Hvordan vi kan få del i den trøst Jehova gir

«Vårt håp for dere [er] urokkelig, ettersom vi jo vet at liksom dere har del i lidelsene, skal dere også på samme måte ha del i trøsten.» — 2. KORINTER 1: 7.

1, 2. Hva har mange som er blitt kristne, opplevd?

MANGE av Vakttårnets nåværende lesere vokste opp uten å ha kjennskap til Guds sannhet. Kanskje det var slik med deg. Prøv i så fall å huske hva du følte da din forstands øyne begynte å åpne seg. Ble du ikke lettet da det gikk opp for deg at de døde ikke lider, men er uten bevissthet? Og da du lærte hvilket håp det er for de døde, at milliarder skal bli oppreist til liv i Guds nye verden, var ikke det til trøst for deg? — Forkynneren 9: 5, 10; Johannes 5: 28, 29.

² Hva med Guds løfte om å gjøre slutt på ondskapen og forvandle jorden til et paradis? Ble du ikke trøstet og fylt av ivrig forventning da du fikk høre om det? Hva følte du første gang du fikk høre at du kanskje aldri behøver å dø, men i stedet kan få overleve og komme inn i det jordiske paradiset? Du ble uten tvil svært begeistret. Ja, du ble en som tar imot Guds trøsterike budskap, som nå blir forkynt verden over av Jehovas vitner. — Salme 37: 9—11, 29; Johannes 11: 26; Åpenbaringen 21: 3—5.

3. Hvorfor er det slik at de som gjør andre kjent med Guds trøsterike budskap, også lider trengsel?

³ Senere prøvde du å gjøre andre kjent med Bibelens budskap, men da ble du klar over at «ikke alle har tro». (2. Tessaloniker 3: 2) Det kan være at noen av de tidligere vennene dine gjorde narr av deg da du sa at du trodde på Bibelens løfter. Kanskje du til og med ble utsatt for forfølgelse fordi du fortsatte å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Motstanden kan også ha blitt mer intens etter hvert som du begynte å gjøre forandringer for å bringe livet ditt i harmoni med bibelske prinsipper. Du begynte å erfare den trengsel som Satan og hans verden fører over alle som tar imot Guds trøst.

4. På hvilke forskjellige måter kan det være at nyinteresserte reagerer på trengsler?

⁴ Som Jesus forutsa, får trengselen sørgelig nok noen til å snuble og bryte kontakten med den kristne menighet. (Matteus 13: 5, 6, 20, 21) Men andre utholder trengselen ved å holde blikket festet på de trøsterike løftene de lærer om. Til slutt innvier de sitt liv til Jehova og blir døpt som disipler av hans Sønn, Jesus Kristus. (Matteus 28: 19, 20; Markus 8: 34) Trengselen opphører selvfølgelig ikke så snart man blir en døpt kristen. For en som har levd et umoralsk liv, kan det for eksempel være en hard kamp å holde seg moralsk ren. Andre strir med vedvarende motstand fra ikke-troende familiemedlemmer. Men uansett hvilken form trengselen antar, kan alle som trofast fortsetter å leve i samsvar med sin innvielse til Gud, være sikker på én ting: Gud gir dem trøst og hjelp på en svært personlig måte.

«All trøsts Gud»

5. Hva erfarte Paulus under de mange prøvelsene han gjennomgikk?

⁵ En som satte stor pris på den trøst Gud gir, var apostelen Paulus. I en periode gjennomgikk han særlig store prøvelser i Asia og Makedonia. Men etterpå ble han svært lettet da han fikk høre at menigheten i Korint hadde reagert positivt på det brevet han hadde skrevet for å irettesette dem. Dette fikk ham til å skrive et nytt brev, som inneholder følgende lovprisning: «Velsignet være vår Herre Jesu Kristi Gud og Far, den inderlige barmhjertighets Far og all trøsts Gud, som trøster oss i all vår trengsel.» — 2. Korinter 1: 3, 4.

