NÅR en kristen kvinne gifter seg, må hun foreta mange forandringer. Den største av disse har muligens med hennes frihet å gjøre. Som enslig var hun kanskje fri til å ta mange avgjørelser uten å rådføre seg med andre. Men nå som hun har en mann, må hun snakke med ham og få hans tillatelse til å gjøre mange av de tingene som hun tidligere pleide å bestemme selv om hun skulle gjøre. Hvorfor er det slik?

Det kommer av at menneskenes Skaper utnevnte mannen til å være hode for sin hustru og deres framtidige barn da han innstiftet ekteskapet mellom den første mann og den første kvinne. Dette var bare rimelig. I enhver organisert gruppe trengs det noen til å ta ledelsen og til å ta de endelige avgjørelsene. Når det gjelder ekteskapet, sa Skaperen at «mannen er kvinnens hode». — Efeserne 5: 23.

Et guddommelig påbud som bekrefter dette, lyder: «De gifte kvinner skal underordne seg under mennene sine.» (Efeserne 5: 22) Den måten en hustru blir berørt av dette på, avhenger av to ting: for det første av hvor villig hun er til å underordne seg, og for det andre av hvordan hennes mann utøver sin myndighet. Når begge ektefellene har et riktig syn på denne ordningen, vil de virkelig oppdage at den er til velsignelse for dem selv og barna.

Relativ underordning

Mannens myndighet over hustruen er ikke absolutt. Hustruens underordning kan på noen måter sammenlignes med de kristnes underordning under verdslige myndigheter. Gud sier at en kristen må «være lydig mot de myndigheter han har over seg». (Romerne 13: 1) Men denne lydigheten må ses i lys av det vi skylder Gud. Jesus sa: «Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er!» (Markus 12: 17) Hvis keiseren (de verdslige myndighetene) forlanger at vi skal gi ham noe som tilhører Gud, må vi huske hva apostelen Peter sa: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» — Apostlenes gjerninger 5: 29.

Hvis en kristen kvinne er gift med en mann som ikke forstår og ikke respekterer kristne prinsipper, er hun ikke desto mindre forpliktet til å underordne seg under ham. I stedet for å gjøre opprør mot denne gudgitte ordningen bør hun opptre med kjærlighet og omtanke overfor ham og på denne måten prøve å vinne hans tillit. En slik fin oppførsel kan kanskje få hennes mann til å forandre seg og til og med ta imot sannheten. (1. Peter 3: 1, 2) Hvis mannen sier at hun skal gjøre noe som Gud forbyr, må hun huske at Gud er den øverste myndighet. Hvis mannen for eksempel forlanger at hun skal bli med på umoralske handlinger, som konebytte, er hun forpliktet til ikke å adlyde ham. (1. Korinter 6: 9, 10) Hennes underordning styres av hennes samvittighet og av det at hun først og fremst er underordnet Gud.

På kong Davids tid var det en kvinne som het Abigajil. Hun var gift med Nabal, en mann som ikke respekterte Guds prinsipper, og som var hard og ukjærlig mot David og hans menn. De hadde beskyttet Nabals flere tusen sauer og geiter, men da David bad om at de måtte få mat av Nabal, nektet han å gi dem noe.

Da Abigajil fikk vite at mannens gjerrige holdning ville bringe ulykke over dem, bestemte hun seg for selv å sørge for at David fikk mat. «Da var Abigajil snar i vendingen. Hun tok to hundre brød, to skinnsekker med vin, fem saueskrotter, fem mål ristet korn, hundre rosinkaker og to hundre fikenkaker og lesset det på eslene. Så sa hun til tjenesteguttene sine: ’Dra i forveien! Jeg kommer snart etter.’ Men til Nabal, mannen sin, sa hun ingenting.» — 1. Samuelsbok 25: 18, 19.

Handlet Abigajil galt ved å opptre i strid med sin manns vilje? Ikke i dette tilfellet. Det at Abigajil skulle underordne seg, betydde ikke at hun skulle være like ukjærlig som sin mann, spesielt ikke siden Nabals ukloke handlemåte utsatte hele hans hus for fare. David sa derfor til henne: «Lovet være [Jehova], Israels Gud, som har sendt deg i møte med meg i dag. Velsignet være din forstand.» (1. Samuelsbok 25: 32, 33) Likeledes bør ikke kristne hustruer i dag diskutere eller gjøre opprør mot sin manns lederskap, men hvis mannen følger en ukristen kurs, behøver ikke hustruen å etterligne ham.

Paulus sier i brevet til efeserne: «Likesom kirken [menigheten, EN] underordner seg under Kristus, skal en kvinne underordne seg under sin mann i alt.» (Efeserne 5: 24) Apostelens bruk av ordet «alt» betyr ikke at det ikke er grenser for hvor langt hustruen skal gå når hun underordner seg. Når Paulus sier «likesom kirken [menigheten, EN] underordner seg under Kristus», viser han hva han har i tankene. Det Kristus krever av menigheten, er berettiget, i samsvar med Guds vilje. Derfor kan menigheten med letthet og glede underordne seg under ham i alt. På samme måte vil en kvinne som har en kristen ektemann som oppriktig prøver å følge Jesu eksempel, være lykkelig over å underordne seg under ham i alt. Hun vet at han er svært opptatt av hva som er til hennes beste, og at han aldri med vitende og vilje vil be henne om å gjøre noe som ikke er i overensstemmelse med Guds vilje.

Hvis en hustru oppøver kristne egenskaper som beskjedenhet og kjærlig godhet, er det ikke vanskelig for henne å underordne seg under sin mann.

Kristne hustruer er ikke tomhjernete. De kan ofte komme med gode forslag til sin mann, akkurat som Sara gjorde. (1. Mosebok 21: 12) På den annen side vil ikke en kristen hustru stille urimelige krav til sin mann. Hun vil vise sin godhet og ydmykhet ved å følge hans ledelse og støtte hans avgjørelser, selv om de noen ganger kan avvike fra hennes ønsker.

En rimelig ektemann er i likhet med en rimelig eldste omgjengelig og vennlig. En kjærlig hustru reagerer på dette ved å være medfølende og langmodig, og hun erkjenner hvilke anstrengelser mannen gjør seg for å oppfylle sine forpliktelser til tross for ufullkommenhet og daglig press. Når både mannen og hustruen oppøver slike holdninger, vil ikke underordning i ekteskapet være noe problem. I stedet vil det være en kilde til glede, trygghet og varig tilfredshet.