Bør vi leve for dagen i dag eller for en evig framtid?

«I dette håpet ble vi frelst.» — ROMERNE 8: 24.

1. Hva lærte epikureerne, og hvordan påvirket deres filosofi noen av de kristne?

APOSTELEN PAULUS skrev følgende til de kristne i Korint: «Hvordan har det seg . . . at noen blant dere sier at det ikke er noen oppstandelse av de døde?» (1. Korinter 15: 12) Den greske filosofen Epikuros’ fordervelige filosofi hadde tydeligvis påvirket noen av de kristne i det første århundre. Paulus rettet derfor oppmerksomheten mot den epikureiske lære: «La oss spise og drikke, for i morgen skal vi dø.» (1. Korinter 15: 32) Filosofens tilhengere så med forakt på ethvert håp om et liv etter døden og mente at det enkelte menneskes kjødelige lyst var det eneste eller høyeste gode i livet. (Apostlenes gjerninger 17: 18, 32) Den epikureiske filosofi ansporet til egoisme og kynisme og virket etter hvert fordervende.

2. a) Hvorfor var det så farlig å fornekte oppstandelsen? b) Hvordan styrket Paulus troen til de kristne i Korint?

² Denne fornektelsen av oppstandelsen hadde vidtrekkende følger. Paulus resonnerte: «Hvis det virkelig ikke er noen oppstandelse av de døde, da er heller ikke Kristus blitt oppreist. Men hvis Kristus ikke er blitt oppreist, da er jo vår forkynnelse forgjeves, og vår tro er forgjeves. . . . Hvis vi bare i dette liv har håpet på Kristus, er vi de mest ynkverdige av alle mennesker.» (1. Korinter 15: 13—19) Ja, uten håpet om en evig framtid ville kristendommen ha vært «forgjeves». Den ville ha vært uten mening. Det er derfor ikke så merkelig at menigheten i Korint var blitt et arnested for problemer når den hadde latt seg påvirke av denne hedenske tankegangen. (1. Korinter 1: 11; 5: 1; 6: 1; 11: 20—22) Paulus tok derfor sikte på å styrke deres tro på oppstandelsen. Ved å benytte seg av et virkningsfullt logisk resonnement, bibelsitater og illustrasjoner beviste han uten at det kunne være rom for tvil, at oppstandelseshåpet ikke var fri fantasi, men en realitet som med sikkerhet skulle bli oppfylt. På dette grunnlaget kunne han komme med denne inntrengende oppfordringen til sine medtroende: «Bli standhaftige, urokkelige, idet dere alltid har rikelig å gjøre i Herrens gjerning, og idet dere vet at deres arbeid ikke er forgjeves i forbindelse med Herren.» — 1. Korinter 15: 20—58.

«Hold dere våkne»

3, 4. a) Hvilken farlig holdning skulle enkelte ha i de siste dager, ifølge Peter? b) Hva trenger vi å fortsette å minne oss selv om?

³ Mange i vår tid har en pessimistisk lev-livet-nå-holdning. (Efeserne 2: 2) Det er som apostelen Peter forutsa. Han skrev om «spottere med spott, som . . . sier: ’Hvor er dette hans lovte nærvær? Fra den dag våre forfedre sovnet inn i døden, fortsetter jo alt å være nøyaktig som fra skapningens begynnelse’». (2. Peter 3: 3, 4) Hvis sanne tilbedere gav etter for en slik oppfatning, kunne de bli «uvirksomme eller uten frukt». (2. Peter 1: 8) Slik er det heldigvis ikke med de fleste av Guds tjenere i vår tid.

⁴ Det er ikke galt å være interessert i den forestående enden for den nåværende, onde tingenes ordning. Husk den interessen Jesu egne apostler viste. De spurte: «Herre, gjenoppretter du riket for Israel på denne tiden?» Jesus svarte: «Det tilkommer ikke dere å få kunnskap om de tider eller tidsperioder som Faderen har lagt inn under sin egen myndighet.» (Apostlenes gjerninger 1: 6, 7) Disse ordene går stort sett ut på det samme som det han hadde sagt på Oljeberget: «Dere vet ikke på hvilken dag deres Herre kommer. . . . Menneskesønnen kommer i en time dere ikke tenker dere.» (Matteus 24: 42, 44) Vi bør fortsette å minne oss om denne veiledningen. Noen kan kanskje bli fristet til å tenke: «Kanskje jeg skulle ta det litt mer med ro og ikke være så opptatt av framtiden.» Det ville være et stort feilgrep. Tenk på Jakob og Johannes, som ble kalt «Tordensønner». — Markus 3: 17.

