Når er det riktig å si noe?

1. Hva lærer vi av det som står i Forkynneren 3:1, 7?

NOEN av oss liker å snakke mye. Andre liker å være stille. Som temaskriftstedet for denne artikkelen viser, finnes det både «en tid til å tale» og «en tid til å tie». (Les Forkynneren 3:1, 7.) Men vi skulle kanskje ønske at noen av brødrene og søstrene våre snakket mer, og at noen snakket mindre.

2. Hvem har rett til å fastsette normer for når og hvordan vi bør si noe?

² Taleevnen er en gave fra Jehova. (2. Mos 4:10, 11; Åp 4:11) I sitt Ord hjelper han oss til å forstå hvordan vi kan bruke denne gaven riktig. I denne artikkelen skal vi ta for oss noen bibelske eksempler som vil hjelpe oss til å vite når vi bør si noe, og når vi bør la være å si noe. Vi skal også se på hva Jehova mener om det vi sier til andre. La oss først se på når vi bør si noe.

NÅR BØR VI SI NOE?

3. Hva viser Romerne 10:14 med hensyn til når vi bør si noe?

³ Vi bør alltid være klare til å snakke om Jehova og Riket. (Matt 24:14; les Romerne 10:14.) Når vi gjør det, etterligner vi Jesus. En av de viktigste grunnene til at Jesus kom til jorden, var at han skulle gjøre andre kjent med sannheten om sin Far. (Joh 18:37) Men vi må huske at det også er viktig hvordan vi snakker. Så når vi snakker med en annen om Jehova, må vi gjøre det «på en mild måte og med dyp respekt», og vi bør ta hensyn til den andres følelser og oppfatninger. (1. Pet 3:15) Da vil vi gjøre mer enn bare å snakke; vi vil undervise og kanskje nå personens hjerte.

4. Hvordan kan det vi sier, være til hjelp for andre, i tråd med Ordspråkene 9:9?

⁴ Eldste bør ikke nøle med å si noe hvis de ser at en bror eller søster trenger veiledning. Men de vil naturligvis velge riktig tidspunkt å si noe på, slik at de ikke setter personen i unødig forlegenhet. De vil som regel vente til det ikke er noen andre rundt dem. Eldste prøver alltid å snakke på en måte som gjør at den de snakker med, beholder verdigheten. Men de lar ikke være å dele bibelske prinsipper med en person som de ønsker å hjelpe til å ta kloke valg. (Les Ordspråkene 9:9.) Hvorfor er det så viktig at vi har mot til å si noe når det er nødvendig? Vi skal nå se på to helt forskjellige eksempler: I det ene tilfellet trengte en mann å korrigere sønnene sine, og i det andre tilfellet måtte en kvinne snakke til en som skulle bli konge, for å hindre ham i å gjøre noe uklokt.

5. I hvilken forbindelse lot øverstepresten Eli være å si det han burde si?

⁵ Øverstepresten Eli hadde to sønner, som han var veldig glad i. Men disse sønnene hadde ingen respekt for Jehova. De hadde viktige stillinger – de tjente som prester ved tabernaklet. Men de misbrukte sin myndighet, viste alvorlig mangel på respekt for de offergavene som ble gitt til Jehova, og begikk skamløst seksuell umoral. (1. Sam 2:12–17, 22) Ifølge Moseloven fortjente Elis sønner å dø, men den ettergivende Eli ga dem bare en mild irettesettelse og lot dem fortsette å tjene ved tabernaklet. (5. Mos 21:18–21) Hvordan betraktet Jehova den måten Eli håndterte saken på? Han sa til Eli: «Hvorfor ærer du sønnene dine mer enn meg?» Jehova bestemte at disse to onde mennene skulle dø. – 1. Sam 2:29, 34.

6. Hva lærer vi av eksemplet med Eli?

⁶ Eksemplet med Eli kan lære oss noe viktig. Hvis vi finner ut at en venn eller en i familien vår har brutt Guds lov, må vi snakke med ham og minne ham om Jehovas normer. Så må vi forsikre oss om at han får den hjelpen han trenger, av Jehovas representanter. (Jak 5:14) Vi vil aldri ønske å være som Eli og ære en venn eller en i familien vår mer enn Jehova. Det krever mot å konfrontere en som trenger å bli korrigert, med det han har gjort, men det er anstrengelsene vel verdt. Legg merke til kontrasten mellom Eli og en israelittisk kvinne som het Abigajil.

