SIKEM

(Sịkem) [skulder; høyderygg].

1. Sønn av den hevittiske høvdingen Hamor. (1Mo 33: 19; Jos 24: 32) Etter at Jakob hadde bosatt seg utenfor byen Sikem (se nr. 4), begynte hans datter Dina å pleie omgang med de unge kvinnene i byen. Sikem, som blir beskrevet som «den som nøt størst ære i hele sin fars hus», fikk se Dina og «lå med henne og krenket henne». Deretter ble han forelsket i henne og ville gjerne gifte seg med henne. Jakobs sønner ble imidlertid rasende på grunn av det som hadde skjedd, og sa «med svik» at de bare kunne inngå ekteskapsallianser med omskårne menn. Sikem og hans far gikk med på denne betingelsen, og de overtalte mennene i Sikem til å la seg omskjære. Men før mennene i byen hadde kommet seg etter omskjærelsen, gikk Jakobs sønner Simeon og Levi inn i byen og drepte Hamor, Sikem og alle de andre mennene. – 1Mo 34: 1–31.

2. En sønn av Gilead i Manasse stamme. Han ble stamfar til sikemittene, som ikke må forveksles med innbyggerne i den kanaaneiske byen Sikem. – 4Mo 26: 28, 30, 31; Jos 17: 2.

3. En sønn av Sjemida i Manasse stamme. – 1Kr 7: 19.

4. En oldtidsby som blir satt i forbindelse med Nabulus eller, mer presist, med Tell Balata utenfor Nabulus. (Sl 60: 6; 108: 7; BILDE: bd. 1, s. 530) Tell Balata ligger 48 km nord for Jerusalem, i den østlige enden av den trange dalen mellom fjellene Garisim og Ebal. Det er rikelig med vann i området, og like øst for dette stedet ligger det en fruktbar slette. Oldtidens Sikem var et viktig knutepunkt langs de øst-vest- og nord-sørgående veiene som skar igjennom det sentrale Palestina. (Jf. Dom 21: 19.) Ettersom byen manglet de militære fordelene som det innebar å ligge på et fjell, var den sikret med sterke festningsverker. – Dom 9: 35.

Da Abram (Abraham) for første gang kom inn i det lovte land, drog han videre helt til «stedet Sikem» og slo leir ved Mores store trær, hvor han etter hvert bygde et alter. (1Mo 12: 6–9) Da Jakob nesten 200 år senere kom tilbake fra Paddan-Aram, slo han leir foran Sikem og kjøpte et jordstykke der. To av Jakobs sønner, Simeon og Levi, drepte mennene i byen som en reaksjon på at deres søster Dina var blitt krenket av Sikem, Hamors sønn. (1Mo 33: 18 til 34: 31) På Guds befaling drog så Jakob bort fra Sikem, men først tok han alle de fremmede gudene og øreringene som fantes i hans husstand, og gravde alt sammen ned under det store treet like ved Sikem. (1Mo 35: 1–4) Senere lot Jakobs sønner hjordene sine beite i nærheten av byen. Det at de trygt kunne gjøre dette, kom utvilsomt av at den «skrekk fra Gud» som hadde fått de omkringliggende folkeslagene til å avstå fra å sette etter Jakobs sønner, ennå øvde en viss virkning på dem. – 1Mo 35: 5; 37: 12–17.

Da Jakobs etterkommere, israelittene, gikk inn i det lovte land etter over 200 år i Egypt, begravet de Josefs ben «i Sikem på det markstykket som Jakob hadde kjøpt av sønnene til Hamor». (Jos 24: 32) Stefanus sa imidlertid i sin forsvarstale til jødene at Josef ble gravlagt «i det gravstedet som Abraham hadde kjøpt . . . av Hamors sønner i Sikem». (Apg 7: 16) Det er mulig at Stefanus uttrykte seg knapt og lot et ledd være underforstått, og at hele utsagnet, med det underforståtte leddet, ville ha lydt: ’Jakob drog ned til Egypt. Og han døde; og det gjorde også våre forfedre, og de ble ført til Sikem og lagt i det gravstedet som Abraham hadde kjøpt for en kjøpesum med sølvpenger og i det som ble kjøpt av Hamors sønner i Sikem.’ (Apg 7: 15, 16) En annen mulighet er at kjøpet kunne tilskrives Abraham, familieoverhodet, ettersom Jakob var Abrahams sønnesønn – med andre ord at forfaderens navn ble brukt om etterkommerne, på samme måte som Israels (Jakobs) navn og andre navn senere ble brukt. – Jf. Ho 11: 1, 3, 12; Mt 2: 15–18.

Da det lovte land ble inndelt i arvelodder, kom Sikem tydeligvis til å ligge i Manasses område, ettersom byen lå 3 km nordvest for grensebyen Mikmetat. (Jos 17: 7) Ettersom den blir omtalt som en by «i Efraims fjellområde», kan den ha vært en av de byene som Efraim fikk som enklaver i Manasses område. (Jos 16: 9; 1Kr 6: 67) Senere ble Sikem, i likhet med andre efraimittiske byer, tildelt levittene, og den ble så gitt status som tilfluktsby. (Jos 21: 20, 21) Like før sin død samlet Josva alle Israels stammer i Sikem og oppmuntret dem til å tjene Jehova. – Jos 24: 1–29.

Selv om israelittene sluttet en pakt i Sikem om å holde fast ved den sanne tilbedelse, begynte byens innbyggere å dyrke Ba’al-Berit. (Dom 8: 33; 9: 4) De støttet også Abimelek (som var sønn av dommeren Gideon og hans sikemittiske medhustru) da han oppkastet seg til konge. Senere gjorde de imidlertid opprør mot ham, og i forbindelse med at han slo ned opprøret, ødela han byen og «sådde salt på den», trolig som et symbol på at han ville at den skulle bli liggende øde. – Dom 8: 31–33; 9: 1–49; jf. Sl 107: 33, 34; se ABIMELEK nr. 4; BA’AL-BERIT.

Senere ble Sikem gjenoppbygd. Byen fikk tydeligvis nokså stor betydning, for det var der Rehabeam ble innsatt som konge. (1Kg 12: 1) Etter at riket var blitt delt, fikk Jeroboam, nordrikets første konge, utført en del byggearbeid i byen, og han hersket åpenbart derfra i en periode. (1Kg 12: 25) Noen hundre år senere, i 607 f.v.t., etter at Jerusalem var blitt ødelagt av babylonerne, kom noen menn fra Sikem til Jerusalem for å tilbe. – Jer 41: 5.