Ikke slike som driver handel med Guds Ord

«VI SOLGTE vår tjeneste for penger.» Dette sa en tidligere «telefonprest» da han ble intervjuet i en reportasje om amerikanske TV-predikanter i slutten av 1991.

Dette programmet fokuserte på tre TV-predikantbevegelser i De forente stater og fastslo at bare disse tre bevegelsene flår folk for titalls millioner dollar hvert år. Én bevegelse ble beskrevet som en «fullt utviklet bidragsfabrikk». De var alle involvert i omfattende bedrag. Blir du sjokkert over dette?

Religionen blir gransket

Det er ikke bare TV-evangeliseringen som blir gjenstand for granskende blikk fra myndighetene, fra private organisasjoner og fra vanlige folk — det blir også ortodokse og mer moderate religionssamfunn. Kirkenes aksjebeholdning, det at politiske interesser blir finansiert av religiøse krefter, og at prester har høye lønninger og en overdådig livsstil, har i enkelte tilfelle ført til at spørsmålet om hva som er sømmelig, har reist seg.

Holder disse religiøse lederne mål i forhold til den edle beskrivelsen apostelen Paulus gav av den kristne tjeneste for nesten 2000 år siden? Han skrev: «Vi er ikke slike som driver handel med Guds ord, som mange gjør, men av oppriktighet, ja, som sendt fra Gud, taler vi for Guds ansikt, i samfunn med Kristus.» (2. Korinter 2: 17) Hvem passer til denne beskrivelsen i vår tid?

Når du skal vurdere dette, vil det være til hjelp å se nærmere på hvordan Paulus’ og hans medarbeideres kristne tjeneste ble finansiert. På hvilken måte skilte de seg ut fra andre på den tiden?

Reisende forkynnere i det første århundre

Paulus var ikke alene om å reise rundt og forkynne. På den tiden var det mange som tok landeveien fatt for å fremme sitt syn på religion og filosofi. Bibelskribenten Lukas omtaler «noen av de omreisende jøder som praktiserte demonutdrivelse». (Apostlenes gjerninger 19: 13) Da Jesus Kristus fordømte fariseerne, sa han blant annet: «Dere farer over hav og tørt land for å gjøre en eneste proselytt.» (Matteus 23: 15) Jesus var selv en reisende forkynner. Han lærte opp apostlene og disiplene sine for at de skulle etterligne ham ved å forkynne, ikke bare i Judea og Samaria, men «til den fjerneste del av jorden». — Apostlenes gjerninger 1: 8.

Når Jesu etterfølgere reiste omkring, traff de også på ikke-jødiske forkynnere. I Aten ble Paulus konfrontert med epikureiske og stoiske filosofer. (Apostlenes gjerninger 17: 18) I hele Romerriket holdt kynikere svulstige taler for å overbevise folk om sitt syn. Tilhengerne av Isis og Serapis fikk større innflytelse blant kvinner og slaver ved å love dem religiøs og sosial likhet med frie menn. Østens fruktbarhetskultuser utgjorde et springbrett for de mange mysteriereligionene i den gresk-romerske verden. De falske gudene Demeter, Dionysos og Kybele fikk tilhengere fordi folk ble lovt syndsforlatelse og hadde et ønske om å få del i guddommelige hemmeligheter.

Hvordan ble utgiftene dekket?

Det var imidlertid dyrt å reise. I tillegg til de utgiftene de reisende hadde til transport for seg selv og bagasjen og til toll og avgifter, måtte de ha mat, losji, brensel, klær og helsestell. Forkynnere, lærere, filosofer og mystikere dekket dette behovet først og fremst på fem forskjellige måter. De (1) underviste mot betaling; (2) tok seg vanlig arbeid; (3) ble vist gjestfrihet og tok imot frivillige bidrag; (4) knyttet seg til velstående tilhengere, ofte som pedagoger; (5) tigget. Den berømte kynikeren Diogenes, som var tigger, bad til og med døde statuer om almisser for på den måten å forberede seg på å bli avvist.

Paulus visste om noen som hevdet at de var kristne forkynnere, men som i likhet med en del greske filosofer gjorde seg til venner med de rike og stjal fra de fattige. Han irettesatte menigheten i Korint ved å si: «Dere tåler . . . enhver som fortærer det dere har, enhver som tar det dere har.» (2. Korinter 11: 20) Jesus stjal aldri noen ting, og det gjorde ikke Paulus og hans medarbeidere heller. Men de grådige evangelistene i Korint var «falske apostler, svikefulle arbeidere» og Satans tjenere. — 2. Korinter 11: 13—15.