5, 6. Hva kan vi lære av det som skjedde i forbindelse med Jakob og Johannes?

⁵ Vi vet at Jakob var en særdeles nidkjær apostel. (Lukas 9: 51—55) Da den kristne menighet var blitt opprettet, må han straks ha spilt en aktiv rolle. Men mens Jakob fremdeles var forholdsvis ung, ble han drept av Herodes Agrippa I. (Apostlenes gjerninger 12: 1—3) Skal vi tro at Jakob var lei seg for at han hadde vært så nidkjær og anstrengt seg så kraftig i tjenesten, da han forstod at livet hans var i ferd med å få en brå ende? Neppe. Han var sikkert lykkelig for at han hadde brukt de beste årene av sitt forholdsvis korte liv i tjenesten for Jehova. Ingen av oss vet på det nåværende tidspunkt om livet vårt kan ende brått og uventet. (Forkynneren 9: 11; jevnfør Lukas 12: 20, 21.) Det er derfor klart at det er forstandig av oss å holde vår iver og vår virksomhet i tjenesten for Jehova på et høyt nivå. Når vi gjør det, vil vi bevare et godt navn hos ham og fortsette å leve med vår evige framtid i tankene. — Forkynneren 7: 1.

⁶ Vi kan høste en lignende lærdom av det som skjedde i forbindelse med apostelen Johannes, som var til stede da Jesus kom med sin inntrengende oppfordring: «Hold dere våkne.» (Matteus 25: 13; Markus 13: 37; Lukas 21: 34—36) Johannes la seg dette på hjertet og tjente med begeistring i mange tiår. Det ser faktisk ut til at han overlevde alle de andre apostlene. Da Johannes var høyt oppe i årene og kunne se tilbake på mange tiår med trofast virksomhet, betraktet han da denne virksomheten som et feilgrep, et misbrukt eller ulikevektig liv? På ingen måte! Han så fremdeles ivrig framover. Da den oppstandne Jesus sa: «Ja; jeg kommer hurtig», svarte Johannes straks: «Amen! Kom, Herre Jesus.» (Åpenbaringen 22: 20) Johannes hadde avgjort ikke en lev-livet-nå-holdning. Han lengtet ikke etter et stille og bedagelig «normalt liv». Han var fast besluttet på å fortsette å tjene med alt han hadde av liv og krefter, uansett når Herren måtte komme. Hvordan er det med oss?

Grunnlaget for troen på evig liv

7. a) Hvordan kan vi si at håpet om evig liv er basert på et løfte Gud har gitt «for lange tider siden»? b) Hvordan kastet Jesus lys over håpet om evig liv?

⁷ Vær forvisset om at håpet om evig liv ikke er en drøm eller fantasi som skriver seg fra mennesker. Som det sies i Titus 1: 2 er vår gudhengivenhet basert på et «håp om det evige liv som Gud, som ikke kan lyve, har gitt løfte om for lange tider siden». Det var Guds opprinnelige hensikt at alle lydige mennesker skulle leve evig. (1. Mosebok 1: 28) Ikke noe, ikke engang Adam og Evas opprør, kan forpurre denne hensikten. Som det står skrevet i 1. Mosebok 3: 15, lovte Gud straks at en bestemt «ætt» skulle råde bot på all den skade som var påført menneskeheten. Denne ’ætten’ er Messias, Jesus, og da han kom, gjorde han håpet om evig liv til et av de sentrale punkter i sin lære. (Johannes 3: 16; 6: 47, 51; 10: 28; 17: 3) Ved at Kristus gav sitt fullkomne liv som en løsepenge, oppnådde han den juridiske rett til å skjenke menneskene evig liv. (Matteus 20: 28) Noen av hans disipler, i alt 144 000, vil få leve evig i himlene. (Åpenbaringen 14: 1—4) Derved vil noen mennesker som før har vært dødelige, «ikle seg udødelighet». — 1. Korinter 15: 53.

