For så ofte som dere spiser dette brød og drikker dette beger, fortsetter dere å forkynne Herrens død, inntil han kommer.» — 1. Korinter 11: 23—26.

Hvor ofte skulle høytiden holdes?

Hva menes med Paulus’ ord: «Så ofte som dere spiser dette brød og drikker dette beger, fortsetter dere å forkynne Herrens død, inntil han kommer»? Trofaste salvede kristne skulle forsyne seg med minnehøytidens symboler «ofte» inntil de døde og senere ble oppreist til himmelsk liv. Overfor Gud og verden ville de derved ofte bekjenne sin tro på Jesu offer, som er tilveiebrakt av Jehova. Hvor lenge skulle dette pågå? «Inntil han kommer,» sa Paulus. Han mente tydeligvis at påbudet om å holde denne minnehøytiden skulle følges helt fram til Jesus kom for å ta sine salvede etterfølgere opp til himmelen ved deres oppstandelse, som skulle finne sted i løpet av hans «nærvær». (1. Tessaloniker 4: 14—17) Dette stemmer overens med det Jesus sa til de 11 lojale apostlene: «Når jeg går bort og bereder et sted for dere, kommer jeg igjen og vil ta dere hjem til meg, for at også dere skal være der hvor jeg er.» — Johannes 14: 3.

Bør det holdes en høytid til minne om Kristi død hver dag, eller kanskje hver uke? Det var i forbindelse med påsken Jesus innstiftet Herrens aftensmåltid og døde. Påsken var en høytid til minne om israelittenes utfrielse av trelldommen i Egypt. Jesus blir faktisk omtalt som «vårt påskeoffer, Kristus», fordi han er det Lam som er ofret for de kristne. (1. Korinter 5: 7) Påsken ble holdt bare én gang i året, den 14. nisan. (2. Mosebok 12: 6, 14; 3. Mosebok 23: 5) Dette indikerer at høytiden til minne om Jesu død bør holdes like ofte som påskehøytiden, ikke oftere, nemlig én gang i året, og ikke hver dag eller hver uke.

I flere hundre år fortsatte mange som bekjente seg til kristendommen, å holde en årlig høytid til minne om Jesu død. Fordi de gjorde dette den 14. nisan, ble de kalt kvartodesimaner etter et ord som betyr «fjortende». Historikeren J. L. von Mosheim skrev følgende om dem: «De kristne i Lilleasia var vant til å feire denne hellige høytiden, en høytid til minne om innstiftelsen av Herrens aftensmåltid og til minne om Jesu Kristi død, på samme tid som jødene spiste sitt påskelam, nemlig om kvelden den fjortende dag i den første måned [nisan]. . . . De betraktet Kristi eksempel som en lov.»