Verdsett Jehovas «gaver i form av mennesker»
«Ha aktelse for dem som arbeider hardt blant dere og . . . [vis] dem langt mer enn vanlig omtanke på grunn av deres arbeid.» — 1. TESSALONIKER 5: 12, 13.
1. Hva oppnår man ved å gi, ifølge Apostlenes gjerninger 20: 35? Illustrer.
«DET er større lykke ved å gi enn ved å få.» (Apostlenes gjerninger 20: 35) Kan du huske forrige gang du erfarte sannheten i disse ordene av Jesus? Kanskje du gav en gave til en som står deg nær. Du hadde gjort deg flid med å velge ut gaven, for du ville at den skulle være noe din kjære satte pris på. Da du så gleden i din kjæres ansikt — så varm du ble om hjertet! Når motivet er det rette, er det å gi en gave et uttrykk for kjærlighet, og det å gi uttrykk for kjærlighet er noe som gjør oss lykkelige.
2, 3. a) Hvorfor kan det sies at ingen er lykkeligere enn Jehova, og hvordan kan ordningen med «gaver i form av mennesker» glede hans hjerte? b) Hva ønsker vi ikke å gjøre i forbindelse med en gave som kommer fra Gud?
2 Hvem kan i så fall være lykkeligere enn Jehova, Giveren av «enhver god gave»? (Jakob 1: 17; 1. Timoteus 1: 11) Enhver gave som kommer fra ham, blir gitt av kjærlighet. (1. Johannes 4: 8) Slik er det i høy grad med de gavene Gud har gitt menigheten gjennom Kristus — «gaver i form av mennesker». (Efeserne 4: 8) Det at Gud har sørget for eldste som tar seg av hjorden, er et uttrykk for hans dype kjærlighet til sitt folk. Disse mennene er nøye utvalgt — de må oppfylle bestemte bibelske kvalifikasjoner. (1. Timoteus 3: 1—7; Titus 1: 5—9) De vet at de må «behandle hjorden med skånsomhet», for da har sauene grunn til å føle takknemlighet for at de har slike kjærlige hyrder. (Apostlenes gjerninger 20: 29; Salme 100: 3) Når Jehova ser at hans sauer har et hjerte som er fylt av slik takknemlighet, gleder det uten tvil hans eget hjerte. — Ordspråkene 27: 11.
3 Vi ønsker så visst ikke å bagatellisere verdien av en gave som kommer fra Gud, og vi ønsker heller ikke å være utakknemlige for hans gaver. Dermed oppstår to spørsmål: Hvordan bør de eldste se på sin rolle i menigheten? Og hvordan kan resten av hjorden vise at de verdsetter Jehovas «gaver i form av mennesker»?
’Vi er deres medarbeidere’
4, 5. a) Hva sammenligner Paulus menigheten med, og hvorfor er dette en passende illustrasjon? b) Hva viser Paulus’ illustrasjon med hensyn til hvordan vi bør betrakte og behandle hverandre?
4 Jehova har betrodd sine «gaver i form av mennesker» en viss myndighet i menigheten. De eldste ønsker selvfølgelig ikke å misbruke sin myndighet, men de vet at det er svært lett for ufullkomne mennesker å gjøre det. Hvordan bør de i betraktning av dette se på seg selv i forhold til resten av hjorden? Tenk over den illustrasjonen apostelen Paulus brukte. Etter å ha redegjort for grunnen til at det var blitt gitt «gaver i form av mennesker», skrev han: «La oss, idet vi taler sannheten, ved kjærlighet vokse opp i alle ting til ham som er hodet, Kristus. Ut fra ham bidrar hele legemet til legemets vekst — ved å være harmonisk sammenføyd og bli brakt til å samarbeide gjennom hvert ledd som gir det som trengs, i samsvar med den funksjon hvert enkelt lem fyller i tilbørlig mål — så det kan bygge seg selv opp i kjærlighet.» (Efeserne 4: 15, 16) Paulus sammenligner altså menigheten, både de eldste og andre medlemmer, med et menneskelig legeme. Hvorfor er det en passende illustrasjon?
