La oss ’vandre verdig med langmodighet’
HUN ble gang på gang arrestert og utsatt for intense forhør. En gang ble hun ført gjennom gatene sammen med ni mannlige fanger mens folkemengden kom med hånlige tilrop. Disse ni var fanger som hadde gjort seg skyldig i alt fra tyveri til drap og voldtekt. Hun satt i fengsel og var skilt fra sin familie i til sammen over 20 år.
Det denne kristne kvinnen opplevde, er nok ikke noe enestående, for det er mange andre som også har måttet utholde lange fengselsstraffer. Men den «forbrytelsen» hun hadde gjort seg skyldig i, var i hvert fall uvanlig: Hun var et av Jehovas vitner. Hvis hun hadde fraskrevet seg sin tro, kunne hun ha blitt satt fri med en gang. Hva var det så som gjorde at denne kvinnen ikke bare fant seg i denne behandlingen, men også klarte å bevare et visst mål av glede?
For å få svar på dette spørsmålet skal vi se litt på hva en annen trofast kristen som også ble fengslet på grunn av sitt religiøse standpunkt, har å si. Det er apostelen Paulus. Han skrev til menigheten i Efesos: «Jeg formaner eder altså, jeg, den fangne i Herren, at I vandrer så som verdig er for det kall som I er kalt med, med all ydmykhet og saktmodighet, med langmodighet, så I tåler hverandre i kjærlighet, idet I legger vinn på å bevare Åndens enhet i fredens sambånd.» — Efeserne 4: 1—3, EN.
De kristne i Efesos hadde fått et enestående «kall» til himmelsk liv sammen med Kristus Jesus. (1. Peter 1: 3, 4) Men for å få del i det måtte de ’vandre’ eller oppføre seg på en måte som viste at de var verdige til å få det. Paulus framholdt at de måtte ha langmodighet hvis de skulle klare det. Langmodighet innebærer imidlertid mer enn bare å tåle smerte eller ubehageligheter over lengre tid. En som har brukket benet, må langmodig finne seg i smertene inntil han blir bra igjen, men har han egentlig noe valg? En som virkelig er langmodig, utholder derimot dårlig behandling uten å ta igjen eller bli irritert, og han gjør det i en bestemt hensikt. Han er sen til å bli sint som følge av bevisst selvbeherskelse.
Paulus viste slik selvbeherskelse da han satt i husarrest. Han visste at det var «til fremgang for evangeliet». (Filipperne 1: 12) Det gav ham dessuten mulighet til å vise sin lojalitet og hengivenhet overfor Jehova Gud og til å gjøre det klart at han ’vandret så som verdig er’ for det kall han hadde fått til himmelsk liv. Paulus så det derfor som en glede å måtte sitte i fengsel. Og det er mange kristne siden da som på lignende måte har vist langmodighet. De har ikke alle hatt det himmelske «kall». Men de har følt seg tilskyndt til å ’vandre så som verdig er’ for den pris de har i vente, enten i himmelen eller i Rikets jordiske område.
Det er likevel forholdsvis få som har måttet utholde den prøve det er å sitte i fengsel. Er det nyttig også under andre forhold å ha langmodighet? Ja, i høyeste grad, for Paulus oppfordret hele menigheten i Efesos til å ’vandre verdig med langmodighet’. Efesos var den viktigste byen i den romerske provinsen Asia. Velstanden der i byen kunne være en snare for de kristne. Innbyggerne var kjent for sin løsaktige oppførsel, demonisme, trolldom og magi, og de tilbad gudinnen Artemis eller Diana. Historieskriveren Lucius Seneca skrev om dem: «Folk søker nytelser på alle hold. Ingen laster blir holdt under kontroll . . . Vi er overveldet av mangelen på tanke for det som er ærbart.» Det innebar derfor prøvelser for de kristne der å ’vandre verdig’.
Vi forstår nå hvorfor Paulus skrev videre til efeserne: «Så ber jeg dere inntrengende i Herrens navn: Lev ikke lenger slik som hedningene. Deres tanker er tomhet, deres forstand formørket, og de er fremmede for livet i Gud.» (Efeserne 4: 17, 18) Det må virkelig ha vært vanskelig å leve blant slike fordervede mennesker. Men ved å være langmodig kunne en kristen i det minste leve et noenlunde utholdelig liv.
