«Avvis de usanne historier»

BIBELEN er full av beretninger om mennesker og deres opplevelser og erfaringer. Vi liker å lese disse beretningene, og det er til gagn for oss å gjøre det. Apostelen Paulus skrev til den kristne menighet i Roma: «Alt det som før ble skrevet, ble skrevet til vår opplæring, for at vi ved vår utholdenhet og ved trøsten fra Skriftene skulle ha håp.» — Romerne 15: 4.

Paulus selv fortalte også opplevelser. Bibelen sier følgende om Paulus og Barnabas etter deres første misjonsreise: «Da de var kommet fram [til Antiokia i Syria] og hadde samlet menigheten, begynte de å fortelle om de mange ting Gud hadde gjort ved hjelp av dem.» (Apostlenes gjerninger 14: 27) Disse opplevelsene var utvilsomt til stor oppmuntring for brødrene.

Men ikke alle opplevelser er oppbyggende. Under inspirasjon kom Paulus med en advarsel til Timoteus: «Avvis de usanne historier som krenker det som er hellig, og som gamle kvinner forteller.» (1. Timoteus 4: 7) Og til Titus skrev han at lojale kristne ikke skulle «rette noen oppmerksomhet mot jødiske fabler og bud fra mennesker som vender seg bort fra sannheten». — Titus 1: 14.

Hva gikk disse usanne historier eller fabler ut på? Begge disse uttrykkene kommer fra det greske ordet myʹthos («myte»). Ifølge et leksikon betegner dette ordet «en (religiøs) historie som ikke har noen forbindelse med virkeligheten». — The International Standard Bible Encyclopaedia.

Den verden som eksisterte på Paulus’ tid, var full av slike historier. Et eksempel er den apokryfiske boken Tobits bok, som sannsynligvis ble skrevet over 200 år før Paulus’ tid. Denne historien handler om Tobit, en from jøde, som blir blind fordi han får fugleskitt i øynene. Senere sender han sin sønn, Tobias, for å innkreve en gjeld. Tobias blir ledet av en engel til å sikre seg hjertet, leveren og galleblæren fra en fisk. Deretter treffer han en enke som fremdeles er jomfru til tross for at hun har vært gift sju ganger, men alle mennene var blitt drept av en ond ånd på bryllupsnatten. På engelens tilskyndelse gifter Tobias seg med henne og driver bort demonen ved å brenne fiskens hjerte og lever. Ved hjelp av fiskens galle sørger Tobias senere for at faren får synet tilbake.

Denne historien er helt opplagt ikke sann. I tillegg til at den er basert på fri fantasi og overtro, inneholder den også flere feil. Det heter for eksempel i beretningen at Tobit opplevde både det at stammene i nord gjorde opprør, og det at israelittene ble bortført til Ninive, to begivenheter i Israels historie som det var 257 år imellom. Samtidig fortelles det i denne historien at Tobit var 112 år gammel da han døde. — Tobit 1: 4, 10; 14: 1.

Slike fabler skiller seg sterkt fra det sannferdige «mønster av sunne ord» som Guds trofaste tjenere forkynte. (2. Timoteus 1: 13) Fablene bygger på innbilning, strider mot historiske kjensgjerninger og er den slags historier som ble fortalt av ugudelige gamle kvinner. Slike historier skulle de kristne avvise.

En prøve på om ordene er sanne

Lignende historier finnes det mange av i dag også. Paulus skrev: «Det skal komme en tidsperiode da de ikke skal tåle den sunne lære, men . . . vende sine ører bort fra sannheten og bli vendt til usanne historier.» (2. Timoteus 4: 3, 4) Noen steder på jorden er historier om det overnaturlige vanlige og populære. Kristne mennesker gjør derfor klokt i å ’prøve ordene’ i religiøse historier for å se om de er i overensstemmelse med Bibelen. — Job 12: 11.

Det er tydelig at mange ikke er det. Mange steder i verden kan man for eksempel ofte høre historier som støtter den oppfatningen at menneskesjelen er udødelig. Disse historiene kan dreie seg om et menneske som dør, men som deretter kommer tilbake på en eller annen måte, enten i et nyfødt barn, som en ånd, som et dyr, eller som et menneske på et annet sted.

Guds Ord viser derimot at menneskesjeler ikke er udødelige. Sjelene dør. (Esekiel 18: 4, gammel norsk oversettelse, av 1904) Dessuten sier Bibelen at de døde er livløse og ligger i graven og er ute av stand til å tenke, tale eller gjøre noe som helst. (Forkynneren 9: 5, 10; Romerne 6: 23) De som blir ført bak lyset av falske historier som går ut på at sjelen er udødelig, blir derfor, som Paulus sa, ’vendt bort’ fra Bibelens «sunne lære».