5 Et menneskelig legeme består av «mange lemmer», men har bare ett hode. Likevel er ingen del av legemet — ikke en muskel, ikke en nerve, ikke en blodåre — unyttig. Hvert lem er verdifullt og bidrar til hele legemets sunnhet og skjønnhet. På samme måte består menigheten av mange forskjellige medlemmer, men hvert medlem — enten vedkommende er ung eller gammel, sprek eller skrøpelig — kan bidra til hele menighetens åndelige sunnhet og skjønnhet. (1. Korinter 12: 14—26) Det er ingen som behøver å føle at han ikke betyr noe i denne forbindelse. Men det er heller ingen som bør gå til den motsatte ytterlighet og føle seg overlegen, for vi er alle — både hyrder og sauer — en del av legemet, og det er bare ett hode, nemlig Kristus. Paulus tegner altså et hjertevarmende bilde av den kjærlighet, omsorg og respekt vi bør vise hverandre. Det at de eldste legger seg dette på sinne, hjelper dem til å ha et ydmykt, likevektig syn på sin rolle i menigheten.
6. Hvordan viste Paulus ydmykhet trass i sin myndighet som apostel?
6 Disse «gaver i form av mennesker» prøver ikke å herske over sine trosfellers liv eller tro. Trass i sin myndighet som apostel sa Paulus ydmykt til korinterne: «Ikke slik at vi er herrer over deres tro, men vi er medarbeidere på deres glede, for det er ved deres tro at dere står.» (2. Korinter 1: 24) Paulus ønsket ikke å herske over sine brødres tro og livsførsel. Han så egentlig ikke noe behov for å gjøre det, for han stolte på at de allerede var trofaste menn og kvinner, og at de var i Jehovas organisasjon fordi de ønsket å gjøre det som var rett. Han sa i virkeligheten om seg selv og sin reisefelle, Timoteus: ’Det er vår oppgave å samarbeide med dere for at dere skal finne glede i å tjene Gud.’ (2. Korinter 1: 1) For en ydmyk innstilling!
7. Hva innser ydmyke eldste i forbindelse med sin rolle i menigheten, og hvilken tillit har de til sine medarbeidere?
7 Jehovas «gaver i form av mennesker» i dag har den samme oppgave. De er ’medarbeidere på vår glede’. Ydmyke eldste innser at det ikke er opp til dem å avgjøre hvor mye andre kan klare å utrette i tjenesten for Gud. Selv om de kan oppmuntre andre til å utvide eller forbedre sin tjeneste, vet de at tjenesten for Gud må springe ut av et villig hjerte. (Jevnfør 2. Korinter 9: 7.) De stoler på at hvis deres medarbeidere har glede i hjertet, gjør de alt de kan. Derfor har de eldste et inderlig ønske om å hjelpe sine brødre til å ’tjene Jehova med fryd’. — Salme 100: 2.
Hjelp alle til å finne glede i å tjene Jehova
8. Hva er noe av det de eldste kan gjøre for å hjelpe sine brødre til å finne glede i å tjene Jehova?
8 Dere eldste, hvordan kan dere hjelpe deres brødre til å finne glede i å tjene Jehova? Dere kan oppmuntre dem ved deres eksempel. (1. Peter 5: 3) La dem se den iver og glede dere har i tjenesten, slik at de får lyst til å etterligne deres eksempel. Ros dem for de helhjertete anstrengelsene de gjør seg. (Efeserne 4: 29) Varm og oppriktig ros hjelper andre til å føle seg nyttige og verdifulle. Det oppmuntrer sauene til å ønske å gjøre sitt beste i tjenesten for Gud. Unngå å trekke ufordelaktige sammenligninger. (Galaterne 6: 4) Det er mer sannsynlig at slike sammenligninger skal ta motet fra andre, enn at de skal motivere dem til å forbedre seg. Dessuten har Jehovas sauer sine individuelle særtrekk — de lever under forskjellige forhold og har forskjellige evner. Gi uttrykk for at dere stoler på deres brødre, slik Paulus gjorde. Kjærligheten «tror alt», så vi gjør vel i å tro at våre brødre elsker Gud og ønsker å behage ham. (1. Korinter 13: 7) Når dere ’viser andre ære’, får dere fram det beste i dem. (Romerne 12: 10) Det er ingen tvil om at når sauene blir oppmuntret og finner ny styrke, vil de fleste av dem gjøre alt de kan i tjenesten for Gud, og de vil finne glede i denne tjenesten. — Matteus 11: 28—30.