6. Hva lærer vi av det Paulus sier i 2. Korinter 1: 3, 4?

⁶ Disse inspirerte ordene forteller oss en hel del. La oss analysere dem. Når Paulus lovpriser eller takker Gud eller anmoder ham om noe i brevene sine, pleier han også å uttrykke dyp verdsettelse av Jesus, Hodet for den kristne menighet. (Romerne 1: 8; 7: 25; Efeserne 1: 3; Hebreerne 13: 20, 21) I tråd med det retter han denne lovprisningen til «vår Herre Jesu Kristi Gud og Far». Deretter bruker han for første gang i sine skrifter et gresk substantiv som oversettes med ’inderlig barmhjertighet’. Dette substantivet kommer fra et ord som blir brukt for å uttrykke bedrøvelse over de lidelser en annen gjennomgår. Paulus beskriver altså de ømme følelser Gud har for enhver av sine trofaste tjenere som lider trengsel — ømme følelser som tilskynder ham til å handle barmhjertig til gagn for dem. Vi ser dessuten at Paulus betrakter Jehova som kilden til denne ønskverdige egenskapen, for han omtaler ham som «den inderlige barmhjertighets Far».

7. Hvordan kan vi si at Jehova er «all trøsts Gud»?

⁷ Guds ’inderlige barmhjertighet’ gir lindring til den som lider trengsel. Derfor sier Paulus videre at Jehova er «all trøsts Gud». Vi kan altså se hen til Jehova som kilden til all den trøst vi måtte få av omtenksomme trosfeller. Det finnes ingen virkelig, varig trøst som ikke skriver seg fra Gud. Det var jo han som skapte mennesket i sitt bilde, slik at vi fikk evnen til å gi trøst. Og det er Guds hellige ånd som ansporer hans tjenere til å vise inderlig barmhjertighet mot dem som har behov for trøst.

Opplært til å gi trøst

8. Hvilken gagnlig virkning kan det å utholde trengsel ha på oss?

⁸ Selv om Jehova Gud tillater at hans trofaste tjenere blir utsatt for forskjellige prøvelser, er det aldri han som står bak prøvelsene. (Jakob 1: 13) Likevel kan de føre til noe positivt. Den trøst han gir oss når vi lider trengsel, kan lære oss opp til å bli mer oppmerksomme på andres behov. Med hvilket resultat? «For at vi skal kunne trøste dem som er i all slags trengsel, ved hjelp av den trøst som vi selv blir trøstet med av Gud.» (2. Korinter 1: 4) Jehova lærer oss altså opp til å gi virkningsfull trøst til våre trosfeller og dem vi treffer i vår tjeneste, slik at vi kan etterligne Kristus og «trøste alle de sørgende». — Jesaja 61: 2; Matteus 5: 4.

9. a) Hva kan hjelpe oss til å utholde lidelser? b) Hvordan blir andre trøstet når vi trofast utholder trengsel?

⁹ Paulus utholdt sine mange lidelser takket være den overflod av trøst som han fikk fra Gud ved Kristus. (2. Korinter 1: 5) Vi kan også få del i en overflod av trøst. Det får vi når vi mediterer over Guds dyrebare løfter, når vi ber om støtte fra hans hellige ånd, og når vi opplever at Gud besvarer våre bønner. På den måten blir vi styrket til å fortsette å forsvare Jehovas overherredømme og bevise at Djevelen er en løgner. (Job 2: 4; Ordspråkene 27: 11) Når vi trofast har utholdt enhver form for trengsel, må vi i likhet med Paulus gi all ære til Jehova, for det er hans trøst som setter de kristne i stand til å forbli trofaste når de møter prøvelser. Den utholdenhet trofaste kristne viser, har en trøstende virkning på brorskapet og hjelper andre til å være fast bestemt på at de skal ’holde ut de samme lidelser’. — 2. Korinter 1: 6.

10, 11. a) Hva er noe av det som førte til at menigheten i det gamle Korint gjennomgikk lidelser? b) Hvordan trøstet Paulus menigheten i Korint, og hvilket håp gav han uttrykk for?

