk levde i fullkommen lykke. En av legendene om kong Arthur går ut på at han fortsatte å leve etter at han var blitt dødelig såret, fordi han fant den fantastiske øya Avalon.
I oldtiden og i middelalderen trodde mange at en hage med virkelige gleder, Edens hage, fremdeles eksisterte et eller annet sted, «på toppen av et utilgjengelig fjell eller på den andre siden av et hav som ikke lar seg krysse,» forteller historikeren Jean Delumeau. Den italienske dikteren Dante trodde på et himmelsk paradis, men han forestilte seg samtidig at det fremdeles eksisterte et jordisk paradis på toppen av fjellet over den skjærsilden han også trodde på, på motsatt side av jorden i forhold til Jerusalem. Noen trodde at det befant seg i Asia — i Mesopotamia eller i Himalaya. Det fantes mange legender om Edens paradis i middelalderen. Mange trodde at det i nærheten av dette paradiset fantes et eventyrlig rike som ble styrt av den fromme Jon prest (presbyteren Johannes). På grunn av det nære naboskapet med det jordiske paradiset skal livet i Jon prests rike angivelig ha vært langt og lykksalig, en uuttømmelig kilde til overflod og rikdom. Andre var påvirket av de gamle greske legendene og trodde fremdeles at paradisøyene befant seg i Atlanterhavet. Kart fra middelalderen viser at folk var sikker på at Edens hage eksisterte, og de angir også dens antatte beliggenhet.
Sjøfarere som krysset Atlanterhavet i det 15. og 16. århundre, var egentlig på leting etter en verden som både var ny og gammel. De trodde at de på den andre siden av havet ikke bare ville finne India, men også Edens hage. Christofer Columbus lette for eksempel etter Edens hage blant fjellene i tempererte og tropiske land i Sør- og Mellom-Amerika. Europeiske oppdagelsesreisende som kom til Brasil, var sikker på at det tapte paradis måtte befinne seg der, på grunn av det milde klimaet og overfloden av mat og vegetasjon. Men de var snart nødt til å innse at virkeligheten ikke svarte til forventningene.
Utopier — ideelle steder?
Noen har forsøkt å stedfeste den ideelle verden til et fjernt sted på jorden, mens andre har forsøkt å planlegge en slik verden. Den engelske humanisten Thomas More beskrev i 1516 en øy som han kalte Utopia, et sted med lykksalighet, fred og toleranse, helt annerledes enn den verden han levde i. Andre hadde også forsøkt å tegne et bilde av bedre og rettferdigere verdener: Platon da han skrev Staten i det sjette århundre før vår tidsregning; den italienske munken Tommaso Campanella da han beskrev den velorganiserte Solstaten i 1602; den engelske filosofen Francis Bacon da han noen år senere fortalte om «det lykkelige og blomstrende» nye Atlantis. I århundrenes løp har tenkere av alle slag (troende og ikke-troende) beskrevet en lang rekke utopiske statsordninger. Men få av dem, om i det hele tatt noen, er blitt tatt alvorlig.
Noen har til og med forsøkt å realisere sitt idealsamfunn. Den velstående engelskmannen Robert Owen besluttet for eksempel i 1824 å emigrere til Indiana i USA for å realisere sine utopiske tanker i en liten by som han kalte New Harmony. Han var overbevist om at folk ville forbedre seg hvis de fikk leve under de rette forhold, og brukte nesten alle sine midler i et forsøk på å realisere sine visjoner om en ny, moralsk verden. Men resultatene viste at nye livsvilkår ikke er nok til å frambringe nye mennesker.
Nesten alle politiske ideologier går ut på at menneskene må bygge på sine egne kunnskaper og sine egne oppfatninger av hva som er sant, når de legger planer med tanke på å innføre det paradiset de drømmer om, på jorden. Men paradoksalt nok har deres forsøk på å realisere slike planer ført til kriger og revolusjoner, for eksempel den franske revolusjon i 1789 og bolsjevikenes revolusjon i 1917. Slike tiltak har ikke ført til paradisiske forhold, men tvert imot ofte til større problemer og lidelser.
Historien om menneskenes forhåpninger, planer og utopier og deres forsøk på å realisere dem handler om den ene skuffelsen etter den andre. Nå for tiden er det enkelte som snakker om en «knust drøm» og «slutten på utopienes tidsalder», og som oppfordrer oss til å lære «å leve uten utopier». Kan vi ha noe håp om å få oppleve en bedre verden, eller er dette noe som aldri kan bli noe annet enn en drøm?