Da Jesus forklarte disiplene hvordan de skulle gå fram, utelukket han det å undervise mot betaling. «Dere har fått det for intet; gi det for intet,» sa han. (Matteus 10: 8) Selv om det var vanlig på den tiden å tigge, ble de som gjorde det, sett ned på. I en av illustrasjonene sine skildrer Jesus en forvalter som sier: «Jeg skammer meg for å tigge.» (Lukas 16: 3) I Bibelens beretning står det derfor ingenting om at Jesu trofaste etterfølgere anmodet noen om å gi dem penger eller eiendeler. De levde etter prinsippet: «Hvis noen ikke vil arbeide, skal han heller ikke spise.» — 2. Tessaloniker 3: 10.

Jesus oppfordret disiplene sine til å dekke sine behov på to måter. De kunne for det første, som Paulus uttrykte det, «leve av det gode budskap». Hvordan? Ved å si ja takk når noen villig ønsket å vise dem gjestfrihet. (1. Korinter 9: 14; Lukas 10: 7) For det andre kunne de forsørge seg selv. — Lukas 22: 36.

Hvordan Paulus anvendte prinsippene

Hvordan anvendte Paulus disse prinsippene? Lukas skrev vedrørende apostelens andre misjonsreise: «[Vi] seilte . . . ut fra Troas og kom med rett kurs til Samotrake, men dagen etter til Neapolis, og derfra til Filippi, en koloni, som er den fremste byen i distriktet Makedonia. Vi ble i denne byen og tilbrakte noen dager der.» De dekket selv alle utgiftene til reisingen og til det som trengtes av mat og overnatting. — Apostlenes gjerninger 16: 11, 12.

Med tiden tok en kvinne ved navn Lydia imot sannheten. «Hun gav akt på de ting som ble sagt av Paulus. Da nå hun og hennes husstand var blitt døpt, bad hun inntrengende: ’Hvis dere har ansett meg for å være trofast mot Jehova, så kom inn i mitt hus og bli der.’ Og hun nødde oss til å komme.» (Apostlenes gjerninger 16: 13—15) Kanskje var det iallfall delvis på grunn av Lydias gjestfrihet Paulus kunne skrive følgende til sine medtroende i Filippi: «Jeg takker alltid min Gud hver gang jeg nevner dere i enhver av mine påkallelser for dere alle, idet jeg frambærer min påkallelse med glede, på grunn av det bidrag dere har ytet til det gode budskap fra den første dag inntil dette øyeblikk.» — Filipperne 1: 3—5.

Lukas omtaler mange som ønsket disse reisende kristne arbeiderne velkommen hjem til seg. (Apostlenes gjerninger 16: 33, 34; 17: 7; 21: 7, 8, 16; 28: 2, 7, 10, 14) I sine inspirerte brev nevnte Paulus denne gjestfriheten og de gavene han hadde fått, og takket for det. (Romerne 16: 23; 2. Korinter 11: 9; Galaterne 4: 13, 14; Filipperne 4: 15—18) Men verken Paulus eller de som reiste sammen med ham, antydet at noen burde gi dem gaver eller økonomisk støtte. Jehovas vitner kan si at deres reisende tilsynsmenn fortsatt har denne fine innstillingen.

Ikke avhengige av gjestfrihet

Paulus var ikke avhengig av å bli vist gjestfrihet. Han hadde lært et yrke som krevde hardt arbeid og lange arbeidsdager og likevel gav lav lønn. Da han kom til Korint som misjonær, «[fant] han . . . en jøde ved navn Akvilas . . . og Priskilla, hans hustru. . . . Han gikk så til dem, og fordi de hadde samme håndverk, ble han i deres hjem, og de arbeidet, for de var teltmakere av fag». — Apostlenes gjerninger 18: 1—3.

Da Paulus senere var i Efesos, arbeidet han fortsatt hardt. (Jevnfør Apostlenes gjerninger 20: 34; 1. Korinter 4: 11, 12.) Det kan være at han hadde spesialisert seg på å arbeide med cilicium, det grove teltduksmaterialet som var laget av geitehår og kom fra hans egne hjemtrakter. Vi kan se for oss Paulus der han sitter på en krakk, bøyd over arbeidsbenken sin, og skjærer og syr til langt på natt. Det var sannsynligvis minimalt med støy i verkstedet, så Paulus fikk kanskje forkynt for ham som eide verkstedet, og for hans ansatte, hans slaver og hans venner. — Jevnfør 1. Tessaloniker 2: 9.

