Min kjennskap til gresk hjalp meg til å lære Gud å kjenne

«NICHOLAS, jeg vil gjerne at du overveier å begynne å studere gresk.» «Ja vel, herr Benton.» Dette var i 1950-årene. Jeg gikk i tiende klasse ved Phillips Academy, en privatskole i Andover i Massachusetts. Jeg studerte allerede latin og fransk, og nå ville han at jeg skulle studere gresk også. Jeg må innrømme at jeg likte språk. Kanskje det var en god idé å lære gresk.

Da jeg startet på det 11. skoleåret, hadde jeg derfor bestemt meg for å studere gresk. Jeg oppdaget snart at gresk var et svært fleksibelt, uttrykksfullt og kreativt språk, men likevel enkelt. Jeg ble snart svært opptatt av språket. Dette ble begynnelsen til mange spennende opplevelser med det greske språk, uten at jeg på den tiden ante hva det skulle føre til.

Fra Phillips Academy drog jeg til Princeton universitet. I mitt siste år på universitetet bestemte jeg meg for å bli lærer, og etter avgangseksamen fikk jeg jobb ved St. Pauls episkopale gutteskole i New Hampshire. Det var et naturlig valg med tanke på min bakgrunn. Under oppveksten hadde jeg vært korgutt i den episkopale kirke på stedet. På mitt hjemsted tilhørte alle respektable mennesker enten den unitariske eller den episkopale kirke. Men selv om jeg ble engasjert i de høyere episkopale kretser, ble jeg ikke hjulpet til å forstå Bibelen eller åndelige spørsmål. Kirkens formalisme kom foran Bibelen. På denne gutteskolen var jeg midt oppe i det igjen. Både lærerstaben og elevene måtte gå i kirken hver eneste dag, og om søndagene måtte vi gå dit to ganger.

I fire år underviste jeg i latin og gresk ved denne skolen. Etter det første året giftet jeg meg med Suzanne. De tre påfølgende somrene leste jeg til magistergraden i latin og gresk. Mens jeg vurderte om jeg skulle forberede meg til å ta doktorgraden, fikk jeg et brev fra min gamle rådgiver ved Phillips Academy, dr. Chase. «Det er nettopp blitt en stilling ledig her i Andover,» skrev han. «Jeg vet at du har lyst til å studere videre, men kunne du tenke deg å komme ned hit til en samtale?» Jeg drog dit ned, og det endte med at jeg begynte å undervise i gresk ved Phillips Academy. Siden den gang har jeg undervist ved denne skolen.

Vi hadde bare bodd i vårt nye hjem i tre uker da noen banket på døren. Det var et av Jehovas vitner. Hun begynte snart å studere Bibelen med Suzanne. Dette var i 1968. De studerte Bibelen ved hjelp av Selskapet Vakttårnets publikasjon Den sannhet som fører til evig liv. Boken trakk fram noen ord fra den greske grunnteksten, deriblant hades, psyche og stauros. Det hendte at Suzanne spurte meg:

«Nicholas, her er et av ordene i Bibelen som Karen og jeg leser om. Kan stauros ganske enkelt bety ’pæl’?»

«Ja visst, det er det det betyr. Ikke skjønner jeg hvordan de fikk stauros til å bety ’kors’, men det overrasker meg ikke. Den kristne kirke har gjort lignende ting helt siden Konstantins tid.»

Senere ble jeg kjent med Arthur, mannen til Karen, og etter en del samtaler begynte jeg å studere Bibelen. Men jeg fikk snart problemer. Den episkopale kirke hadde verken gitt meg kunnskap om Bibelen eller tro på den. Det var nødvendig å lære den å kjenne på en måte som kunne tilfredsstille mitt krav til logikk, før jeg studerte videre. Var det da rimelig å tro at Jehovas vitner, en upopulær minoritet som ofte ble foraktet og latterliggjort, hadde de nødvendige kunnskaper til at de kunne hjelpe meg?

Men så kom jeg til å huske på at minoriteter ofte blir latterliggjort, foraktet og forfulgt av majoriteten, mens det til slutt viser seg at de likevel har rett. Hva da med Jehovas vitner — en minoritet som skiller seg ut, løper rundt og banker på dørene til folk, står på gatehjørnene med bladene sine og blir spottet, foraktet og forfulgt. Kanskje jeg burde gi dem en sjanse — kanskje nettopp de har rett!

