Da påsken ble innstiftet, befalte Jehova at lammet (eventuelt kjeet) skulle helstekes, og sa: «Dere må ikke bryte et ben på det.» (2Mo 12: 46) Dette ble oppfylt på Jesus Kristus, «Guds Lam», som er det motbilledlige påskeofferet. (Joh 1: 29; 1Kt 5: 7) Jesus døde på torturpælen. Soldatene kom for å bryte bena på dem som var blitt pælfestet den dagen, slik det var vanlig å gjøre for å framskynde døden. De brøt bena på de to ugjerningsmennene, men da de kom til Jesus, oppdaget de at han allerede var død, så de brøt ikke hans ben; en av dem stakk ham imidlertid i siden med et spyd. – Joh 19: 31–36; Sl 34: 20.

Det ser ut til at det var en romersk skikk å bryte bena på kriminelle som ble henrettet ved pælfesting, for å avkorte lidelsene. På jødenes anmodning brøt soldatene bena på de to mennene som var blitt pælfestet ved siden av Jesus Kristus, men da de så at Jesus Kristus allerede var død, brøt de ikke hans ben. Slik gikk profetien i Salme 34: 20 i oppfyllelse. – Joh 19: 31–36; jf. 2Mo 12: 46; 4Mo 9: 12.