9. Hvordan må hver enkelt eldste betrakte sine medeldste for å kunne finne glede i å tjene Jehova?
9 Det at du ydmykt betrakter deg selv som en ’medarbeider’, hjelper deg til å finne glede i å tjene Jehova og til å verdsette dine medeldstes spesielle egenskaper. Hver enkelt eldste har sine talenter og evner som han kan bruke til gagn for menigheten. (1. Peter 4: 10) Én kan være dyktig til å undervise. En annen kan være en effektiv organisator. Atter en annen kan være svært tilnærmelig på grunn av sin vennlighet og medfølelse. Faktum er at ingen eldste har like gode evner på alle områder. Betyr det at en eldste er særlig begavet på ett område — for eksempel innen undervisning — at han er hevet over en annen? Slett ikke! (1. Korinter 4: 7) På den annen side er det ingen grunn til å misunne en annen hans evner eller til å føle seg utilstrekkelig når en annen eldste får ros for sin dyktighet. Husk at du selv har dine evner som Jehova er klar over. Og han kan hjelpe deg til å utvikle disse evnene og bruke dem til gagn for dine brødre. — Filipperne 4: 13.
’Vær lydige og føyelige’
10. Hvorfor er det passende at vi gir uttrykk for verdsettelse av Jehovas «gaver i form av mennesker»?
10 Når vi får en gave, er det bare passende at vi gir uttrykk for verdsettelse. «Vis dere takknemlige,» sier Kolosserne 3: 15. Hva så med Jehovas dyrebare «gaver i form av mennesker»? Vi er selvfølgelig først og fremst takknemlige mot Jehova, den gavmilde Giver. Men hva med disse ’gavene’ selv? Hvordan kan vi vise at vi verdsetter dem?
11. a) Hvordan kan vi vise at vi verdsetter Jehovas «gaver i form av mennesker»? b) Hva ligger det i uttrykkene «vær lydige» og «vær føyelige»?
11 Vi kan vise at vi verdsetter Jehovas «gaver i form av mennesker», ved at vi er raske til å rette oss etter deres veiledning og avgjørelser, som er basert på Bibelen. Bibelen formaner oss: «Vær lydige mot dem som tar ledelsen blant dere, og vær føyelige, for de våker over deres sjeler som de som skal avlegge regnskap; sørg for at de kan gjøre dette med glede og ikke sukkende, for det ville være til skade for dere.» (Hebreerne 13: 17) Legg merke til at vi ikke bare skal ’være lydige’, men også ’være føyelige’ mot dem som tar ledelsen. Det greske ordet for «vær føyelige» betyr bokstavelig «gi etter under». I en kommentar til uttrykkene «vær lydige» og «vær føyelige» sier bibelforskeren R.C.H. Lenski: «En person adlyder når han er enig i det han får beskjed om å gjøre, når han lar seg overbevise om at det er riktig og gagnlig; han gir etter . . . når han har en motstridende oppfatning.» Når vi forstår og er enige i den rettledningen vi får av dem som tar ledelsen, kan det være lett for oss å være lydige. Men hva om vi ikke forstår bakgrunnen for en bestemt avgjørelse?
12. Hvorfor bør vi være føyelige, eller gi etter, selv om vi ikke helt forstår bakgrunnen for en bestemt avgjørelse?
12 Det er her vi kan trenge å være føyelige, eller å gi etter. Hvorfor det? For det første må vi stole på at disse åndelig kvalifiserte mennene har vårt beste i tankene. De er jo klar over at de må avlegge regnskap overfor Jehova for de sauene han har betrodd dem. (Jakob 3: 1) I tillegg bør vi huske at vi kanskje ikke kjenner alle de konfidensielle opplysningene de har vurdert før de traff en avgjørelse. — Ordspråkene 18: 13.
13. Hva kan hjelpe oss til å være føyelige når det gjelder avgjørelser som blir truffet av eldste som sitter i et dømmende utvalg?
