[Ramme på side 4]

«De retningslinjer som her [i Apostlenes gjerninger 15] blir trukket opp på en presis og metodisk måte, blir framholdt som ufravikelige og utgjør det sterkeste bevis for at dette i apostlenes sinn ikke var en midlertidig ordning eller et provisorisk tiltak.» — Professor Édouard Reuss ved Strasbourg universitet.

Legg merke til hva som skjedde da det — flere år etter Jesu død — oppstod et spørsmål med hensyn til om en som ble en kristen, måtte holde alle Israels lover. Dette ble drøftet på et møte hvor det kristne styrende råd, som innbefattet apostlene, var samlet. Jesu halvbror Jakob henviste til skrifter som inneholdt befalingene til Noah og til Israels folk angående blod. Ville disse være bindende for de kristne? — Apostlenes gjerninger 15: 1—21.

Den beslutning som ble truffet av det styrende råd, ble sendt til alle menigheter: De kristne behøver ikke å holde den lov som ble gitt til Moses, men det er ’nødvendig’ at de ’fortsetter å avholde seg fra ting som er ofret til avguder, og fra blod og fra det som er kvalt [dyr som blodet ikke er tappet av], og fra utukt’. (Apostlenes gjerninger 15: 22—29) Det apostlene her framholdt, var ikke bare rituelle forskrifter eller forskrifter med hensyn til mat. Vedtaket inneholdt fundamentale etiske normer som de første kristne rettet seg etter. Omkring ti år senere erkjente de at de fortsatt skulle «holde seg borte både fra det som er ofret til avguder, og fra blod . . . og fra utukt». — Apostlenes gjerninger 21: 25.

Som du kjenner til, går millioner av mennesker i forskjellige kirker. De fleste av dem vil sannsynligvis være enige i at kristne normer innbefatter at en ikke skal tilbe avguder eller gjøre seg skyldig i umoral. Det er imidlertid verdt å merke seg at apostlene satte det å holde seg borte fra blod på det samme høye moralske plan som det å unngå disse urette ting. I deres vedtak het det til slutt: «Hvis dere omhyggelig holder dere borte fra disse ting, vil det gå dere godt. Måtte dere være ved god helse!» — Apostlenes gjerninger 15: 29.

Apostlenes vedtak ble lenge betraktet som bindende. Evsebios forteller om en ung kvinne som levde ved slutten av det andre århundre, og som før hun døde under tortur, gjorde det klart at de kristne «ikke engang har lov til å spise blod av ufornuftige dyr». Hun prøvde ikke å gjøre bruk av «retten til å dø». Hun ønsket å leve, men hun ville ikke gå på akkord med sine prinsipper. Respekterer du ikke dem som setter prinsipper foran personlige fordeler?

Vitenskapsmannen Joseph Priestley kom til denne konklusjonen: «Forbudet mot å spise blod, som ble gitt til Noah, synes å gjelde hele hans etterslekt . . . Hvis vi tolker dette forbudet som apostlene kom med, på grunnlag av den praksis som ble fulgt av de første kristne, som vi neppe kan gå ut fra ikke forstod dets beskaffenhet og rekkevidde på rette måte, kan vi bare trekke den slutning at meningen var at det skulle være uomstøtelig og evigvarende; for blod ble ikke spist av noen kristne på mange hundre år.»