¹⁰ Korinterne fikk sin del av de lidelser som rammer alle sanne kristne. I tillegg var det nødvendig å formane dem til å utstøte en utuktig person som ikke angret. (1. Korinter 5: 1, 2, 11, 13) Det at de hadde latt være å gå til dette skrittet og heller ikke hadde fått slutt på stridigheter og splittelser, hadde ført skam over menigheten. Men til slutt fulgte de Paulus’ formaning og viste ekte anger. Av den grunn roste han dem varmt og fortalte at den positive reaksjonen på brevet hans hadde vært til trøst for ham. (2. Korinter 7: 8, 10, 11, 13) Etter alt å dømme hadde også den utstøtte vist anger. Paulus rådet derfor menigheten til å ’tilgi og trøste ham, for at et slikt menneske ikke på en eller annen måte skulle bli oppslukt av sin altfor store bedrøvelse’. — 2. Korinter 2: 7.

¹¹ Paulus’ andre brev må uten tvil ha vært til trøst for menigheten i Korint. Og nettopp det var et av formålene med det. Paulus skrev: «Vårt håp for dere [er] urokkelig, ettersom vi jo vet at liksom dere har del i lidelsene, skal dere også på samme måte ha del i trøsten.» (2. Korinter 1: 7) I avslutningen på brevet kom han med denne oppfordringen: «Fortsett . . . å bli trøstet, . . . og kjærlighetens og fredens Gud skal være med dere.» — 2. Korinter 13: 11.

12. Hva har alle kristne behov for?

¹² Vi kan lære noe viktig av dette. Alle i den kristne menighet har behov for å «ha del i trøsten», som Gud gir gjennom sitt Ord, sin hellige ånd og sin jordiske organisasjon. Også utstøtte personer kan trenge trøst hvis de har angret og forandret sin gale handlemåte. Derfor har «den tro og kloke slave» truffet et barmhjertig tiltak for å hjelpe dem. En gang om året kan to eldste besøke noen av de utstøtte, slike som kanskje ikke lenger har en opprørsk holdning eller begår grove synder, og som trenger hjelp til å ta de nødvendige skritt for å kunne bli tatt inn i menigheten igjen. — Matteus 24: 45; Esekiel 34: 16.

Paulus’ trengsler i Asia

13, 14. a) Hvordan beskrev Paulus den alvorlige trengselen han ble utsatt for i Asia? b) Hvilken hendelse kan Paulus ha hatt i tankene?

¹³ De former for lidelser som menigheten i Korint hadde erfart fram til dette tidspunktet, kunne ikke sammenlignes med de mange trengslene som Paulus måtte utholde. Derfor kunne han gi dem denne påminnelsen: «Vi ønsker ikke at dere skal være uvitende, brødre, om den trengsel som vi ble utsatt for i distriktet Asia, at vi var under et press som langt overgikk våre krefter, så vi var meget usikre endog med hensyn til vårt liv. Ja, vi følte på oss at vi hadde fått dødsdommen. Dette var for at vi ikke skulle stole på oss selv, men på den Gud som oppreiser de døde. Fra noe så stort som døden reddet han oss og vil han redde oss; og vårt håp står til ham, at han også fortsatt vil redde oss.» — 2. Korinter 1: 8—10.

¹⁴ Enkelte bibelkommentatorer mener at Paulus siktet til opptøyene i Efesos, som ikke bare kunne ha kostet Paulus livet, men som også innebar livsfare for de to makedoniske reisefellene hans, Gaius og Aristarkus. Disse to kristne mennene ble med makt ført inn i et teater som var fullpakket av en pøbelaktig forsamling som «skrek i omkring to timer: ’Stor er efesernes [gudinne] Artemis!’» Til slutt klarte byskriveren å roe folkemengden. Det at Gaius og Aristarkus kom opp i denne livsfarlige situasjonen, må ha gjort Paulus svært bekymret. Ja, han ville gå inn i teatret og resonnere med den fanatiske forsamlingen. Men andre hindret ham i å risikere livet på denne måten. — Apostlenes gjerninger 19: 26—41.

