Hva vi må gjøre for å bli frelst
HVORFOR trenger vi å bli frelst? Fordi vi alle erfarer de katastrofale følgene av vår ufullkommenhet: synd, smerte, sykdom, sorg og til slutt døden. Apostelen Paulus forklarte at det er slik fordi vår forfader Adam gjorde opprør mot Guds lov: «Synden kom på grunn av ett menneske [Adam], og med den kom døden. Og døden rammet alle mennesker, fordi alle syndet.» (Romerne 5: 12) Hvorfor førte Adams synd til at døden rammet alle mennesker? Det var egentlig naturlig at det gikk slik.
Da Adam syndet, ble han dømt til døden i samsvar med Guds lov. Det var både rettferdig og nødvendig. Det var rettferdig fordi livet ikke er noe en har krav på, men en gave fra Gud. Ved at Adam syndet med overlegg, mistet han enhver rett til denne gaven. (Romerne 6: 23) Det var nødvendig å dømme Adam til døden, for ikke noe som er ufullkomment, kan få lov til å leve videre og forurense universet i det uendelige. Da Adam syndet, begynte han følgelig å dø og hadde ikke lenger et fullkomment, syndfritt liv å gi sine barn i arv. Han kunne bare gi dem et liv som var flekket til med ufullkommenhet og synd. — Romerne 8: 18—21.
Men vi bør ikke glemme at det bare er på grunn av Guds ufortjente godhet at vi i det hele tatt kan leve det korte livet som er vår lodd i dag. (Job 14: 1) Gud var ikke forpliktet til å la Adam og Eva få barn før de døde. Han lot dem få det for å bevise at noen ufullkomne mennesker ville forsvare hans overherredømme ved å forbli ulastelige mot ham. Gud lot dem også få barn fordi han visste at han med tiden ville løskjøpe eller frelse velvillige etterkommere etter disse første opprørerne, Adam og Eva. Hvordan skulle han gjøre det?
Tiltak med tanke på vår frelse
Jehova Gud kunne ikke bare skyve sin rettferdige dom til side. Han kan ikke uten videre glemme Adams første synd og alle de synder menneskeheten har begått siden den gang. Hvis Gud ikke tok hensyn til sine egne, rettferdige lover, ville det undergrave respekten for og tilliten til hans rettferdighet i alle spørsmål. Tenk deg det ramaskrik det ville bli hvis en menneskelig dommer etter eget forgodtbefinnende lot en forbryter slippe straff. En medfølende dommer kan imidlertid med rette ordne det slik at en annen person som er villig til det, kan betale en lovbestemt bot på vegne av en skyldig person. Det er på en måte det Gud har gjort for oss.
Jehova ordnet det slik at hans egen Sønn, Jesus Kristus, skulle gi sitt fullkomne menneskeliv i stedet for det fullkomne liv som Adam hadde forspilt. Jesus tok villig på seg straffen for våre synder — døden. (Jesaja 53: 4, 5; Johannes 10: 17, 18) Bibelen sier: «Menneskesønnen [er] kommet for å . . . gi sitt liv som en løsepenge for mange.» (Matteus 20: 28; 1. Timoteus 2: 6) Ingen annen kunne gjøre det. Jesus var helt spesiell i og med at han ble født uten synd og forble et fullkomment, syndfritt menneske helt fram til sin død. (Hebreerne 7: 26; 1. Peter 2: 22) Det at han var trofast til døden, gjorde det mulig for ham å betale det som loven krevde, for våre synder.
Men husk at Jehova Gud, den øverste Dommer, ikke er forpliktet til å utfri alle mennesker. Han betrakter Jesu ofrede, fullkomne menneskeliv som betaling for den gjeld vi står i på grunn av vår synd. Men han vil ikke anvende det til gagn for utakknemlige mennesker som synder med overlegg uten å angre. Bibelen snakker ikke om noe slags generelt amnesti eller en universell frelse, men inneholder krav som vi må oppfylle for å bli frelst fra virkningene av vår nedarvede synd.
