Et forent brorskap

GJENNOM en periode på omkring 1500 år handlet Jehova Gud med israelittene som et folk som bar hans navn. Så ‘vendte Gud sin oppmerksomhet mot nasjonene for å ta ut fra dem et folk som skulle bære hans navn’. (Apg 15:14) Det folket som fikk bære Jehovas navn, skulle være hans vitner. De skulle være forent i tanke og handling uansett hvor på jorden de bodde. Det at dette folket ble forent, ville være et resultat av den befalingen som Jesus ga sine disipler: «Gå derfor og gjør mennesker fra alle nasjoner til disipler. Dere skal døpe dem i Farens og Sønnens og den hellige ånds navn og lære dem å holde alt det jeg har befalt dere.» – Matt 28:19, 20.

² Ved å innvie deg til Jehova og bli døpt er du blitt en disippel av Jesus Kristus. Du er en del av et forent, verdensomfattende brorskap av kristne, som ikke lar nasjonale, rasemessige eller økonomiske ulikheter skape splittelse. (Sal 133:1) Som følge av det viser du dine kristne brødre og søstre i menigheten kjærlighet og respekt. Noen av dem kan tilhøre en annen folkegruppe eller nasjonalitet eller ha en annen utdanning enn deg. Tidligere ville du kanskje ikke ha vært sammen med dem på grunn av disse forskjellene. Dere er nå forent i broderkjærlighet, et bånd som er langt sterkere enn bånd som er basert på sosial status, på religiøs tilhørighet eller på slektskap. – Mark 10:29, 30; Kol 3:14; 1. Pet 1:22.

FORANDRINGER I TANKEGANGEN

³ Hvis noen har problemer med å overvinne rasemessige, politiske, sosiale eller andre inngrodde fordommer, kan de tenke på hvordan de første jødekristne måtte kvitte seg med jødiske religiøse fordommer mot folk fra alle andre nasjoner. Da Peter ble bedt om å dra hjem til den romerske offiseren Kornelius, viste Jehova ham godhet ved å forberede ham på dette oppdraget. – Apg, kap. 10.

⁴ I et syn fikk Peter beskjed om å slakte og spise visse dyr som var urene for jødene, dyr som gjorde jødene seremonielt urene. Da Peter kom med innvendinger, lød det en røst fra himmelen som sa til ham: «Slutt med å kalle det som Gud har renset, for urent.» (Apg 10:15) Gud måtte gripe inn på denne måten for å hjelpe Peter til å ha en rett innstilling til det oppdraget han skulle få, nemlig å besøke en mann av nasjonene. Da Peter adlød Jehovas befaling, sa han til dem som var til stede: «Dere vet godt at det ikke er tillatt for en jøde å være sammen med eller besøke noen som tilhører et annet folk. Men Gud har vist meg at jeg ikke skal kalle noe menneske besmittet eller urent. Derfor kom jeg uten innvendinger da jeg ble tilkalt.» (Apg 10:28, 29) Deretter ble Peter vitne til hvordan Jehova godkjente Kornelius og hans husstand.

⁵ Saulus fra Tarsus, en høyt utdannet fariseer, måtte ydmyke seg og omgås mennesker som han tidligere hadde sett ned på. Han måtte til og med ta imot rettledning fra dem. (Apg 4:13; Gal 1:13–20; Fil 3:4–11) Vi kan bare tenke oss hvordan slike personer som Sergius Paulus, Dionysios, Damaris, Filemon, Onesimus og andre må ha forandret sin tankegang da de tok imot det gode budskap og ble disipler av Jesus Kristus. – Apg 13:6–12; 17:22, 33, 34; Filem 8–20.

VI BEVARER VÅR INTERNASJONALE ENHET

⁶ Kjærligheten mellom brødrene og søstrene i menigheten bidro utvilsomt til at du ble dratt til Jehova og hans organisasjon. Du la merke til at kjærlighet kjennetegner Jesu Kristi sanne disipler, i samsvar med hans beskrivelse: «Jeg gir dere et nytt bud, at dere skal elske hverandre. Slik som jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre. Av dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.» (Joh 13:34, 35) Og du fikk større verdsettelse av Jehova og hans organisasjon da du forsto at den kjærligheten du fant i menigheten, egentlig gjenspeiler den kjærligheten som finnes i det verdensomfattende brorskapet. Du erfarer oppfyllelsen av en bibelsk profeti som forteller at mennesker i de siste dager skulle bli samlet inn for å tilbe Jehova i fred og enhet. – Mi 4:1–5.

⁷ I betraktning av de mange splittende faktorene i dagens verden kan vi med rette spørre: Hvem skulle ha trodd at det noen gang ville bli mulig å forene «mennesker fra alle nasjoner og stammer og folk og språk»? (Åp 7:9) Tenk på forskjellene mellom folk i et moderne, høyteknologisk samfunn og folk som holder fast ved gamle stammeskikker. Blant mennesker av samme folkegruppe og nasjonalitet er det dessuten ofte religiøse stridigheter. Etter hvert som nasjonalismen har kommet i forgrunnen, er det større politiske splittelser blant folk enn noen gang. Og når du tenker på økonomiske forskjeller og utallige andre splittende faktorer, er det at mennesker fra alle nasjoner, språkgrupper og samfunnslag blir forent med et ubrytelig kjærlighetens og fredens bånd, et mirakel som bare Den Allmektige Gud kan stå bak. – Sak 4:6.