Nødvendig i dag
I dag er vi også omgitt av ondskap, materialisme og demonisk påvirkning. Ja, det press de kristne er utsatt for i dag, er i virkeligheten enda større, ettersom Satan er blitt kastet ned til jordens nærhet og er fast bestemt på å bryte ned vår tro. (Åpenbaringen 12: 12, 17) Vi må derfor passe nøye på hvordan vi vandrer, hvis vi skal kunne vise oss verdige. Og i likhet med de kristne i gammel tid må vi være langmodige. Det er riktignok uvanlig å vise slik selvbeherskelse, men langmodighet er ikke desto mindre et tegn på at en kristen har Guds ånd. «Åndens frukt er . . . langmodighet,» sier Galaterne 5: 22 (EN). Hvordan er så denne egenskapen til gagn for oss?
Langmodighet hjelper oss til å utholde økonomiske vanskeligheter, helseproblemer og andre vanskeligheter som livet i det 20. århundre byr på. Vi kjenner årsaken til disse problemene, og vi vet også at utfrielsen er nær. (2. Timoteus 3: 1—5; Lukas 21: 28) Selv når vi møter sterk motstand mot forkynnelsen om Riket, virker langmodighet som et vern som ikke bare hjelper oss til å holde ut, men som også holder vårt håp levende.
Ved å følge Paulus’ råd om å «være langmodige med glede» er mange også blitt hjulpet til å finne en løsning på ømtålige situasjoner i familien. (Kolosserne 1: 11, NW) Noen kristne har en ikke-troende ektefelle. En mann sa: «Det gikk hardt ut over familielivet, og jeg måtte også utholde alle slags vanskeligheter . . . Det ble ikke laget i stand noen måltider . . . Klesvasken ble ikke tatt . . . Av og til brukte hun et sjofelt språk overfor meg.» Men denne kristne mannen var langmodig. «Hver gang vendte jeg meg til Jehova i bønn,» fortalte han, «og jeg stolte på at han ville hjelpe meg til å framelske den gode egenskapen langmodighet, slik at jeg ikke skulle miste min kristne likevekt . . . Dette hjalp meg til å holde ut.» Hvordan gikk det til slutt? Etter å ha gjort motstand i 20 år ble hans kone også en kristen. Denne mannen sier: «Jeg er så takknemlig mot Jehova for at han hjalp meg til å framelske åndens frukt langmodighet.»
Vi må vise langmodighet overfor hverandre
Ettersom langmodighet er en frukt av Guds hellige ånd, er denne egenskapen uforenelig med «kjødets gjerninger», for eksempel fiendskap, strid, rivalisering, sinne og misunnelse. (Galaterne 5: 19—21, EN) Hva skjer hvis vi lar disse «gjerninger» få fritt spillerom og dominere vårt forhold til hverandre?
En situasjon som Moses kom opp i, illustrerer hva som da kan skje. Det ble sagt om ham at han var «mer ydmyk enn noe annet menneske på jorden». (4. Mosebok 12: 3) Men ved en anledning unnlot han å være langmodig. Da israelittene ikke hadde mer vann igjen, ropte det troløse folket: «Hvorfor har dere ført [Jehovas] folk ut i denne ørkenen når vi må dø her og våre husdyr med oss?» (4. Mosebok 20: 4) I denne situasjonen var Moses nødt til både å vise selvbeherskelse og innse at deres opprørske tale egentlig var rettet mot Jehova. Men Moses lot kjødelige tilbøyeligheter få overtaket. Salmisten sa: «De vakte Guds harme ved Meriba-kilden; for deres skyld gikk det Moses ille. De gjorde ham bitter i sinn, så han talte uoverlagte ord.» — Salme 106: 32, 33.
Moses ble bitter, og som om det var han som skaffet til veie vann på mirakuløst vis, sa han: «Hør nå, dere trassige menn! Tror dere vi kan få vann til å strømme fram for dere fra dette berget?» (4. Mosebok 20: 10) Ja, Moses lot andres kranglevorne og klagende ånd få ham til å handle overilt. Og fordi han på denne måten viste mangel på selvbeherskelse og også unnlot å ære Jehova, fikk han ikke lov til å komme inn i det lovte land.
De kristne i dag må passe seg så de ikke blir fanget i denne snaren. Våre kristne brødre kan av og til være en kilde til irritasjon for oss, slik som israelittene var det for Moses. Men «en Herrens tjener må ikke ligge i strid, men være vennlig mot alle. Han skal være en god lærer, selv kunne tåle ondt». (2. Timoteus 2: 24) Oppfordringen i 1. Tessaloniker 5: 14 (EN) er derfor passende: «Vær langmodige mot alle.»
Gode eksempler vi kan etterligne
Kristus satte et fullkomment eksempel for oss med hensyn til å vise langmodighet. Han måtte ikke bare utholde «motstand fra syndere», men også kjempe med problemer som oppstod blant hans egne disipler. (Hebreerne 12: 3) Av og til var de trege til enten å forstå eller å anvende det han lærte dem. Han var likevel aldri hard mot dem. Da disiplene falt i søvn den natten Kristus ble forrådt, formante han dem vennlig ved å si: «Hvorfor sover dere? Stå opp, og be om at dere ikke må komme i fristelse!» — Lukas 22: 46, NTM.