De kristne og håpet om en bedre verden
En ny verden er på ingen måte en drøm, men noe vi kan ha et sikkert håp om å få oppleve. Jesus Kristus, kristendommens grunnlegger, visste at den nåværende verden ikke er den beste av alle mulige verdener. Hans lære gikk ut på at de milde skal arve jorden, og at Guds vilje skal skje der. (Matteus 5: 5; 6: 9, 10) Både han og hans disipler visste at den nåværende verden styres av Guds fiende, Satan Djevelen, og at dette er den viktigste årsaken til menneskehetens mange lidelser. (Johannes 12: 31; 2. Korinter 4: 4; 1. Johannes 5: 19; Åpenbaringen 12: 12) Trofaste jøder ventet på den dagen da Gud en gang for alle skulle befri jorden for krig, smerte og sykdom og befolke den med mennesker som elsker fred og rettferdighet. De kristne i det første århundre så like tillitsfullt fram til at den nåværende verden skulle bli skiftet ut med en ny tingenes ordning, «nye himler og en ny jord». — 2. Peter 3: 13; Salme 37: 11; 46: 9, 10; Jesaja 25: 8; 33: 24; 45: 18; Åpenbaringen 21: 1.
Da Jesus Kristus hang på torturpælen, gjentok han løftet om en bedre verden overfor en ugjerningsmann som la for dagen et visst mål av tro på ham: «Og han [Jesus] sa til ham: ’I sannhet sier jeg deg i dag: Du skal være med meg i Paradiset.’» (Lukas 23: 40—43) Hvordan oppfattet ugjerningsmannen disse ordene? Mente Jesus at ugjerningsmannen skulle ’være med ham’ i himmelen på den dagen, som enkelte katolske og protestantiske bibeloversettelser kan tyde på? Nei, Jesus mente ikke det, for etter sin oppstandelse sa han til Maria Magdalena at han ’ennå ikke hadde steget opp til Faderen’. (Johannes 20: 11—18) Apostlene forestilte seg heller ikke et himmelsk paradis, selv om de var blitt undervist av Jesus i tre og et halvt år før pinsedagen i år 33. (Apostlenes gjerninger 1: 6—11) Ugjerningsmannen forstod dette slik som det store flertall av jøder på den tiden ville ha forstått det: Jesus lovte at det skulle komme en bedre verden med paradisiske forhold på jorden. En tysk forsker har sagt: «Læren om at mennesker får sin belønning eller straff i et liv etter døden, forekommer ganske enkelt ikke i Det gamle testamente.»
At det skal bli et paradis på jorden, er noe apostelen Paulus bekrefter i sitt brev til hebreerne. Han oppfordrer sine trosfeller til å være opptatt av ’den store frelse som det først ble talt om gjennom Jesus Kristus’, og forsikrer at Jehova Gud har lagt «den kommende bebodde jord [gresk: oi·kou·meʹne]» under Jesus. (Hebreerne 2: 3, 5) I de kristne greske skrifter sikter uttrykket oi·kou·meʹne alltid til jorden bebodd av menneskelige skapninger og ikke til en himmelsk verden. (Jevnfør Matteus 24: 14; Lukas 2: 1; 21: 26; Apostlenes gjerninger 17: 31.) Guds rike med Kristus Jesus som konge vil derfor utøve herredømme over den bebodde jord, som da virkelig vil bli et ideelt sted å leve.
Selv om Riket er himmelsk, vil det likevel gripe inn i jordens anliggender. Hva vil det føre til? Skrøpeligheter, grusomheter, fattigdom og død vil bare være et fjernt minne. Også fortvilelse og misnøye vil forsvinne. (Åpenbaringen 21: 3—5) Bibelen sier at Gud skal ’åpne sin hånd og mette alt som lever, med det som godt er’. (Salme 145: 16) Problemer med arbeidsledighet og forurensning vil få en praktisk og varig løsning. (Jesaja 65: 21—23; Åpenbaringen 11: 18) Framfor alt vil Guds velsignelse føre til at sannhet, rettferdighet og fred triumferer — goder som tydeligvis nesten har forsvunnet. — Salme 85: 8—14; Galaterne 5: 22, 23.
Er alt dette en drøm, en utopi? Nei, det at vi lever i de mest kritiske av alle tider, viser at vi befinner oss i denne verdens «siste dager», og at den nye verden derfor er nær. (2. Timoteus 3: 1—5) Ville du like å leve der? Gjør deg kjent med hvordan det er mulig, ved å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. En bedre verden er nær, en mye bedre verden enn vi noen gang har drømt om. Den er ingen utopi — den er en realitet!
[Bilde på side 7]
En bedre verden — snart en realitet