⁸ Men denne enheten er en realitet, og da du ble et innviet, døpt vitne for Jehova, ble du en del av den. Fordi du nyter godt av denne enheten, har du også et ansvar for å bidra til å bevare den. Det kan du gjøre ved å følge apostelen Paulus’ ord i Galaterne 6:10: «La oss derfor, så lenge vi har mulighet, gjøre godt mot alle, men særlig mot dem som er våre brødre og søstre i troen.» Vi følger også denne veiledningen: «Ikke gjør noe av diskusjonslyst eller av egoisme, men vær ydmyke og sett andre høyere enn dere selv. Tenk ikke bare på deres eget beste, men også på andres.» (Fil 2:3, 4) Så lenge vi øver oss opp til å betrakte våre brødre og søstre slik Jehova gjør, og ikke bare ser det ytre, vil vi kunne fortsette å ha et fredelig og godt forhold til dem. – Ef 4:23, 24.

OMSORG FOR HVERANDRE

⁹ De som tilhører menigheten, er ikke splittet, men har omsorg for hverandre, slik apostelen Paulus beskriver i en treffende illustrasjon. (1. Kor 12:14–26) Selv om mange i vårt verdensomfattende brorskap befinner seg langt borte fra oss, er vi opptatt av hvordan det går med dem. Hvis noen av våre brødre blir forfulgt, lider vi også. Hvis noen mangler livsnødvendigheter, er blitt offer for en katastrofe eller er berørt av krig eller uroligheter i et land, gjør vi andre alt vi kan for å gi åndelig og materiell hjelp. – 2. Kor 1:8–11.

¹⁰ Vi bør alle be for våre brødre og søstre hver dag. Noen blir fristet til å gjøre noe som er galt. Enkelte blir rammet av vanskeligheter som er allment kjent. Andre møter motstand fra arbeidskamerater eller ikke-troende familiemedlemmer som andre kanskje ikke kjenner til. (Matt 10:35, 36; 1. Tess 2:14) Dette er noe som angår oss alle, ettersom vi utgjør et verdensomfattende brorskap. (1. Pet 5:9) Det finnes også mange blant oss som arbeider hardt i tjenesten for Jehova ved å ta ledelsen i forkynnelsen og i menighetene. I tillegg har noen ansvaret for å føre tilsyn med det verdensomfattende arbeidet. Alle disse har behov for at vi ber for dem, og når vi gjør det, viser vi dem kjærlighet og oppriktig interesse, også når det ikke er noe annet vi personlig kan gjøre for å være til hjelp. – Ef 1:16; 1. Tess 1:2, 3; 5:25.

¹¹ På grunn av alle urolighetene i verden og de mange katastrofene nå i de siste dager må Jehovas folk være forberedt på å hjelpe hverandre. Noen ganger kan katastrofer, for eksempel jordskjelv og flom, bety at de må sette i verk omfattende hjelpetiltak og ordne med store mengder materiell hjelp. De kristne i det første århundre gikk foran med et godt eksempel på dette området. Disiplene i Antiokia husket Jesu veiledning og sendte villig materielle gaver til brødrene i Judea. (Apg 11:27–30; 20:35) Senere oppmuntret apostelen Paulus de kristne i Korint til å støtte det organiserte nødhjelpsarbeidet. (2. Kor 9:1–15) Når våre brødre i dag blir offer for uheldige omstendigheter og trenger materiell støtte, er organisasjonen og de enkelte kristne snare til å reagere og skaffe det som trengs.

SKILT UT FOR Å GJØRE JEHOVAS VILJE

¹² Vårt forente, verdensomfattende brorskap er organisert for å gjøre Jehovas vilje. Nå i denne tiden er det hans vilje at det gode budskap om Riket skal bli forkynt over hele jorden, slik at alle nasjonene får høre det. (Matt 24:14) Det er Jehovas vilje at vi oppfører oss i samsvar med hans høye moralnormer mens vi holder på med dette arbeidet. (1. Pet 1:14–16) Vi må alle være villige til å underordne oss hverandre og arbeide for å fremme det gode budskap. (Ef 5:21) Dette er ikke en tid da vi kan søke våre egne interesser, men vi må som aldri før sette Guds rike først i livet. (Matt 6:33) Når vi har dette klart for oss og samarbeider for det gode budskaps skyld, blir vi glade og fornøyde og kan se fram til å oppnå evige velsignelser.

¹³ Som Jehovas vitner er vi skilt ut fra resten av menneskeheten som et rent folk, som med iver tjener Gud. (Tit 2:14) Det at vi tilber Jehova, gjør oss annerledes. Vi arbeider ikke bare skulder ved skulder med våre brødre jorden over, men vi snakker samme språk, sannhetens språk, og handler i samsvar med den sannhet vi forkynner. Dette ble forutsagt da Jehova kunngjorde gjennom sin profet Sefanja: «Jeg [skal] gi folkene et rent språk, så de alle kan påkalle Jehovas navn og tjene ham skulder ved skulder.» – Sef 3:9.

¹⁴ Jehova inspirerte videre Sefanja til å beskrive det verdensomfattende brorskapet som er blitt en realitet i dag: «De som er igjen av Israel, skal ikke handle urettferdig. De skal ikke lyve eller ha en svikefull tunge. De skal spise og legge seg ned, og ingen skal gjøre dem redde.» (Sef 3:13) Fordi vi har fått en klar forståelse av Jehovas sannhetsord, og fordi vi har fornyet vårt sinn og innrettet vårt liv etter Jehovas normer, er vi i stand til å arbeide forent. Vi utretter det som virker umulig fra et menneskelig synspunkt. Vi er virkelig et spesielt folk, Guds folk, som bringer ære til ham over hele jorden. – Mi 2:12.