Akaia

FØR de romerske erobrerne vant sin seier i 146 f.v.t., ble navnet Akaia bare brukt om et lite område på Peloponnes, langs Korintbuktas sørlige kyst, omtrent det samme området som har dette navnet i dag.

Homer bruker i sine diktverk betegnelsen «akaiere» som et fellesnavn på grekere i sin alminnelighet. På grunn av Det akaiiske forbunds store betydning — denne sammenslutningen av byer var ved erobringen av Hellas landets viktigste politiske maktfaktor — omtalte romerne etter den tiden hele Hellas som Akaia.

Da keiser Augustus i år 27 f.v.t. reorganiserte de to greske provinsene Makedonia og Akaia, kom navnet Akaia til å betegne hele Peloponnes og en del av det greske fastland. Provinsen Akaia var underlagt det romerske senat og ble styrt av en prokonsul fra provinsens hovedstad, Korint. (2. Korinter 1: 1) Andre byer i provinsen Akaia som er nevnt i De kristne greske skrifter, er Aten og Kenkreai. Akaia og naboprovinsen i nord, Makedonia, ble ofte nevnt sammen. — Apostlenes gjerninger 18: 1, 18; 19: 21; Romerne 15: 26; 16: 1; 1. Tessaloniker 1: 7, 8.

Som svar på klager over den harde beskatningen la Tiberius i år 15 e.v.t. Akaia og Makedonia inn under keiserlig kontroll. Disse greske områdene skulle nå styres fra provinsen Moesia. Denne ordningen vedvarte inntil år 44 e.v.t., da keiser Claudius igjen la de to provinsene under senatet, slik at det på nytt ble innsatt en prokonsul i Korint som skulle ivareta styret. På grunn av uvitenhet om disse forhold kom noen kritikere tidligere med innvendinger mot at Bibelen omtaler Gallio, som Paulus ble ført fram for, som «prokonsul i Akaia». (Apostlenes gjerninger 18: 12) En innskrift som er blitt funnet i Delfi, bekrefter imidlertid at det på den tiden som historieskriveren Lukas omtaler i Apostlenes gjerninger, fantes en prokonsul ved navn Gallio i Akaia.

I Romerne 15: 26 omtaler apostelen Paulus den gavmildhet de kristne i provinsen Akaia viste ved den hjelp de gav sine nødstilte brødre i Jerusalem. På sin andre og sin tredje misjonsreise tilbrakte Paulus en god del av sin tid i Akaia, og hans uttalelser viser at han nærte stor kjærlighet til brødrene i dette området. (2. Korinter 11: 10) — Fra oppslagsverket Insight on the Scriptures, bind 1, side 40.

Når gavmildheten er stor

HVIS du hadde mulighet til å gi en konge en gave, hva ville du da gi ham? Hva om han var verdens rikeste og viseste hersker? Kan du tenke deg en gave som han ville bli glad for? For cirka 3000 år siden måtte dronningen av Saba tenke over disse spørsmålene mens hun forberedte seg til å besøke nettopp en slik hersker — kong Salomo i Israel.

Bibelen forteller at gaven hennes omfattet 120 talenter gull «og balsamolje i meget stor mengde og edelstener». Etter dagens pris var gullet alene verdt over 300 millioner kroner. Balsamolje, en velluktende olje som også har legende egenskaper, var likestilt med gull som en kostbar vare. Bibelen sier riktignok ikke hvor mye balsamolje dronningen gav Salomo, men den sier at det senere ikke var noe som overgikk gaven hennes. — 1. Kongebok 10: 10.

Dronningen av Saba var åpenbart en velstående og gavmild kvinne. Og hennes gavmildhet ble gjengjeldt. Bibelen sier: «Kong Salomo gav dronningen av Saba alt det hun hadde lyst på og hadde bedt om, foruten verdien av det hun hadde hatt med til kongen.» (2. Krønikebok 9: 12) Det kan ha vært skikk og bruk at kongelige utvekslet gaver, men Bibelen nevner spesielt Salomos «rundhåndethet». (1. Kongebok 10: 13) Salomo selv skrev: «Den gavmilde sjel blir selv gjort fet, og den som gir andre rikelig å drikke, får selv også rikelig å drikke.» — Ordspråkene 11: 25.

Dronningen av Saba brukte også mye tid og mange krefter for å besøke Salomo. Etter