8. a) Hva er «udødelighet», og hvorfor skjenker Gud de 144 000 udødelighet? b) Hvilket håp framholdt Jesus for de «andre sauer»?

⁸ «Udødelighet» vil si mer enn bare det at man aldri dør. Det innebærer «et uforgjengelig livs kraft». (Hebreerne 7: 16; jevnfør Åpenbaringen 20: 6.) Men hva oppnår Gud ved å gi en så bemerkelsesverdig gave? Husk Satans utfordring som gikk ut på at det ikke var mulig å stole på noen av Guds skapninger. (Job 1: 9—11; 2: 4, 5) Ved å skjenke de 144 000 udødelighet gir Gud uttrykk for sin fullstendige tillit til denne gruppen som på en så fremragende måte har besvart Satans utfordring. Hva kommer så til å skje med resten av menneskeheten? Jesus sa til de første som ble tatt ut til å være med i den «lille hjord» med Rikets arvinger, at de skulle «sitte på troner for å dømme Israels tolv stammer». (Lukas 12: 32; 22: 30) Dette innebærer at andre vil få evig liv på jorden som dette rikets undersåtter. Selv om disse «andre sauer» ikke får udødelighet, får de «evig liv». (Johannes 10: 16; Matteus 25: 46) Evig liv er derfor noe alle kristne kan ha håp om å få. Det er ingen fantasi, men noe «Gud, som ikke kan lyve», har avgitt et høytidelig løfte om, og som det er blitt betalt for med Jesu dyrebare blod. — Titus 1: 2.

Hører det en fjern framtid til?

9, 10. Hva er det som klart viser at vi nærmer oss enden?

⁹ Apostelen Paulus forutsa at ’kritiske tider som ville være vanskelige å mestre’, skulle være en uimotsigelig indikasjon på at vi hadde nådd fram til «de siste dager». Når vi nå ser at det menneskelige samfunn som omgir oss, forfaller og er preget av griskhet, selvdyrkelse, ugudelighet og mangel på kjærlighet, er vi ikke da nødt til å innse at Jehovas dag raskt nærmer seg, den dag da han skal fullbyrde sine dommer over den nåværende, onde verdensordning? Etter hvert som vold og hat tiltar, ser vi ikke da overalt oppfyllelsen av det Paulus sier videre: «Onde mennesker og bedragere vil gå fra vondt til verre»? (2. Timoteus 3: 1—5, 13) Noen kommer kanskje med optimistiske utbrudd om «fred og sikkerhet», men alle fredsutsikter vil fordufte, for «en plutselig tilintetgjørelse» skal «komme over dem på et øyeblikk, liksom veene over en gravid kvinne; og de skal slett ikke unnslippe». Vi er ikke i mørke med hensyn til hva vår tid betyr. La oss derfor «holde oss våkne og være fornuftige». — 1. Tessaloniker 5: 1—6.

¹⁰ Bibelen viser dessuten at de siste dager er «en kort tidsperiode». (Åpenbaringen 12: 12; jevnfør 17: 10.) Det meste av denne korte tidsperioden er tydeligvis allerede over. Daniels profeti gir for eksempel en nøyaktig beskrivelse av konflikten mellom «Nordens konge» og «Sydens konge», som har pågått helt inn i vårt århundre. (Daniel 11: 5, 6) Det eneste som gjenstår, er det endelige angrepet fra «Nordens konge» som er beskrevet i Daniel 11: 44, 45. — Se Vakttårnet for 1. juli 1987 og 1. november 1993, hvor denne profetien er mer inngående behandlet.

11. a) I hvilken utstrekning er Matteus 24: 14 blitt oppfylt? b) Hva kan vi slutte oss til av Jesu ord i Matteus 10: 23?

¹¹ Videre har Jesus forutsagt: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle nasjonene; og så skal enden komme.» (Matteus 24: 14) Jehovas vitner utfører i dag sitt arbeid i 233 land, øygrupper og andre områder. Det finnes riktignok fremdeles uberørte områder, og mulighetens dør vil kanskje bli åpnet når Jehovas tid er inne til det. (1. Korinter 16: 9) Men Jesu ord i Matteus 10: 23 kan være en tankevekker: «Dere skal slett ikke bli ferdige med Israels byer før Menneskesønnen kommer.» Det gode budskap vil med sikkerhet bli kunngjort over hele jorden, men vi vil ikke personlig nå ut til alle deler av jorden med Rikets budskap før Jesus «kommer» som domsfullbyrder.