Historier om overnaturlige hendelser

Andre historier dreier seg om heksedoktorers og åndemaneres bedrifter. I noen deler av Afrika sies det for eksempel at disse redskapene for det onde er utstyrt med uhyggelige evner, slik at de kan forandre seg selv eller andre til slanger, aper og fugler, at de kan fly gjennom luften for å utføre sine oppgaver, at de kan dukke opp, at de kan gjøre seg usynlige, at de kan gå gjennom vegger, og at de kan se nedgravde gjenstander.

Det at det verserer så mange slike historier, og det at troen på dem er så utbredt, kan påvirke noen i den kristne menighet til å tro at de er sanne. De er klar over at alminnelige mennesker ikke kan gjøre slikt, men tenker kanskje at de som får overmenneskelige krefter fra åndeskapninger eller demoner, kan gjøre det. De kan tilsynelatende finne grunnlag for en slik tankegang i 2. Tessaloniker 2: 9, 10, hvor det står: «Den lovløses nærvær er i samsvar med Satans virksomhet, med enhver kraftig gjerning og løgnaktige tegn og varsler og med ethvert urettferdig bedrag overfor dem som går til grunne, som en gjengjeldelse fordi de ikke tok imot kjærligheten til sannheten, så de kunne bli frelst.»

Dette skriftstedet viser riktignok at Satan er i stand til å gjøre mektige gjerninger, men det sies også at Satan er opphav til «løgnaktige tegn og varsler» og «urettferdig bedrag». Bibelen viser derfor at Satan er den erkebedrager som «villeder hele den bebodde jord». (Åpenbaringen 12: 9) Han er en mester i å få folk til å tro det som ikke er sant.

De vitnesbyrd og bekjennelser som kommer fra folk som har vært involvert i spiritisme og hekseri, er derfor ofte langt fra pålitelige. Slike mennesker tror kanskje oppriktig at de har sett, hørt eller erfart visse ting, mens de i virkeligheten ikke har det. Det finnes for eksempel noen som mener at de har kommunisert med åndene til døde mennesker. Men de tar feil, de er ført bak lyset, de er blitt offer for et satanisk bedrag. Bibelen sier at de døde «stiger ned i stillheten». — Salme 115: 17.

I betraktning av at Djevelen er en notorisk bedrager, bør vi alltid se med mistenksomhet på enhver beretning om overnaturlige hendelser. De fleste har oppstått i overtroiske menneskers fantasi og er blitt mer og mer overdrevet ved stadig gjenfortelling.

De som forteller slike fabler videre, støtter løgnens far, Satan Djevelen. (Johannes 8: 44) De stimulerer interessen for okkulte handlinger, som Jehova avskyr. (5. Mosebok 18: 10—12) De vikler folk inn i et nett av frykt og overtro. Det er ikke overraskende at Paulus frarådet de kristne «å rette sin oppmerksomhet mot usanne historier». — 1. Timoteus 1: 3, 4.

Avvis demonenes vitnesbyrd

Hvordan skal vi forholde oss hvis historiene tilsynelatende er sanne? Det forekommer at det blir fortalt opplevelser som går ut på at ånder eller spiritister erkjenner Jehovas overhøyhet og bekjenner at hans vitner er sannferdige. Bør kristne mennesker gjenfortelle slike historier?

Nei, det bør de ikke. Bibelen forteller at da noen urene ånder ropte at Jesus var Guds Sønn, «påla han dem strengt ikke å gjøre ham kjent». (Markus 3: 12) Og da en spådomsdemon drev en pike til å påvise at Paulus og Barnabas var «Den høyeste Guds slaver» som forkynte «frelsens vei», drev Paulus ånden ut av henne. (Apostlenes gjerninger 16: 16—18) Verken Jesus eller Paulus eller noen av Bibelens øvrige skribenter tillot demoner å vitne om Guds hensikter eller om hans utvalgte tjenere.

Det er også verdt å merke seg at Jesus Kristus hadde levd i åndeverdenen før han kom til jorden. Han hadde kjent Satan personlig. Men Jesus underholdt ikke sine disipler med historier om Satans meritter, og han kom heller ikke med detaljer om hva Djevelen kunne og ikke kunne gjøre. Satan og hans demoner var ikke Jesu venner. De var utstøtte, de var opprørere, de hatet det som er hellig, og de var Guds fiender.

Bibelen forteller oss det vi trenger å vite. Den forklarer hvem demonene er, hvordan de villeder folk, og hvordan vi kan unngå dem. Den viser at Jehova og Jesus er sterkere enn demonene. Og den opplyser oss om at hvis vi tjener Jehova lojalt, kan onde ånder ikke påføre oss varige skader. — Jakob 4: 7.

Det er derfor med god grunn de kristne avviser usanne historier, historier som bare fremmer Guds motstanderes interesser. Jesus vitnet om sannheten, og det samme gjør hans etterfølgere i vår tid. (Johannes 18: 37) De gir klokelig akt på Bibelens formaning: «Alt som er sant, . . . fortsett å tenke på disse ting.» — Filipperne 4: 8.

[Bilde på side 31]

Sanne kristne må holde seg fullstendig borte fra alle okkulte fenomener