13 Hvordan ser vi på det å være føyelige når det gjelder avgjørelser som blir truffet av et dømmende utvalg? Det skal innrømmes at det kan være vanskelig, særlig hvis det blir truffet en avgjørelse om å utstøte en som står oss nær — en slektning eller en nær venn. Men også her er det best å gi etter for den vurderingen som er blitt foretatt av Jehovas «gaver i form av mennesker». De er i en stilling som gjør at de kan være mer objektive enn vi kan, og de sitter trolig inne med flere opplysninger. Det er ofte en stor påkjenning for disse brødrene å treffe slike avgjørelser, for det er et tungt ansvar å ’dømme for Jehova’. (2. Krønikebok 19: 6) De gjør alt de kan for å være barmhjertige, ettersom de har i tankene at Gud er «rede til å tilgi». (Salme 86: 5) Men de må også holde menigheten ren, og av den grunn sier Bibelen at de skal utstøte overtredere som ikke angrer. (1. Korinter 5: 11—13) I mange tilfeller godtar overtrederen avgjørelsen. Slik tukt kan være nettopp det han trenger for å komme til fornuft. Hvis vi, hans nærmeste, er føyelige når det gjelder avgjørelsen, kan vi hjelpe ham til å høste gagn av tukten. — Hebreerne 12: 11.
’Vis dem langt mer enn vanlig omtanke’
14, 15. a) Hvorfor fortjener de eldste vår omtanke, ifølge 1. Tessaloniker 5: 12, 13? b) Hvorfor kan det sies at de eldste ’arbeider hardt blant oss’?
14 Vi kan også vise vår verdsettelse av Jehovas «gaver i form av mennesker» ved å vise dem omtanke. Da Paulus skrev til menigheten i Tessalonika, formante han menighetens medlemmer: «Ha aktelse for dem som arbeider hardt blant dere og presiderer blant dere i Herren og formaner dere, og . . . [vis] dem langt mer enn vanlig omtanke på grunn av deres arbeid.» (1. Tessaloniker 5: 12, 13) «Arbeider hardt» — passer ikke den beskrivelsen på de nidkjære eldste som uselvisk gir av seg selv til gagn for oss? Tenk et øyeblikk over den tunge byrden som disse kjære brødrene bærer.
15 Mange av dem er familieoverhoder som må arbeide for å forsørge familien sin. (1. Timoteus 5: 8) Hvis en eldste har barn, har disse behov for å tilbringe tid sammen med sin far og bli vist oppmerksomhet av ham. Han må kanskje hjelpe dem med leksene, og han må også sørge for at de får utløp for sin ungdommelige energi i sunne fritidssysler. (Forkynneren 3: 1, 4) Det viktigste er at han dekker familiens åndelige behov ved å lede et regelmessig bibelstudium med de andre i familien, samarbeide med dem i felttjenesten og ta dem med på kristne møter. (5. Mosebok 6: 4—7; Efeserne 6: 4) Disse forpliktelsene er det mange av oss som har, men la oss ikke glemme at de eldste har andre oppgaver i tillegg: De må forberede seg til oppgaver på møtene, foreta hyrdebesøk, verne om menighetens åndelige ve og vel og om nødvendig behandle saker i dømmende utvalg. Noen har ytterligere ansvar i forbindelse med krets- og områdestevner, sykehuskontaktutvalg og bygging av Rikets saler. Det er ingen tvil om at disse brødrene «arbeider hardt»!
16. Beskriv noe av det vi kan gjøre for å vise de eldste omtanke.
16 Hvordan kan vi vise dem omtanke? Et bibelsk ordspråk sier: «Et ord i rette tid — hvor godt er ikke det!» (Ordspråkene 15: 23; 25: 11) Så noen oppriktig anerkjennende og oppmuntrende ord kan vise dem at vi ikke tar deres harde arbeid for gitt. Vi må også vise rimelighet når det gjelder hva vi venter av dem. På den ene side bør vi føle oss fri til å henvende oss til dem og be om hjelp. Det kan hende at ’vårt hjerte vrir seg i smerte’, og at vi trenger bibelsk oppmuntring og veiledning fra dem som er «kvalifisert til å undervise» i Guds Ord. (Salme 55: 4; 1. Timoteus 3: 2) På den annen side må vi huske at det er begrenset hvor mye tid en eldste kan gi oss, for han kan ikke forsømme behovene til sin egen familie eller til andre i menigheten. Hvis vi har «samfølelse» med disse hardt arbeidende brødrene, ønsker vi ikke å stille urimelige krav til dem. (1. Peter 3: 8) La oss i stedet verdsette den tid og oppmerksomhet de med rimelighet er i stand til å gi oss. — Filipperne 4: 5.