12. a) Hvilken ’besegling’ siktes det til i Åpenbaringen 7: 3? b) Hvilken betydning ligger det i det at de salvede på jorden blir stadig færre i antall?

¹² Tenk over det som står i Åpenbaringen 7: 1, 3, nemlig at tilintetgjørelsens «fire vinder» blir holdt tilbake til «vi har beseglet vår Guds slaver på deres panner». Dette sikter ikke til den første beseglingen, som finner sted når de som tilhører de 144 000, får det himmelske kall. (Efeserne 1: 13) Det sikter til den endelige beseglingen, som skjer når de oppnår en ugjenkallelig godkjennelse som prøvde og trofaste «Guds slaver». Når det gjelder de av Guds sanne salvede sønner som fremdeles lever på jorden, er deres antall sterkt redusert. Dessuten sier Bibelen uttrykkelig at åpningsfasen av den ’store trengsel’ skal bli «forkortet» nettopp «på grunn av de utvalgte». (Matteus 24: 21, 22) De fleste av dem som gir uttrykk for at de tilhører de salvede, er ganske høyt oppe i årene. Tyder ikke også dette på at enden er nær?

En trofast vaktmann

13, 14. Hvilken forpliktelse har vaktmannklassen?

¹³ I mellomtiden gjør vi klokt i å gi akt på den veiledning som kommer fra ’den tro slave’. (Matteus 24: 45) I over hundre år har vår tids «slave» trofast tjent som en «vaktmann». (Esekiel 3: 17—21) I Vakttårnet for 1. april 1984 heter det: «Denne vaktmannen ser hvordan begivenhetene i verden utvikler seg som en oppfyllelse av Bibelens profetier. Han kunngjør advarselen om en forestående ’nød [trengsel, EN] så stor som det aldri har vært fra verdens begynnelse’ og forkynner ’godt budskap’.» — Matteus 24: 21; Jesaja 52: 7.

¹⁴ Husk: Det er en vaktmanns oppgave å rope ut «nøyaktig hva han ser». (Jesaja 21: 6—8) En vaktmann i bibelsk tid kom med en advarsel allerede når den potensielle faren var så langt borte at det ikke var mulig å identifisere den med sikkerhet. (2. Kongebok 9: 17, 18) Det må avgjort ha forekommet falske alarmer på den tiden. Men en god vaktmann ville ikke unnlate å si ifra av frykt for å komme i en pinlig situasjon. Hvis huset ditt stod i brann, hvordan ville du da føle det hvis brannmennene ikke dukket opp fordi de tenkte at det kunne være falsk alarm? Nei, vi venter at slike menn skal reagere øyeblikkelig på ethvert tegn til fare. Vaktmannklassen har likeledes sunget ut når omstendighetene har vært slik at de har ansett det for å være påkrevd.

15, 16. a) Hvorfor blir det foretatt justeringer i vår forståelse av profetiene? b) Hva kan vi lære av det at trofaste Guds tjenere før i tiden misforstod visse profetier?

¹⁵ Etter hvert som begivenhetene har utviklet seg, har vår forståelse av profetiene blitt klarere. Historien viser at Guds profetier sjelden eller aldri kan forstås fullt ut før de blir oppfylt. Gud sa til Abram nøyaktig hvor lenge hans ætt skulle være ’fastboende utlendinger i et land som ikke var deres’, nemlig i 400 år. (1. Mosebok 15: 13) Men Moses framstilte seg som befrier før tiden var inne til det. — Apostlenes gjerninger 7: 23—30.

¹⁶ Tenk også på profetiene om Messias. Når vi i dag ser tilbake, synes vi det er helt klart at Messias’ død og oppstandelse var forutsagt. (Jesaja 53: 8—10) Men Jesu egne disipler fattet likevel ikke dette. (Matteus 16: 21—23) De forstod heller ikke at Daniel 7: 13, 14 ville bli oppfylt under Kristi framtidige parousịa, eller «nærvær [i 1914]». (Matteus 24: 3) De feilberegnet derfor tiden med nesten 2000 år da de spurte Jesus: «Herre, gjenoppretter du riket for Israel på denne tiden?» (Apostlenes gjerninger 1: 6) Selv etter at det var blitt opprettet en solid kristen menighet, fortsatte det å dukke opp feilaktige forestillinger og uberettigede forventninger. (2. Tessaloniker 2: 1, 2) Selv om noen av og til hadde feilaktige oppfatninger, står det ikke til å nekte at Jehova velsignet det arbeidet de troende utførte i det første århundre.