7. Hvorfor snakket Abigajil med David?

⁷ Abigajil var gift med en velstående jordeier som het Nabal. Da David og mennene hans var på flukt fra kong Saul, var de en tid sammen med Nabals gjetere og beskyttet dyrene hans mot røverbander. Var Nabal takknemlig for hjelpen deres? Nei. Da David ba Nabal om å gi mennene hans litt mat og vann, ble Nabal sint og skjelte dem ut. (1. Sam 25:5–8, 10–12, 14) Det førte til at David bestemte seg for å drepe hver eneste mann i Nabals husstand. (1. Sam 25:13, 22) Hvordan kunne en slik katastrofe unngås? Abigajil forsto at det nå var riktig å si noe, så hun dro modig av gårde for å møte de 400 sultne, sinte og bevæpnede mennene og snakket med David.

8. Hva lærer vi av Abigajils eksempel?

⁸ Da Abigajil møtte David, snakket hun på en modig, respektfull og overbevisende måte. Selv om det ikke var hennes skyld at den vanskelige situasjonen hadde oppstått, ba hun David om unnskyldning. Hun appellerte til hans gode egenskaper og stolte på at Jehova ville hjelpe henne. (1. Sam 25:24, 26, 28, 33, 34) I likhet med Abigajil må vi ha mot til å si ifra hvis vi ser at en person slår inn på en farlig vei. (Sal 141:5) Samtidig med at vi er modige, må vi være respektfulle. Når vi kjærlig gir en person nødvendig veiledning, viser vi at vi er en ekte venn. – Ordsp 27:17.

9, 10. Hva bør de eldste huske når de gir andre veiledning?

⁹ Spesielt de eldste må ha mot til å snakke med personer i menigheten som slår inn på en feil kurs. (Gal 6:1) De eldste innser ydmykt at også de selv er ufullkomne og en dag kan trenge veiledning. Men de lar ikke dette hindre dem i å irettesette dem som trenger å bli korrigert. (2. Tim 4:2; Tit 1:9) Når de veileder en person, prøver de å bruke taleevnen til å undervise ham på en god og tålmodig måte. De elsker sine brødre og søstre, og denne kjærligheten motiverer dem til å hjelpe dem. (Ordsp 13:24) Men de er først og fremst opptatt av å ære Jehova ved å holde fast ved hans normer og beskytte menigheten mot skade. – Apg 20:28.

¹⁰ Fram til nå har vi sett på når vi bør si noe. Men noen ganger er det best at vi ikke sier noe som helst. Hvilke utfordringer kan det være at vi står overfor da?

NÅR BØR VI LA VÆRE Å SI NOE?

11. Hvilken illustrasjon brukte Jakob, og hvorfor er den treffende?

¹¹ Det kan være vanskelig å ha kontroll over det man sier. Bibelskribenten Jakob sa om denne utfordringen: «Den som ikke snubler i ord, er fullkommen og i stand til å holde hele kroppen i tømme.» Så tilføyde han: «Når vi legger bissel i munnen på en hest for å få den til å adlyde oss, styrer vi hele dyret.» (Jak 3:2, 3) En rytter kan styre en hest eller få den til å stoppe ved at han drar i tømmene, som er festet til bisselet. Hvis rytteren mister kontrollen over tømmene, kan hesten løpe løpsk, til skade for seg selv og rytteren. Og hvis vi ikke har kontroll over det vi sier, kan det på lignende måte føre til mye skade. La oss se på noen tilfeller der vi må «dra i tømmene» og la være å si noe.

12. Når bør vi holde tungen i tømme og la være å si noe?

¹² Hvordan reagerer du når en bror eller søster har opplysninger som bør holdes konfidensielle? Hvis du for eksempel treffer en som bor i et land der arbeidet vårt er forbudt, er du da fristet til å spørre ham om hvordan arbeidet foregår i det landet? Du har sikkert gode motiver for å ville spørre. Vi er glad i brødrene og søstrene våre og er interessert i hvordan det går med dem. Og vi vil gjerne være konkrete når vi ber for dem. Men dette er et tilfelle der vi bør holde tungen i tømme og la være å si noe. Hvis vi prøver å fritte ut en som har konfidensielle opplysninger, viser vi mangel på kjærlighet – både til den personen og til de brødrene og søstrene som stoler på at han holder tett om virksomheten deres. Ingen av oss ønsker naturligvis å gjøre situasjonen enda vanskeligere for brødre og søstre som bor i land der arbeidet vårt er forbudt. Og ingen bror eller søster som tjener i et slikt land, ønsker å røpe detaljer om hvordan vitnene der utfører sin forkynnelse eller annen kristen virksomhet.