Jeg hadde følgende teori: «Kanskje Jehovas vitner kan vise meg hvem Gud egentlig er.» Teorien bygde i første omgang på to hypoteser: 1) at det flertallet mener, ikke nødvendigvis er det rette, og 2) at rent bortsett fra flertallets mening hadde jeg ingen som helst grunn til å tro at den oppfatning Jehovas vitner hadde, var gal. Etter noen bibelske drøftelser skjønte jeg at det var en tredje hypotese som måtte tas i betraktning. Jeg tok det opp med Arthur, som studerte med meg: «Arthur, hvordan kan jeg være sikker på at det som står i Bibelen, ikke bare er gammel historie?»

«Her har jeg akkurat det du trenger!» utbrøt han.

Han gav meg en bok som nylig var blitt utgitt (1969) av Selskapet Vakttårnet, nemlig Er Bibelen virkelig Guds Ord? Den var full av vitenskapelige og arkeologiske kjensgjerninger som bekreftet Bibelens historiske nøyaktighet, og den drøftet mange profetier som var blitt oppfylt, og som dermed beviste at Bibelen var inspirert. Denne viktige hypotesen ble derfor bekreftet — Bibelen måtte være Guds Ord.

Arthur og andre Jehovas vitner viste så sin dyktighet når det gjaldt å finne og sammenligne alle skriftsteder om ett emne, og ved på denne måten å ’forbinde åndelige ting med åndelige ord’ fikk stoff som ellers virket uklart og selvmotsigende, mening. (1. Korinter 2: 13, NW) Alle spørsmålene jeg stilte, ble besvart ved hjelp av Bibelen. Dermed falt brikkene på plass, og sannhetens harmoniske mønster trådte tydelig fram. Den andre hypotesen som jeg hadde basert mitt studium på, viste seg også å være riktig: Jehovas vitners forståelse av Bibelen var riktig.

På denne tiden hadde jeg begynt å gå på Jehovas vitners møter i Rikets sal. Deretter begynte jeg å gå fra hus til hus sammen med Arthur. En kvinne som var baptist, gav meg en liten traktat som skulle vise hvorfor Jehovas vitner tok feil. Den henviste flere steder til den greske grunnteksten. Jeg ble derfor nysgjerrig. Hvor god kjennskap hadde de som utgav denne traktaten, til gresk? I løpet av noen uker fikk jeg tak i flere lignende traktater som jeg hadde tenkt å undersøke.

De fleste dreide seg om treenigheten. Det ble antatt at treenighetslæren var riktig, og så ble passende uttalelser fra forskjellige autoriteter omhyggelig valgt for å bevise det. Jehovas vitner ble angrepet fordi de tok avstand fra treenighetslæren, og fordi de hadde sin egen bibeloversettelse, New World Translation of the Holy Scriptures. På gresk som på mange andre språk kan noen ord ha forskjellige betydninger alt etter den sammenhengen de står i. Det norske ordet «bue» kan for eksempel enten bety en krum linje, et våpen, en hvelving i et byggverk eller en bue til et strykeinstrument.

Når det gjelder Bibelen, må en imidlertid ikke bare undersøke sammenhengen, men også andre skriftsteder hvor ordet forekommer, for på den måten å se hvordan ordet er brukt på forskjellige måter. Det er derfor nødvendig hele tiden å finne ut om en støtter seg til beviser eller til sine egne hypoteser. Jeg fant ut at de som skrev slike traktater, ofte manipulerte med bevisene og gav en gal fremstilling av ordene. Selskapet Vakttårnet var på den annen side ærlig. De tok alle beviser og muligheter i betraktning og kom så med sin konklusjon. Deretter oppfordret de leseren til å gjøre seg opp sin egen mening. Etter en nøye undersøkelse av uklare punkter skjønte jeg at Selskapet Vakttårnet hadde rett.

Det er tydelig at tilhengere av treenighetslæren manipulerer med bevisene når det gjelder enkelte skriftsteder. Et typisk eksempel er Johannes 8: 58, der følgende uttalelse av Jesus blir gjengitt: «Før Abraham var, er jeg.» Treenighetslærens tilhengere bruker Jesu uttrykk «er jeg» fra dette skriftstedet og knytter det til Jehovas erklæring til Moses i 2. Mosebok 3: 14: «Jeg er den jeg er.» Siden både Jesus og Jehova bruker uttrykket ’jeg er’, mener de at Jesus og Jehova er én og samme person. Det greske rotordet sier riktignok er, altså presens av å være, i Johannes 8: 58.

