-
Vis barna den oppmerksomhet de trengerVåkn opp! – 2005 | 8. februar
-
-
Å oppdra barn uten å irritere dem
En anerkjent lærer og professor i psykiatri, dr. Robert Coles, sa en gang: «Hos barnet skjer det en utvikling av den moralske sans. Jeg for min del tror at den er gudgitt, at barn har et sterkt behov for moralsk veiledning.» Hvem har fått i oppdrag å stille denne hungeren og tørsten etter moralsk veiledning?
I Efeserne 6: 4 gir Bibelen denne formaningen: «Dere fedre, irriter ikke deres barn, men fortsett å oppdra dem i Jehovas tukt og formaning.» La du merke til at skriftstedet gir faren hovedansvaret for å hjelpe barna til å få kjærlighet til Gud og dyp verdsettelse av Hans normer? Da apostelen Paulus i det første verset i Efeserne, kapittel 6, sa at barn skulle være ’lydige mot foreldrene sine’, siktet han imidlertid til både moren og faren.a
Hvis det ikke er noen far i familien, må naturligvis moren påta seg det ansvar å oppdra barna. Det er mange alenemødre som har oppnådd gode resultater når de har oppdratt barna sine «i Jehovas tukt og formaning». Men hvis moren gifter seg, bør hennes kristne ektemann ta ledelsen. Og hun bør villig følge hans ledelse når det gjelder å undervise og tukte barna.
Hvordan kan du tukte, eller oppdra, barna dine uten å ’irritere’ dem? Det finnes ingen hemmelig oppskrift siden alle barn er forskjellige. Foreldre må tenke nøye over hvordan de oppdrar barna sine. De må alltid vise dem kjærlighet og respekt. Det er interessant å merke seg at det blir gjentatt i Bibelen, i Kolosserne 3: 21, at en ikke skal irritere barna sine. Der får fedre enda en gang denne påminnelsen: «Dere fedre, gjør ikke deres barn forbitret, for at de ikke skal bli motløse.»
Noen foreldre roper og skriker til barna sine. Det er uten tvil noe som gjør barna motløse. Men Bibelen sier: «La all ondsinnet bitterhet og harme og vrede og skriking og spottende tale bli tatt bort fra dere, sammen med all ondskap.» (Efeserne 4: 31) Bibelen sier også: «En Herrens slave trenger ikke å stride, men må være mild mot alle.» — 2. Timoteus 2: 24.
-