13. Hva må de eldste gjøre, ifølge Ordspråkene 11:13, og hvorfor?

¹³ Spesielt de eldste må følge det bibelske prinsippet vi finner i Ordspråkene 11:13, som dreier seg om å la være å røpe konfidensielle opplysninger. (Les.) Dette kan være en utfordring, særlig for eldste som er gift. Ektefeller holder forholdet sitt sterkt ved å snakke ofte med hverandre og ved å dele sine innerste tanker og følelser og sine bekymringer med hverandre. Men en eldste vet at han ikke må røpe noe som andre i menigheten har sagt i fortrolighet. Hvis han gjorde det, ville han miste deres tillit og ødelegge sitt gode navn og rykte. De som er betrodd ansvarsoppgaver i menigheten, kan ikke «tale med to tunger», eller snakke på en bedragersk måte. (1. Tim 3:8; fotn.) De må være til å stole på og kan ikke være løsmunnet. Hvis en eldste elsker sin kone, vil han ikke bebyrde henne med opplysninger hun ikke trenger å kjenne til.

14. Hvordan kan en søster som er gift med en eldste, hjelpe ham til å beholde et godt rykte?

¹⁴ En søster som er gift med en eldste, kan hjelpe mannen sin til å beholde et godt rykte ved ikke å prøve å presse ham til å snakke om ting som bør holdes konfidensielle. På den måten viser hun ikke bare at hun støtter mannen sin, men også at hun har respekt for dem som har betrodd seg til ham. Og viktigst av alt: Hun gleder Jehova, for hun bidrar til fred og enhet i menigheten. – Rom 14:19.

HVORDAN SER JEHOVA PÅ DET VI SIER?

15. Hva syntes Jehova om tre av de mennene som kom til Job, og hvorfor?

¹⁵ Vi kan lære mye av den bibelske boken Job om hvordan og når vi bør si noe. Etter at Job hadde opplevd en rekke store tragedier, kom det fire menn til ham for å trøste og veilede ham. I lang tid etter at de hadde kommet, sa de ingenting til ham. Men tre av disse mennene – Elifas, Bildad og Sofar – brukte tydeligvis ikke denne tause perioden til å tenke over hvordan de best kunne hjelpe Job. Det de omsider sa, viser at de i stedet tenkte på hvordan de kunne bevise at Job hadde gjort noe galt. Noe av det de sa, var riktig, men mye av det de sa om Job og om Jehova, var enten uvennlig eller usant. (Job 32:1–3) De dømte Job strengt. Hvordan reagerte Jehova på det? Han ble «brennende vred» på disse tre mennene «på grunn av deres dumhet» og fikk dem til å spørre Job om å be for dem. – Job 42:7–9.

16. Hva kan vi lære av det dårlige eksemplet til Elifas, Bildad og Sofar?

¹⁶ Vi kan lære mye av det dårlige eksemplet til Elifas, Bildad og Sofar. For det første: Vi bør ikke dømme våre brødre og søstre. (Matt 7:1–5) Vi bør i stedet lytte nøye til dem før vi snakker. Bare da vil vi kunne forstå den situasjonen de er i. (1. Pet 3:8) For det andre: Når vi snakker, må vi passe på at det vi sier, er vennlig og riktig. (Ef 4:25) Og for det tredje: Jehova er svært interessert i det vi sier til hverandre.

17. Hva kan vi lære av Elihus eksempel?

¹⁷ Den fjerde mannen som besøkte Job, var Elihu, en slektning av Abraham. Han lyttet da Job og de tre andre mennene snakket. Han fulgte tydeligvis godt med, for han kunne komme med medfølende, men direkte veiledning som hjalp Job til å korrigere sin måte å tenke på. (Job 33:1, 6, 17) Det Elihu var mest opptatt av, var å opphøye Jehova, ikke seg selv eller noe annet menneske. (Job 32:21, 22; 37:23, 24) Vi lærer av Elihus eksempel at det er en tid til å tie og en tid til å tale. (Jak 1:19) Vi lærer også at når vi gir veiledning, bør vi først og fremst være opptatt av å ære Jehova, ikke oss selv.

18. Hvordan kan vi vise at vi er takknemlige for taleevnen?

¹⁸ Vi kan vise at vi er takknemlige for den gaven som taleevnen er, ved å følge Bibelens råd om når og hvordan vi bør snakke. Den vise kong Salomo ble inspirert til å skrive: «Som epler av gull på fat av sølv er ord som blir talt i rette tid.» (Ordsp 25:11) Når vi lytter nøye til det andre sier, og tenker oss om før vi sier noe, kan ordene våre være som slike epler av gull – både verdifulle og vakre. Da vil det vi sier, enten det er lite eller mye, virke oppbyggende på andre, og Jehova vil være stolt av oss. (Ordsp 23:15; Ef 4:29) Finnes det vel noe bedre vi kan gjøre for å vise at vi er takknemlige for denne gaven fra Gud?