Hva Bibelen sier

’Ikke en del av verden’ — hva betyr det?

I DET fjerde århundre var det tusenvis av mennesker, som gav seg ut for å være kristne, som forlot sine eiendommer, sine slektninger og sin tidligere levemåte og slo seg ned i Egypts ørkener for å leve i isolasjon. De ble kalt anakoreter etter det greske ordet anakhorẹo, som betyr «jeg trekker meg tilbake». En historiker sier om dem at de holdt seg på avstand fra sine samtidige. Anakoretene var klar over at de kristne ikke måtte være «en del av verden», og de trodde at de oppfylte dette kravet ved å trekke seg tilbake fra det menneskelige samfunn. — Johannes 15: 19.

Bibelen formaner riktignok de kristne til å «holde seg uplettet av verden». (Jakob 1: 27) Den kommer med følgende tydelige advarsel: «Ekteskapsbrytersker, vet dere ikke at vennskapet med verden er fiendskap mot Gud? Enhver som vil være en venn av verden, gjør seg derfor til en fiende av Gud.» (Jakob 4: 4) Men betyr dette at de kristne skal bli anakoreter og trekke seg vekk fra andre i bokstavelig forstand? Bør de holde seg på avstand fra dem som ikke deler deres religiøse oppfatning?

Kristne er ikke usosiale

Den tanken at de kristne ikke skal være en del av verden, blir belyst i en rekke bibelske beretninger som viser at kristne mennesker må skille seg ut fra det flertall av mennesker som er fremmedgjort for Gud. (Jevnfør 2. Korinter 6: 14—17; Efeserne 4: 18; 2. Peter 2: 20.) Sanne kristne tar derfor klokelig avstand fra holdninger, tale og oppførsel som er i strid med Jehovas rettferdige veier, for eksempel verdens jag etter rikdom og fremtredende posisjoner. Og de er heller ikke overdrevent opptatt av fornøyelser. (1. Johannes 2: 15—17) De holder seg også atskilt fra verden ved å holde seg nøytrale i spørsmål som gjelder krig og politikk.

Jesus Kristus sa at hans disipler ikke skulle være «en del av verden». Men han sa også i en bønn til Gud: «Jeg anmoder deg ikke om å ta dem ut av verden, men om å våke over dem på grunn av den onde.» (Johannes 17: 14—16) Det er tydelig at Jesus ikke ville at hans disipler skulle bli usosiale og unngå all kontakt med ikke-kristne. Dette ville faktisk ha hindret de kristne i å følge det pålegget de hadde fått om å forkynne og undervise «offentlig og fra hus til hus». — Apostlenes gjerninger 20: 20; Matteus 5: 16; 1. Korinter 5: 9, 10.

Det at de kristne blir oppfordret til å holde seg uplettet av verden, gir dem ingen grunn til å føle seg hevet over andre. De som frykter Jehova, hater «selvopphøyelse». (Ordspråkene 8: 13) I Galaterne 6: 3 heter det at «hvis noen mener han er noe, når han ingenting er, bedrar han sitt eget sinn». De som føler seg hevet over andre, bedrar seg selv, for «alle har syndet, og de når ikke opp til Guds herlighet». — Romerne 3: 23.

Vi må ’ikke tale krenkende om noen’

På Jesu tid var det noen som foraktet alle som ikke hørte med til deres egne, eksklusive religiøse grupper. Blant disse var fariseerne. De var vel bevandret i Moseloven og i de mange detaljer i de jødiske tradisjonene. (Matteus 15: 1, 2; 23: 2) De satte sin ære i å følge de mange religiøse ritualene til punkt og prikke. Fariseerne opptrådte som om de var hevet over andre rett og slett på grunn av sine intellektuelle ferdigheter og sin religiøse status. De gav uttrykk for sin skinnhellige og ringeaktende holdning ved å si: «Denne folkemengden som ikke kjenner Loven, de er forbannet.» — Johannes 7: 49.

Fariseerne hadde også en nedsettende betegnelse som de brukte om ikke-fariseere. Det hebraiske uttrykket ʽam haʼạrets ble opprinnelig brukt i positiv betydning om et alminnelig medlem av samfunnet. Men i tidens løp sørget de arrogante religiøse lederne i Juda for å forandre på dette og tillegge uttrykket ʽam haʼạrets en nedsettende betydning. Andre grupper, også noen som har kalt seg kristne, har brukt uttrykk som «hedninger» og «hedensk» i nedsettende betydning om folk med en annen religiøs oppfatning.

Men hvordan betraktet de kristne i det første århundre dem som ikke hadde tatt imot kristendommen? Jesu disipler ble formant til å behandle ikke-troende «med mildhet» og «dyp respekt». (2. Timoteus 2: 25; 1. Peter 3: 15) Apostelen Paulus foregikk med et godt eksempel i denne henseende. Han var imøtekommende, ikke arrogant. Han hevet seg ikke over andre, men var ydmyk og oppbyggende. (1. Korinter 9: 22, 23) I sitt inspirerte brev til Titus kommer han med en formaning om ’ikke å tale krenkende om noen, ikke å være stridslysten, å være rimelig og vise all mildhet overfor alle mennesker’. — Titus 3: 2.

I Bibelen blir uttrykket «ikke-troende» av og til brukt om ikke-kristne. Men det er ikke noe som tyder på at ordet «ikke-troende» ble brukt som en offisiell betegnelse. Det ble avgjort ikke brukt for å nedvurdere eller spotte ikke-kristne, for det ville være i strid med Bibelens prinsipper. (Ordspråkene 24: 9) Jehovas vitner i vår tid passer seg for å være harde eller arrogante overfor ikke-troende. De betrakter det som uhøflig å benytte nedsettende betegnelser om slektninger eller naboer som ikke er vitner. De følger Bibelens veiledning: «En Herrens slave . . . må være mild mot alle.» — 2. Timoteus 2: 24.

La oss «gjøre det som er godt, mot alle»

Det er livsviktig å være klar over farene ved å stå i et nært forhold til verden, og spesielt til mennesker som viser grov ringeakt for Guds normer. (Jevnfør 1. Korinter 15: 33.) Men når Bibelen sier at vi skal «gjøre det som er godt, mot alle», innbefatter ordet «alle» også dem som ikke deler vår kristne tro. (Galaterne 6: 10) Det er tydelig at de kristne i det første århundre noen ganger spiste sammen med ikke-troende. (1. Korinter 10: 27) De kristne i vår tid behandler derfor ikke-troende på en likevektig måte som sine medmennesker. — Matteus 22: 39.

Det ville være galt å gå ut fra at et menneske er uanstendig eller umoralsk, bare fordi vedkommende ikke er kjent med Bibelens sannheter. Omstendighetene og menneskene er forskjellige. Hver enkelt kristen må derfor avgjøre i hvilken utstrekning han bør ha kontakt med ikke-troende. Men det vil være unødvendig og ubibelsk av en kristen å isolere seg i fysisk forstand, slik anakoretene gjorde, eller å føle seg hevet over andre, slik fariseerne gjorde.