Epafras — «en trofast Kristi tjener»

HVEM var det som grunnla de kristne menighetene i Korint, Efesos og Filippi? Du svarer kanskje uten å nøle: «Paulus, som var ’nasjonenes apostel’.» (Romerne 11: 13) Da svarte du riktig.

Men hvem var det som opprettet menighetene i Kolossai, Hierapolis og Laodikea? Vi vet det ikke helt sikkert, men det kan ha vært en mann som het Epafras. Uansett kunne du kanskje tenke deg å få vite litt mer om denne evangelisten, siden han blir omtalt som «en trofast Kristi tjener». — Kolosserne 1: 7.

Evangelist i Lykus-dalen

Navnet Epafras er en kortform av navnet Epafroditus. Men Epafras må ikke forveksles med Epafroditus fra Filippi. Epafras var fra Kolossai, et av de tre stedene i Lykus-dalen i Lilleasia hvor det var en kristen menighet. Kolossai lå bare 18 kilometer fra Laodikea og 19 kilometer fra Hierapolis, i et område som i gammel tid het Frygia.

Bibelen sier ikke noe bestemt om hvordan det gode budskap kom til Frygia. Men det var personer fra Frygia i Jerusalem på pinsedagen i år 33, og noen av dem kom kanskje fra Kolossai. (Apostlenes gjerninger 2: 1, 5, 10) I løpet av Paulus’ tjeneste i Efesos-området (omkring år 52—55) ble det avlagt et så grundig og virkningsfullt vitnesbyrd at ikke bare efeserne, men også «alle som bodde i distriktet Asia, hørte Herrens ord, både jøder og grekere». (Apostlenes gjerninger 19: 10) Det kan virke som om Paulus ikke forkynte det gode budskap overalt i Lykus-dalen, ettersom mange som ble kristne i det området, aldri hadde truffet ham. — Kolosserne 2: 1.

Ifølge Paulus var det Epafras som hadde lært kolosserne om «Guds ufortjente godhet i sannhet». Det at Paulus omtaler denne medarbeideren som «en trofast Kristi tjener», viser at Epafras var en aktiv evangelist i området. — Kolosserne 1: 6, 7.

Både apostelen Paulus og evangelisten Epafras hadde stor omsorg for sine trosfeller i Lykus-dalen og var opptatt av deres åndelige ve og vel. Som ’nasjonenes apostel’ må Paulus ha gledet seg stort over å få høre om de framskrittene de gjorde. Det var fra Epafras at Paulus fikk høre om kolossernes åndelige tilstand. — Kolosserne 1: 4, 8.

Rapporten fra Epafras

Kolosserne stod overfor problemer som var såpass alvorlige at Epafras reiste helt til Roma ene og alene for å drøfte saken med Paulus. Det var øyensynlig den detaljerte rapporten som Epafras kom med, som fikk Paulus til å skrive to brev til disse brødrene som han egentlig ikke kjente. Det ene brevet var til kolosserne. Det andre, som åpenbart er gått tapt, ble sendt til laodikeerne. (Kolosserne 4: 16) Det er rimelig å anta at Paulus skrev disse brevene for å ta opp spørsmål som Epafras mente disse kristne trengte å få klarhet i. Hvilke behov hadde Epafras sett? Og hva forteller dette oss om hans personlighet?

Brevet til kolosserne tyder på at Epafras var bekymret for at de kristne i Kolossai var i fare på grunn av hedenske filosofier som dreide seg om askese, spiritisme og avguderisk overtro. Det kan også være at den jødiske lære om å avholde seg fra visse sorter mat og helligholdelsen av bestemte dager hadde påvirket noen medlemmer av menigheten. — Kolosserne 2: 4, 8, 16, 20—23.

Det at Paulus skrev om disse emnene, viser hvor våken Epafras var for sine trosfellers behov. Han var opptatt av deres åndelige ve og vel og var klar over hvilke farer de kunne møte gjennom det miljøet de levde i. Epafras søkte råd hos Paulus, og det viser at han var ydmyk. Kanskje han følte behov for å få råd av noen som hadde mer erfaring enn han selv hadde. Uansett gikk Epafras fram på en klok måte. — Ordspråkene 15: 22.

Ettersom Epafras ble omtalt som en ’elsket medslave’, kan det ikke være tvil om at hans trosfeller var glad i ham. (Kolosserne 1: 7) Når omstendighetene tillater det, bør alle menighetens medlemmer villig og kjærlig gi av seg selv. Man kan for eksempel hjelpe de syke og de eldre og andre som har spesielle behov. Det kan være at det er forskjellige oppgaver i menigheten å ta hånd om, eller at det er mulig å være med på teokratiske byggeprosjekter.