Krav vi må oppfylle for å bli frelst
Hva må vi så gjøre for å bli frelst? Det viktigste kravet er det som apostelen Paulus nevnte for fangevokteren i Filippi: «Tro på Herren Jesus, så skal du . . . bli frelst.» (Apostlenes gjerninger 16: 31) For å bli frelst er det absolutt nødvendig at vi oppriktig godtar Jesu utøste blod. Og hva vil frelsen innebære for oss? Jesus viste hva svaret er, da han sa: «Jeg gir dem evig liv; de skal aldri i evighet gå tapt [bli tilintetgjort, NW].» (Johannes 10: 28) For de fleste vil frelse bety evig liv på jorden, hvor det igjen skal herske paradisisk fullkommenhet. (Salme 37: 10, 11, NW; Åpenbaringen 21: 3, 4) Men for den «lille hjord» vil det bety å herske sammen med Jesus i hans himmelske rike. — Lukas 12: 32; Åpenbaringen 5: 9, 10, UO; 20: 4.
Noen mener at det er nok å tro på Jesus. «Det er bare én ting en trenger å gjøre for å komme til himmelen,» står det i en religiøs traktat. «Det er å ta imot Jesus Kristus som sin personlige Frelser, overgi seg til Ham som sin Herre og Mester og åpent bekjenne at Han er det, for verden.» Mange tror at det eneste vi trenger for å bli garantert evig liv, er en plutselig, følelsesbetont opplevelse når vi omvender oss. Men bare å konsentrere seg om ett vesentlig krav for frelse og se bort fra de andre kravene er som å lese bare én avgjørende klausul i en kontrakt og ignorere resten.
Dette blir enda tydeligere når vi hører på noen som en gang trodde at det var nok å bekjenne at en tror på Jesus. Bernice, som vokste opp i et kirkesamfunn, sier: «Jeg begynte å lure på hvorfor Jesus selv sa: ’Dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus’, hvis evig liv utelukkende avhenger av Jesus.» — Johannes 17: 3.
I ni år var Norman overbevist om at han var frelst. Men så forstod han at det krevdes noe mer av ham enn at han kom med en følelsesladet bekjennelse om at Jesus Kristus var hans Frelser. «Jeg fikk se i Bibelen at det ikke er nok bare å erkjenne overfor Gud at vi er syndere og trenger frelse,» sier han. «Vi må også gjøre gjerninger som passer for anger.» — Matteus 3: 8, NW; Apostlenes gjerninger 3: 19, EN.
Ja, det er avgjørende for vår frelse at vi tror på Jesus, men vi må også gjøre noe mer. Jesus snakket om noen som trodde på ham og til og med gjorde «mektige gjerninger» i hans navn. Men han kjente dem ikke. Hvorfor ikke? Fordi de ’gjorde urett’ og ikke gjorde hans Fars vilje. (Matteus 7: 15—23) Disippelen Jakob minner oss om at vi må «gjøre det Ordet sier, ikke bare høre det», ellers vil ’vi bedra oss selv’. Han sa også: «Du tror at Gud er én? Det gjør du rett i. Også de onde ånder tror det — og skjelver! . . . Troen [er] død uten gjerninger.» — Jakob 1: 22; 2: 19, 26.
Noen innvender at de som virkelig er frelst, gjør alt dette likevel. Men er det egentlig slik i praksis? Denis, som var en ung gutt da han ’tok imot Jesus’, sier: «De som jeg har kjent som er ’frelst’, føler ikke noe stort behov for å undersøke Bibelen, for de mener at de allerede har alt det de trenger for å bli frelst.» Hykleriet blant mange av dem som hevder at de er frelst, og de ukristne gjerninger de gjør, har i virkeligheten brakt hele spørsmålet om frelse i vanry.
Ikke desto mindre er det mange som holder fast ved at Bibelen sier: «Den som tror på Sønnen, har evig liv.» (Johannes 3: 36) De trekker derfor den slutning at når du først har tatt imot Herren Jesus Kristus som din personlige Frelser, kan du aldri gå fortapt. Deres motto er: «Én gang frelst, alltid frelst.» Men er det det Bibelen egentlig sier? For å svare på det må vi ta i betraktning alt det Bibelen sier om emnet. Vi vil ikke ’bedra oss selv’ ved å lese bare utvalgte skriftsteder.