Deres egne teologiske grammatikkbøker viser imidlertid at når setningen inneholder et uttrykk som betegner fortid, kan et verb som står i presens, oversettes som om det som verbet beskriver, begynte på et tidligere tidspunkt og har fortsatt fram til nå.a Dette er også tilfellet når det gjelder andre språk, for eksempel fransk og latin. Når derfor New World Translation i Johannes 8: 58 sier «har jeg vært» i stedet for «er jeg», er det en korrekt oversettelse av den greske tekst. Likevel opptrer treenighetslærens tilhengere som om det ikke går an å gjøre det på den måten. Jeg merket meg derfor hvordan de som snakket negativt om Selskapet Vakttårnet, misbrukte bevisene.

Dette fikk meg til å resonnere slik: «Siden greskkunnskapene til Selskapet Vakttårnets oversettere er til å stole på, tyder det på at alle Selskapets publikasjoner er pålitelige.» Dette fikk meg for alvor til å gå inn for bibelstudiet, noe som førte til at jeg ble døpt i 1970.

Året før hadde Selskapet Vakttårnet utgitt The Kingdom Interlinear Translation of the Greek Scriptures. Denne boken skulle vise seg å få avgjørende betydning for meg. Det var den som kanskje mer enn noe annet bidrog til at jeg ble et av Jehovas vitner. I den venstre spalten på hver side står den opprinnelige greske grunntekst skrevet på koine, og under hver linje står en ord-for-ord-oversettelse av den greske teksten. I den høyre spalten på hver side står teksten oversatt til moderne engelsk, slik den finnes i New World Translation of the Christian Greek Scriptures.

Omtrent samtidig med at denne publikasjonen ble utgitt, fikk jeg tilfeldigvis i oppdrag å holde et kurs i nytestamentlig gresk ved Phillips Academy. Siden jeg ikke hadde studert nytestamentlig gresk hos en teolog, var det lettere for meg å være objektiv. Jeg betraktet ordene uten å ha en bestemt oppfatning som var preget av tradisjoner og doktriner.

Slike fordommer kan virkelig gi en øyne som ikke ser, og ører som ikke hører, for hvis man bare leter etter beviser til støtte for en mening man har gjort seg opp på forhånd, er det også det eneste man vil finne. I stedet for å se objektivt på saken ser slike mennesker bare etter det de kan bruke, eller rettere sagt misbruke, til støtte for den oppfatningen de har på forhånd.

De fleste teologer jeg har møtt, har for øvrig ikke særlig god kjennskap til gresk. De greskkunnskapene som ligger til grunn for The Kingdom Interlinear Translation of the Greek Scriptures, er imidlertid svært bra. Selv en person som ikke har særlig kjennskap til gresk, men som ønsker å nyttiggjøre seg litt av språket, har stor nytte av boken. Etter min mening er den en juvél blant Selskapet Vakttårnets publikasjoner som ikke er blitt verdsatt høyt nok.

Men tilbake til 1970. Jeg var nå blitt et av Jehovas vitner. Den hjelp jeg fikk fra Selskapet Vakttårnets kunnskapsrike publikasjoner — spesielt dem som hadde tilknytning til gresk — betydde svært mye for meg, men jeg var også veldig opptatt av den tiden jeg levde i. Husker du hvordan livet artet seg i slutten av 1960-årene og i begynnelsen av 1970-årene? Jeg sympatiserte med hippiebevegelsen fordi jeg var imot det landet mitt og det bestående samfunn gjorde. På den annen side hadde jeg ikke lyst til å bruke LSD eller røyke marihuana. Hippiene hadde ikke den virkelige løsningen. Det hadde heller ikke det bestående samfunn. Jeg søkte etter noe som var bedre, etter en virkelig mening med livet.

Livet må være mer enn bare å undervise, å selge forsikringer eller hva en nå driver med. Livet er ikke bare bøker; det dreier seg om mennesker — ikke bare høyskolestudenter eller slike som leser til forberedende prøver ved universiteter. Jeg hadde jo prøvd alt det, men følte fremdeles at noe manglet. Jeg søkte etter noe mer, noe virkelig verdifullt.

Jeg fant det i Bibelens sannheter. Bibelen har alt — sannheten om en kjærlig Gud og et kjærlig folk. Sannheten fikk meg til å betrakte folk annerledes. Bilmekanikere, grøftegravere, ingeniører, folk i mange forskjellige yrker, folk jeg ikke ville ha møtt hvis det ikke hadde vært for sannheten. Og jeg skulle ikke bare treffe dem; jeg skulle lære dem å kjenne og bli glad i dem.