Misjonæren Paulus lot det aldri gå butikk i tjenesten, og han gav aldri på noen måte inntrykk av at han brukte Guds Ord til å tjene penger. Han sa til tessalonikerne: «Dere vet jo selv hvordan dere bør etterligne oss, for vi oppførte oss ikke uordentlig blant dere, og vi spiste heller ikke mat hos noen for intet. Tvert imot, med strev og slit natt og dag arbeidet vi så vi ikke skulle legge en dyr byrde på noen av dere. Ikke så at vi ikke har rett til det, men for at vi skulle være et eksempel for dere, så dere kunne etterligne oss.» — 2. Tessaloniker 3: 7—9.

De som følger dette mønsteret i det 20. århundre

Den dag i dag følger Jehovas vitner Paulus’ gode eksempel. Eldste og menighetstjenere får ikke noen lønning og heller ikke noe stipend fra de menighetene de tjener i. Nei, de sørger for familien sin på samme måte som alle andre, de fleste ved å ta seg verdslig arbeid. De som tar del i heltidstjenesten som pionerer, dekker også sine egne materielle behov, og mange av dem arbeider bare akkurat nok til å dekke sine grunnleggende behov. Hvert år drar noen forkynnere til områder som ligger langt vekk, hvor budskapet om Riket sjelden blir forkynt, og de dekker utgiftene sine selv. Hvis familier som bor på slike steder, inviterer dem til et måltid eller vil la dem få overnatte hos dem, er de takknemlige for det, men de misbruker ikke en slik gjestfrihet.

Alt det forkynnelses- og undervisningsarbeidet Jehovas vitner utfører, er frivillig, og de tar seg aldri betalt for den tjenesten de utfører. Beskjedne bidrag til fremme av dette forkynnelsesarbeidet blir imidlertid tatt imot. (Matteus 24: 14) Jehovas vitners arbeid er ikke-kommersielt på alle måter. De kan alle sammen si som Paulus: «Uten at det kostet noe, med glede forkynte [jeg] Guds gode budskap for dere.» (2. Korinter 11: 7) Jehovas vitner er ikke «slike som driver handel med Guds ord».

[Ramme på side 27]

HVORDAN NOEN STØTTER RIKETS ARBEID ØKONOMISK

◻ GAVER: Pengegaver kan sendes direkte til Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap, Gaupeveien 24, 1914 Ytre Enebakk. Fast eiendom eller verdisaker kan også gis som gave. Et kort brev som gjør det klart at det dreier seg om en gave, bør følge med slike bidrag.

◻ FORSIKRINGER: Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap kan også oppnevnes som begunstiget til en forsikringspolise og bør i så fall bli informert om dette.

◻ AKSJER OG OBLIGASJONER: Aksjer og obligasjoner kan gis til Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap som en gave.

◻ TESTAMENTER: Eiendommer og penger kan også testamenteres til Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap. Testamentet bør oppbevares trygt, og kopi bør sendes til Selskapet. Selskapet tilbyr seg også å oppbevare testamentet.

Ytterligere opplysninger eller veiledning kan fås ved henvendelse til Selskapet Vakttårnet.

[Ramme på side 29]

HUN ØNSKET Å HJELPE

ELLEVE år gamle Tiffany går på skolen i Baton Rouge i Louisiana i USA. Den ne unge forkynneren skrev nylig en stil med temaet «Utdannelse i Amerika». Dette førte til at foreldrene hennes, som er Jehovas vitner, fikk følgende brev fra skolens rektor:

«I løpet av temauken om utdannelse i Amerika blir én fremragende stil fra hvert klassetrinn lest opp over høyttaleranlegget. Jeg hadde fornøyelsen av å bruke Tiffanys stil i morges. Hun er virkelig en bemerkelsesverdig ung dame. Hun er likevektig, har selvtillit og er begavet og elskverdig. Jeg har sjelden sett en sjetteklassing med så mange av disse egenskapene. Tiffany er et aktivum for skolen vår.»

Tiffany vant stilkonkurransen. Etterpå skrev hun til Selskapet Vakttårnet og sa: «Det var sannsynligvis bare på grunn av boken De unge spør — tilfredsstillende svar at jeg vant konkurransen. . . . Jeg brukte kapitlene om utdannelse. . . . Mange takk for at dere har utgitt denne nyttige og inspirerende boken. Jeg fikk sju dollar i premie for vinnerstilen. Jeg gir disse pengene og 13 dollar til, til sammen 20 dollar, i bidrag til det verdensomfattende forkynnelsesarbeidet. . . . Når jeg blir voksen, håper jeg at jeg også kan få tjene på Betel.»

[Bilde på side 26]

Noen ganger tjente Paulus til livets opphold ved å lage telt