Hva Bibelen sier

Konfirmasjon — en obligatorisk handling for kristne?

«Konfirmasjonen er det sakrament som gir en døpt kristen det fulle mål av kristent liv, og som åndelig sett gjør vedkommende til et voksent menneske, en soldat og et vitne for Kristus.» — The Catholic Encyclopedia for School and Home.

DE FLESTE protestanter avviser den tanken at konfirmasjonen er et sakrament. Men den katolske teologen Thomas av Aquino, som levde i det 13. århundre, skrev at «konfirmasjonen er en endelig fullstendiggjørelse av dåpens sakrament». I denne forbindelse oppstår følgende spørsmål: Arrangerte de første kristne konfirmasjon? Er det et krav til de kristne i vår tid at de må underkaste seg denne seremonielle handlingen?

«Det er absolutt ingenting i evangeliet som tyder på at Jesus selv innstiftet konfirmasjonssakramentet,» medgir det katolske oppslagsverket New Catholic Encyclopedia. Hvorfor forfektet da kirkelærere senere den tanken at det etter dåpen var nødvendig med en ny seremoni, som kunne innbefatte salvelse med olje og håndspåleggelse, for å gjøre et menneske til et mer fullstendig medlem av kirken?

Hvordan kom ordningen med konfirmasjon i stand?

Barnedåpen var en av de viktigste grunnene til at behovet for et nytt sakrament oppstod. I en engelsk bok om kristendommens historie heter det: «Vel vitende om de problemene som følger av at man døper spedbarn, minner kirkene . . . dem som er blitt døpt, om hva dette innebærer, ved å ’konfirmere’ dem senere i livet.» (Christianity) Er det sant at konfirmasjonen minner dem om hva dåpen innebærer, eller tilslører den sannheten om dåpen?

Faktum er at det ikke finnes støtte i Bibelen for å døpe spedbarn. Det å øse vann over hodet på et spedbarn, renser for eksempel ikke barnet for medfødt synd. Det er bare tro på Kristi Jesu gjenløsningsoffer som kan gjøre det. (Johannes 3: 16, 36; 1. Johannes 1: 7) Dåpen i vann er et ytre symbol på at den som blir døpt, har foretatt en fullstendig innvielse gjennom Jesus til å gjøre Jehova Guds vilje. Vanndåpen er for disipler — for troende — ikke for spedbarn. — Matteus 28: 19, 20; Apostlenes gjerninger 8: 12.

«Hva markerte slutten på dåpen og begynnelsen på konfirmasjonen?» Dette spørsmålet blir stilt i oppslagsverket New Catholic Encyclopedia, som så svarer: «Kanskje vi ikke burde forsøke å trekke en altfor tydelig skillelinje, for det vi egentlig drøfter, er én enkelt seremoni som fantes i urkirken.» Ja, den ’ene seremoni’ som førte til fullt medlemskap i den kristne menighet i det første århundre, var dåpen. — Apostlenes gjerninger 2: 41, 42.

Er konfirmasjonsseremonien og den tilhørende håndspåleggelsen en betingelse for å få den hellige ånd? Nei. Når hendene ble lagt på noen i den første kristne menighet etter dåpen, skjedde det vanligvis for at de skulle bli utnevnt til spesielle stillinger eller få mirakuløse åndens gaver. Disse gavene forsvant da apostlene døde. (1. Korinter 13: 1, 8—10) Det at de første kristne la hendene på noen, var ofte forbundet med bestemte oppdrag i forbindelse med den kristne misjonsvirksomhet, og ikke med vanndåpen. (Apostlenes gjerninger 6: 1—6; 13: 1—3) Det viser seg derfor ved nærmere undersøkelser at det ikke finnes holdepunkter for å hevde at konfirmasjonen er en videreføring av det apostlene gjorde når de la hendene på noen, eller at den er et «sakrament som forandrer et menneske så fullstendig at det kan mottas bare én gang», som det står i en katolsk lærebok. — Basics of the Faith: A Catholic Catechism.

Apostelen Paulus advarte mot avvikelser fra den grunnleggende bibelske sannhet: «Det skal komme en tid da folk ikke lenger kan tåle den sunne lære; . . . for de vil ha det som klør i øret. De skal vende sitt øre fra sannheten og holde seg til myter.» (2. Timoteus 4: 3, 4) Men de som holder på konfirmasjonsseremonien, søker likevel støtte for sin tro i to bibelske eksempler.

Et bibelsk grunnlag?

Beretningen i Apostlenes gjerninger 8: 14—17 blir ofte anvendt til støtte for konfirmasjonen. Her fortelles det at noen samaritaner fikk den hellige ånd ved at apostlene la hendene på dem. Men dette var et enkeltstående tilfelle. Hvordan det? Samaritanene var ikke jødiske proselytter. De ble derfor de første ikke-israelitter som ble tatt inn i den kristne menighet. Da disippelen Filip forkynte i Samaria, var det mange samaritaner som «lot seg døpe, både menn og kvinner», men de fikk ikke straks den hellige ånd. (Apostlenes gjerninger 8: 12) Hvorfor ikke?

Husk at Kristus Jesus betrodde Peter «himmelrikets nøkler» — det privilegium å være den første som framholdt muligheten for å komme inn i det himmelske rike — for forskjellige grupper av mennesker som omvendte seg til kristendommen. (Matteus 16: 19) Det var derfor først da Peter og Johannes drog til Samaria og la hendene på disse første ikke-jødiske disiplene, at den hellige ånd ble utøst over dem som et tegn på deres mulighet til å få være med i ’himmelriket’.

Noen mener at det som står i Apostlenes gjerninger 19: 1—6, er en antydning om at de første kristne hadde en særskilt seremoni etter dåpen. Men i dette tilfellet er det tydelig at grunnen til at den hellige ånd ble holdt tilbake fra noen disipler i byen Efesos, var at disse nye troende var blitt døpt med «Johannes’ dåp», som ikke lenger var gyldig. (Se også Apostlenes gjerninger 18: 24—26.) Da dette ble forklart for dem, lot de seg straks «døpe til Herren Jesu navn». Det var i den forbindelse apostelen Paulus «la hendene på dem» så de skulle få noen av Guds hellige ånds mirakuløse gaver i tillegg til at de ble adoptert som Guds åndelige barn. — Romerne 8: 15, 16.

Et teologisk leksikon sier følgende om disse to beretningene: «Det kan ikke spores noen direkte og sammenhengende forbindelse mellom en slik praksis og disse beretningene, og selv om de kan sies å tilveiebringe en viss presedens, er det tvilsomt om de kan betraktes som normgivende for kristen innvielse i likhet med vanndåpen. . . . Apostlenes gjerninger inneholder mange eksempler på vanndåp uten en påfølgende håndspåleggelse (slik at disse tilfellene faktisk fremstår som unntagelser).» (New Dictionary of Theology) Ja, disse tilfellene dreide seg om eksepsjonelle handlinger som ble utført under eksepsjonelle omstendigheter.

Det samme leksikonet kommer med følgende konklusjon: «Den seremonien som kalles ’konfirmasjon’, er blitt en ’seremoni som man søker å finne en teologisk begrunnelse for’.» Ja, det er en ubibelsk seremoni, et produkt av falske lærdommer, og ikke en handling som kristne er forpliktet til å underkaste seg.