Etter at Jesus var blitt oppreist fra de døde, fortsatte han å vise tålmodighet og langmodighet. Saulus forfulgte for eksempel de kristne, han spottet Gud og var et uforskammet menneske. Men Kristus viste ham barmhjertighet på en måte som førte til at han ble en fremtredende etterfølger av Kristus. Paulus (tidligere Saulus) forteller selv: «Men når jeg fikk barmhjertighet, var det for at Jesus Kristus først skulle vise hele sin tålmodighet [langmodighet, EN] på meg, til et forbilde for dem som senere skulle komme til tro på ham og få evig liv.» — 1. Timoteus 1: 15, 16.
Bibelen sier at vi skal «følge i hans [Kristi] spor». (1. Peter 2: 21) Viser du den samme langmodighet overfor dine medtroende når de ikke er så snare til å anvende visse bibelske prinsipper? Legger du en lignende langmodig ånd for dagen overfor mennesker i verden, som ikke kjenner sannheten? Føler du trang til å hjelpe slike til å finne sannheten?
Det mest uforlignelige eksempel hva det å vise langmodighet angår, er imidlertid Jehova Gud. «Barmhjertig og nådig er [Jehova], langmodig og rik på miskunn.» (Salme 103: 8; 2. Mosebok 34: 5—7) Selv om slike menn som Moses ble skuffet over de stivnakkete israelittene, sa Jehova: «Hele dagen rakte jeg hendene ut til et ulydig og gjenstridig folk.» (Romerne 10: 21) Men det var en grunn til at Jehova viste slik langmodighet. I likhet med en far som prøver å få skikk på sin oppsetsige sønn, ville han ikke gi opp håpet om at forholdet mellom ham og israelittene skulle bli bedre. Og hans overbærenhet gav resultater — en rest av denne nasjonen ble reddet.
Det er grenser for langmodigheten
Det er imidlertid grenser for Guds tålmodighet. Fordi israelittene gang på gang unnlot å gi akt på Jehovas advarsler, ble de til slutt forkastet av ham som nasjon betraktet. Jesaja sa: «Men de viste bare trass og krenket hans Hellige Ånd. Så snudde han om og ble deres fiende, han kjempet selv imot dem.» (Jesaja 63: 10) Ja, med tiden ble «[Jehovas] harme mot hans folk . . . så stor at det ikke fantes boteråd mer». (2. Krønikebok 36: 15, 16) Hans langmodighet var slutt.
Dette er av alvorlig betydning for oss i dag. Det ville være urimelig å trekke den slutning at Gud vil tolerere gale handlinger i det uendelige. Paulus sier riktignok: «Enda Gud ville vise sin vrede og kunngjøre sin makt, har han tålmodig [med stor langmodighet, NW] båret over med de kar som var under vreden, de som var laget for å gå til grunne.» Men Jehova hadde en hensikt med å vise en slik overbærenhet; han gjorde det «for å kunngjøre hvor rik hans herlighet er». (Romerne 9: 22, 23) Ja, som følge av at Gud har behersket seg, er hans navn blitt gjort kjent verden over. Gud har også ved hjelp av sitt folk kunngjort sin «dag med gjengjeld og straff». (Jesaja 61: 2) Det er sant at mange spotter og latterliggjør dette advarselsbudskapet, slik epikureerne og stoikerne på Paulus’ tid også gjorde. De sa: «Hva er det egentlig denne pratmakeren sier?» (Apostlenes gjerninger 17: 18) Men husk at Gud skal føre «straff over dem som ikke kjenner Gud og som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium». — 2. Tessaloniker 1: 8.
Vi må imidlertid fortsette å kunngjøre Guds dommer helt til Gud viser at tiden er inne til å slutte. Vi må ’være tålmodige inntil Herren kommer’. (Jakob 5: 7) Men når vi tålmodig utholder de forskjellige vanskeligheter livet i denne tingenes ordning fører over oss, vil vi oppnå håndgripelige resultater. Det vil øke vår tillit til Jehova. Det vil gjøre at vi kommer i et bedre forhold til andre, og forhindre at det oppstår unødige problemer. Det kan innebære vanskeligheter å være langmodig, men uansett hvem vi er, og hvor vi bor, enten vi er frie eller sitter i fengsel, og enten vi møter motstand i familien eller ute i den kristne tjeneste, vil den fred og enhet som langmodigheten frembringer, gi oss glede og tilfredshet. (Efeserne 4: 2, EN) La oss derfor gjøre alt vi kan for å vandre verdig med langmodighet.