15. Hvilken ytterst kritisk situasjon kan det være at Paulus beskrev i 1. Korinter 15: 32?

¹⁵ På den annen side kan det være at Paulus beskrev en situasjon som var langt mer kritisk enn den ovennevnte hendelsen. I sitt første brev til korinterne stilte han spørsmålet: «Hvis jeg på menneskers vis har kjempet med villdyr i Efesos, hvilket gagn har jeg da av det?» (1. Korinter 15: 32) Dette utsagnet kan bety at Paulus’ liv ikke bare ble truet av dyrlignende mennesker, men også av bokstavelige villdyr på stadionet i Efesos. Forbrytere ble noen ganger straffet ved at de ble tvunget til å kjempe mot villdyr foran øynene på blodtørstige tilskuere. Hvis Paulus’ ord betyr at han hadde stått overfor bokstavelige villdyr, må han i siste øyeblikk ha blitt mirakuløst reddet fra en grusom død, akkurat som Daniel ble reddet fra gapet på bokstavelige løver. — Daniel 6: 22.

Eksempler fra vår tid

16. a) Hvorfor kan mange Jehovas vitner sette seg i Paulus’ sted når han forteller om de trengslene han ble utsatt for? b) Hva kan vi være sikker på når det gjelder dem som har mistet livet for sin tros skyld? c) Hvilken god virkning har det hatt at kristne med nød og neppe har unnsluppet døden?

¹⁶ Mange kristne i vår tid kan sette seg i Paulus’ sted når han forteller om de trengslene han ble utsatt for. (2. Korinter 11: 23—27) Også i dag har kristne vært ’under et press som langt har overgått deres krefter’, og mange har kommet opp i situasjoner der de ’har vært meget usikre med hensyn til sitt liv’. (2. Korinter 1: 8) Noen er blitt drept av massemordere og grusomme forfølgere. Vi kan være sikker på at Guds trøstende kraft satte dem i stand til å holde ut, og at de døde med sitt hjerte og sinn vendt mot oppfyllelsen av det håp de hadde, enten det dreide seg om et himmelsk eller et jordisk håp. (1. Korinter 10: 13; Filipperne 4: 13; Åpenbaringen 2: 10) I andre tilfeller har Jehova grepet inn og reddet våre brødre fra døden. De som har opplevd en slik utfrielse, har utvilsomt fått økt tillit til «den Gud som oppreiser de døde». (2. Korinter 1: 9) Etterpå har de vært i stand til å tale med enda større overbevisning når de har gjort andre kjent med Guds trøsterike budskap. — Matteus 24: 14.

17—19. Hvilke opplevelser viser at våre brødre i Rwanda har fått del i Guds trøst?

¹⁷ For ikke lenge siden gjennomgikk våre kjære brødre i Rwanda en prøvelse som lignet på den situasjonen Paulus og hans reisefeller kom opp i. Mange mistet livet, men Satan klarte ikke å ødelegge deres tro. I stedet har våre brødre i dette landet personlig fått del i Guds trøst på mange forskjellige måter. Under folkemordet på tutsier og hutuer i Rwanda fantes det hutuer som risikerte livet for å beskytte tutsier, og tutsier som beskyttet hutuer. Noen ble drept av ekstremister fordi de beskyttet sine trosfeller. Ett eksempel er hutuen Gahizi, et av Jehovas vitner, som ble drept fordi han skjulte en tutsi ved navn Chantal. Chantals ektemann, Jean, også han tutsi, ble holdt skjult på et annet sted av en hutu som het Charlotte. I 40 dager lå Jean og en annen tutsi i skjul inni en stor pipe; det var bare i korte perioder om natten de kom ut derfra. Hele denne tiden sørget Charlotte for at de fikk mat og beskyttelse, selv om hun bodde i nærheten av en av hutuenes militærleirer. På denne siden kan du se et bilde som ble tatt av Jean og Chantal etter at de var blitt gjenforent. De er i dag fylt av takknemlighet mot sine trosfeller fra hutufolket som «våget sin egen hals» for dem, akkurat som Priska og Akvilas gjorde for apostelen Paulus. — Romerne 16: 3, 4.