17. Hvordan bør vi se på det at vår forståelse av Bibelen blir justert?

¹⁷ Våre dagers vaktmannklasse har likeledes fra tid til annen måttet bringe større klarhet i sine oppfatninger. Men kan noen tvile på at Jehova har velsignet den ’tro slave’? Er det ikke også slik at de fleste justeringene som har forekommet, er relativt små sett i en større sammenheng? Vår grunnleggende forståelse av Bibelen har ikke forandret seg. Vår overbevisning om at vi lever i de siste dager, er sterkere enn noen gang.

La oss leve for en evig framtid!

18. Hvorfor må vi unngå å leve utelukkende for dagen i dag?

¹⁸ Verden sier kanskje: «La oss spise og drikke, for i morgen dør vi.» Men vi må ikke ha en slik holdning. Hvorfor skulle vi hengi oss til et fåfengt strev for å oppnå de nytelsene det er mulig å få ut av livet nå, når vi kan arbeide med tanke på en evig framtid? Dette håpet er ingen drøm, ingen fantasi, enten det gjelder udødelig liv i himmelen eller evig liv på jorden. Det er en realitet som er lovt av den Gud «som ikke kan lyve». (Titus 1: 2) Det finnes overveldende vitnesbyrd om at den tid er nær da vårt håp vil bli til virkelighet. «Den tiden som er igjen, er begrenset.» — 1. Korinter 7: 29.

19, 20. a) Hvordan ser Jehova på de ofre vi har brakt for Rikets skyld? b) Hvorfor må vi leve med evigheten for øye?

¹⁹ Det er nok så at denne tingenes ordning allerede har vart lenger enn mange trodde at den ville vare. Noen få tenker kanskje at det er visse ofre de ikke ville ha brakt hvis de hadde visst dette før. Men ingen bør angre slike gjerninger. Det å bringe ofre er en vesentlig side ved det å være en kristen. Kristne mennesker ’fornekter seg selv’. (Matteus 16: 24) Vi bør aldri føle at våre bestrebelser for å behage Gud har vært forgjeves. Jesus kom med følgende løfte: «Det er ingen som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller mor eller far eller barn eller åkrer for min skyld og  for det gode budskaps skyld, som ikke skal få hundre foll nå i denne tiden . . . og i den kommende tingenes ordning evig liv.» (Markus 10: 29, 30) Hvilken betydning vil din nåværende jobb, bolig eller bankkonto ha om tusen år? De ofre du har brakt for Jehova, vil derimot bety noe om en million år, ja om en milliard år! «For Gud er ikke urettferdig, så han skulle glemme deres arbeid.» — Hebreerne 6: 10.

²⁰ La oss derfor leve med evigheten for øye og holde blikket rettet, «ikke mot de synlige ting, men mot de usynlige. For de synlige ting er midlertidige, men de usynlige er evige». (2. Korinter 4: 18) Profeten Habakkuk skrev: «Synet er ennå for den fastsatte tid, og det fortsetter å jage fram mot enden, og det kommer ikke til å lyve. Selv om det skulle drøye, så fortsett å vente på det; for det vil med sikkerhet gå i oppfyllelse. Det vil ikke være forsinket.» (Habakkuk 2: 3) Hva vil det at vi ’fortsetter å vente’ på enden, ha å si for hvordan vi oppfyller våre forpliktelser på det personlige område og i familielivet? Dette vil bli behandlet i den neste artikkelen.

Repetisjonsspørsmål

◻ Hvordan har noen i vår tid reagert på at enden for denne tingenes ordning tilsynelatende lar vente på seg?

◻ Hva er grunnlaget for vårt håp om evig liv?

◻ Hvordan bør vi se på de ofre vi har brakt av hensyn til Rikets interesser?

[Bilde på side 15]

Det verdensomfattende forkynnelsesarbeidet må fullføres før enden kommer