17, 18. Hvilke ofre bringer mange kvinner som er gift med en eldste, og hvordan kan vi vise at vi ikke tar disse trofaste søstrene for gitt?
17 Hva med de eldstes ektefeller? Fortjener ikke de også vår omtanke? De deler tross alt sin mann med resten av menigheten, noe som ofte betyr at de må bringe visse ofre. Av og til må de eldste bruke flere timer om kvelden til å ta seg av menighetssaker når de ellers kunne ha brukt tid sammen med familien. I mange menigheter bringer trofaste kristne kvinner villig slike ofre, slik at mennene deres kan ta seg av Jehovas sauer. — Jevnfør 2. Korinter 12: 15.
18 Hvordan kan vi vise at vi ikke tar disse trofaste kristne søstrene for gitt? Utvilsomt ved ikke å stille urimelige krav til mennene deres. Men la oss heller ikke glemme hvor mye noen enkle ord som uttrykker verdsettelse, kan bety. Ordspråkene 16: 24 sier: «Liflige ord er en vokskake med honning, søte for sjelen og en legedom for knoklene.» Tenk over følgende opplevelse. Etter et kristent møte henvendte et ektepar seg til en eldste og bad om å få snakke med ham om tenåringssønnen sin. Mens den eldste snakket med ekteparet, ventet hans kone tålmodig. Etterpå gikk moren bort til den eldstes kone og sa: «Jeg har lyst til å takke deg for den tiden som mannen din brukte for å hjelpe familien min.» Disse enkle, hyggelige ordene som uttrykte verdsettelse, rørte virkelig ved hjertet til den eldstes kone.
19. a) Hvilke oppgaver ivaretar de eldste som gruppe betraktet på en trofast måte? b) Hva bør vi alle sammen gå inn for å gjøre?
19 Ordningen med eldste som tar seg av sauene, er en av Jehovas ’gode gaver’. (Jakob 1: 17) Disse mennene er selvfølgelig ikke fullkomne. I likhet med alle oss andre begår de feil. (1. Kongebok 8: 46) Men som gruppe betraktet ivaretar de eldste i menighetene verden over på en trofast måte de oppgavene Jehova har gitt dem — nemlig å bringe sauene i den rette tilstand, bygge dem opp, hjelpe dem til å bevare enheten og beskytte dem. Måtte hver enkelt eldste være fast bestemt på å fortsette å ta seg kjærlig av Jehovas sauer og på den måten vise seg å være en gave, eller en velsignelse, for sine brødre. Og la oss alle sammen gå inn for å vise vår verdsettelse av Jehovas «gaver i form av mennesker» ved å være lydige og føyelige mot dem og ved å vise dem omtanke på grunn av deres harde arbeid. Så takknemlige vi kan være for at Jehova i sin kjærlighet har skaffet til veie menn som i virkeligheten sier til hans sauer: ’Det er vår oppgave å hjelpe dere til å finne glede i å tjene Gud!’
Hva svarer du?
◻ Hvorfor er det passende å sammenligne menigheten med et legeme?
◻ Hvordan kan de eldste hjelpe sine brødre til å finne glede i å tjene Jehova?
◻ Hvorfor bør vi ikke bare være lydige, men også føyelige mot dem som tar ledelsen?
◻ På hvilke måter kan vi vise de eldste omtanke?
[Bilde på side 16]
De eldste bør rose andre for de helhjertete anstrengelser de gjør seg
[Bilde på side 17]
Ved å være gode eksempler med hensyn til nidkjærhet i tjenesten kan de eldste hjelpe sin familie og andre til å finne glede i å tjene Jehova
[Bilder på side 18]
Vi setter pris på våre hardt arbeidende eldste!