¹⁸ Et annet av Jehovas vitner fra hutufolket, Rwakabubu, ble rost av avisen Intaremara for sin innsats for å beskytte trosfeller som var tutsier.a Avisen sa: «Så har vi Rwakabubu, et av Jehovas vitner, som fortsatte å skjule folk her og der blant sine brødre (det er slik trosfeller omtaler hverandre). Han brukte som regel hele dagen på å bære mat og drikke til dem, trass i at han er astmatiker. Gud gjorde ham usedvanlig sterk.»

¹⁹ Tenk også på det interesserte ekteparet Nicodeme og Athanasie fra hutufolket. Før folkemordet tok til, studerte de Bibelen sammen med tutsien Alphonse, som er et av Jehovas vitner. Med fare for sitt eget liv skjulte de Alphonse hjemme hos seg. Senere ble de klar over at huset ikke var et trygt sted, ettersom naboene, som var hutuer, visste om vennen deres fra tutsifolket. Derfor gjemte de Alphonse i et hull i hagen. Det var et lurt tiltak, for naboene begynte å komme for å lete etter Alphonse nesten hver dag. Mens Alphonse lå i dette hullet i 28 dager, mediterte han over beretninger i Bibelen, for eksempel den om Rahab, som gjemte to israelitter på taket av huset sitt i Jeriko. (Josva 6: 17) I dag tjener Alphonse fortsatt i Rwanda som forkynner av det gode budskap, fylt av takknemlighet over at de to hutuene han studerte Bibelen med, risikerte livet for hans skyld. Og hva med Nicodeme og Athanasie? De er nå døpte vitner for Jehova og leder over 20 bibelstudier med interesserte personer.

20. På hvilken måte har Jehova trøstet våre brødre i Rwanda, men hvilket behov har mange av dem fortsatt?

²⁰ Da folkemordet i Rwanda tok til, var det 2500 forkynnere av det gode budskap i landet. Selv om flere hundre mistet livet eller ble tvunget til å flykte over grensen, har tallet på vitner nå passert 3000. Det viser at Gud virkelig har trøstet våre brødre. Hva med de mange foreldreløse barna og enkene blant Jehovas vitner? Disse lider naturlig nok trengsel fremdeles og trenger fortsatt trøst. (Jakob 1: 27) De tårene de feller, vil først bli tørket fullstendig bort når oppstandelsen finner sted i Guds nye verden. Likevel mestrer de livets problemer fordi de får støtte og hjelp fra sine brødre, og fordi de tilber «all trøsts Gud».

21. a) Hvilke andre steder har våre brødre hatt stort behov for Guds trøst, og på hvilken spesiell måte kan vi alle hjelpe dem? (Se rammen «Trøst under fire år med krig».) b) Når kommer vårt behov for trøst til å bli fullstendig dekket?

²¹ Mange andre steder, for eksempel i Eritrea, Singapore og det tidligere Jugoslavia, fortsetter våre brødre å tjene Jehova trofast til tross for trengsler. Måtte vi hjelpe disse brødrene ved regelmessig å be om at de må få trøst. (2. Korinter 1: 11) Og måtte vi trofast holde ut til den tid kommer da Gud gjennom Jesus Kristus «skal tørke bort hver tåre fra [våre] øyne» i fullstendig forstand. Da vil vi fullt ut få del i den trøst som Jehova skal gi i sin nye, rettferdige verden. — Åpenbaringen 7: 17; 21: 4; 2. Peter 3: 13.

[Fotnote]

Vet du dette?

◻ Hvorfor blir Jehova omtalt som «all trøsts Gud»?

◻ Hvordan bør vi se på trengsler?

◻ Hvem kan vi gi trøst?

◻ Hvordan kommer vårt behov for trøst til å bli fullstendig dekket?

[Bilde på side 17]

Selv om Jean og Chantal er tutsier, ble de skjult av trosfeller fra hutufolket under folkemordet i Rwanda

[Bilde på side 17]

Jehovas vitner fortsetter å gjøre andre i Rwanda kjent med Guds trøsterike budskap