Slik var det med Jesus også, ikke sant? Han var opptatt av folk og deres behov. Det var Paulus også. I sine brev veileder Paulus gang på gang folk til å komme overens med hverandre. En gang sa jeg til meg selv: «Hvis de noen gang kaster mennesker i konsentrasjonsleirer igjen, vil jeg være der sammen med dem jeg er glad i. Slipp meg også inn!»

Jeg tenkte med meg selv: «Hvis det kommer en tid da du må stå fram og fortelle hva du står for, har du to muligheter. Du kan enten stille deg på forfølgernes side eller på de forfulgtes side.» Jeg ønsket å bli regnet blant dem som anvender Bibelens prinsipper, og stille meg på rettferdighetens side, uansett hva det måtte koste.

Jeg hadde brukt mer enn nok av min tid på vitenskapelige og intellektuelle spørsmål. Nå var det på tide at følelsene fikk bestemme. Disse menneskene gjorde det. De levde livet slik det bør leves. Jeg ønsket å være blant dem, ikke på grunn av et årstall eller på grunn av Harmageddon eller for å berge livet for den saks skyld. Jeg tok avgjørelsen i mitt hjerte. Disse menneskene hadde sannheten. De andre tok feil. Jeg ønsket å stille meg på sannhetens side.

Alt dette opptok tankene mine en dag da jeg gikk i dusjen. Det var da jeg i mitt hjerte bestemte meg for å tjene Jehova Gud. Jeg hører til dem som må gjennom den intellektuelle delen før sannheten når hjertet. Min innvielse var basert på en sikker tro som var et resultat av kunnskap — den livsviktige kunnskap som Jesus omtalte: «Dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus.» — Johannes 17: 3.

Livet mitt ble nå meningsfylt, et liv basert på kjærlighet — kjærlighet til Jehova, til Jesus Kristus og til det folk som elsker Jehova og Jesus. — Fortalt av Nicholas Kip.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 11]

’Det betyr «pæl». Ikke skjønner jeg hvordan de fikk stauros til å bety «kors»’

[Uthevet tekst på side 12]

De er bare på utkikk etter det de kan bruke, eller rettere sagt misbruke, til støtte for en mening de har gjort seg opp på forhånd

[Ramme på side 14]

Noen greskkyndiges oppfatning av New World Translation of the Christian Greek Scriptures

«Jeg er interessert i det misjonsarbeid dere utfører i verdensomfattende målestokk. Den ledige og kraftfulle oversettelsen deres tiltaler meg i høy grad. Den vitner om en omfattende, solid seriøs lærdom, noe jeg kan bevitne.» — Brev datert 8. desember 1950, skrevet av Edgar J. Goodspeed, som har oversatt Det nye testamente i An American Translation.

«Oversettelsen er et verk av dyktige greskkyndige som har forsøkt å overbringe så mye av den greske tekstens innhold som det er mulig å uttrykke på engelsk.» — Den hebraisk- og greskkyndige Alexander Thomson i bladet The Differentiator for april 1952, sidene 52—57.

«Denne oversettelsen av Det nye testamente viser at det her er tale om kyndige personer som er kvalifisert til å takle de problemer som oppstår i forbindelse med en bibeloversettelse.» — Andover Newton Quarterly, januar 1963.

«Det er ikke kjent hvem medlemmene av den komiteen som har oversatt Det nye testamente, er, men de er uvanlig dyktige i gresk.» — Andover Newton Quarterly, september 1966.

«Dette er ikke noen vanlig interlineær oversettelse; tekstens integritet er bevart, og det engelske ordet som står under den, er ganske enkelt den grunnleggende betydning av det greske ordet. . . . Etter at jeg hadde undersøkt den, gav jeg et eksemplar av den til en rekke interesserte studenter som hadde begynt på sitt andre år med gresk, for at de skulle bruke den som en hjelpetekst. . . . Den oversettelsen den anonyme komiteen har laget, er helt igjennom up to date og gjennomført nøyaktig. . . . Kort sagt — når et vitne kommer på døren, gjør både den som studerer klassisk gresk, og bibelstudenten vel i å invitere ham inn og bestille et eksemplar.» — Utdrag av en anmeldelse av The Kingdom Interlinear Translation of the Greek Scriptures som stod i tidsskriftet The Classical Journal for april/mai 1974, skrevet av Thomas N. Winter, som er knyttet til Nebraska universitet.

[Bilde på side 10]

Nicholas Kip underviser i gresk

[Bilde på side 13]

Nicholas og hans kone, Suzanne, studerer Selskapets interlineære oversettelse