«Én gang frelst, alltid frelst»?
Merk deg den inspirerte advarselen som disippelen Judas kom med. Han skrev: «Mine kjære! Jeg har hatt et inderlig ønske om å skrive til dere om den frelse vi har sammen. Men nå ser jeg meg tvunget til å sende dere noen formanende ord om å kjempe for den tro som én gang for alle er overgitt til de hellige.» (Judas 3) Hvorfor skrev Judas dette? Fordi han visste at de kristne som enkeltpersoner fortsatt kunne miste den ’frelse de hadde sammen’. Han sa videre: «Det [er] noe jeg vil minne dere om . . . Herren reddet folket [israelittene] ut av Egypt, men senere utryddet han dem som ikke ville tro.» — Judas 5.
Judas’ advarsel ville ha vært meningsløs hvis de kristne ikke stod overfor en lignende fare som disse israelittene. Judas betvilte ikke verdien av Jesu offer. Dette offer har frelst oss fra adamittisk synd, og Jesus vil beskytte dem som viser tro på ham. Ingen kan rive dem ut av hans hånd. Men vi kan miste denne beskyttelsen. Hvordan? Ved at vi gjør det samme som mange av de israelittene som ble reddet ut av Egypt. Vi kan med overlegg velge å være ulydige mot Gud. — 5. Mosebok 30: 19, 20.
Forestill deg at du blir reddet ut av et tårn som brenner. Tenk deg hvor lettet du blir når en redningsmann tar deg bort derfra og bringer deg i sikkerhet og sier: «Nå kan du være trygg.» Ja, du er reddet fra den visse død. Men hvordan ville det gå hvis du bestemte deg for å gå inn i bygningen igjen av en eller annen tåpelig grunn? Da ville du igjen komme i livsfare.
De kristne er i en frelst tilstand. De har utsikter til å oppnå evig liv, fordi de er i en godkjent stilling innfor Gud. Det er sikkert at de som gruppe betraktet vil bli frelst fra den adamittiske synd og alle følgene av den. Men som enkeltpersoner vil de bare bli frelst og oppnå evig liv hvis de fortsetter å oppfylle alle Guds krav. Jesus understreket det da han sammenlignet seg selv med et vintre og disiplene med grenene på dette vintreet: «Hver gren på meg som ikke bærer frukt, tar [Gud] bort . . . Den som ikke blir i [i forening med, NW] meg, blir kastet utenfor som en gren og visner. Og grenene samles sammen og kastes på ilden, og de brenner.» (Johannes 15: 2, 6; Hebreerne 6: 4—6) De som mister troen på Jesus, mister også det evige liv.
’Den som holder ut, skal bli frelst’
Ja, det er forskjellige ting vi må gjøre for å bli frelst. Vi må tilegne oss nøyaktig kunnskap om Guds hensikter og hans vei til frelse. Så må vi vise tro på frelsens Hovedformidler, Jesus Kristus, og gjøre Guds vilje resten av livet. (Johannes 3: 16; Titus 2: 14) Hvis vi gjør dette, vil vi helt sikkert bli frelst. Men vi må fortsette å gjøre det helt til slutten på vårt nåværende liv eller helt til denne tingenes ordning ender. «Den som holder ut helt til slutt, han skal bli frelst», og bare han. — Matteus 24: 13.
Fangevokteren i Filippi og andre i familien hans reagerte positivt på det budskap om frelse som Paulus og Silas forkynte. «Han ble straks døpt med alle sine.» (Apostlenes gjerninger 16: 33) Vi kan også vise at vi reagerer positivt, på den måten. Da vil vi komme i et nært og godt forhold til Jehova Gud og hans Sønn, Jesus Kristus, og kan ha fullstendig tillit til Guds foranstaltninger for frelse. Fangevokteren i Filippi «gledet seg med hele sin familie over å ha fått troen på Gud». (Apostlenes gjerninger 16: 34) Hvis vi følger samme handlemåte, vil vi også kunne glede oss.
[Bilde på side 7]
Hvordan ville det gå hvis du løp inn igjen i en bygning som brant, etter å ha vært reddet ut av den?