Lær lydighet ved å ta imot tukt
TENK deg at du står på en klippe høyt oppe på et fjell og føler at du bokstavelig talt befinner deg på verdens tak. For en herlig frihetsfølelse!
Men i virkeligheten er friheten temmelig begrenset. Tyngdeloven begrenser i høy grad hver eneste bevegelse du gjør; hvis du trår feil en eneste gang, kan det få katastrofale følger. På den annen side er det godt å vite at nettopp den samme tyngdeloven hindrer at du driver hjelpeløst av sted ut i rommet. Loven er altså til ditt eget beste. Det at du aksepterer de grenser den setter for din bevegelsesfrihet der oppe på toppen av fjellet, er til gagn for deg, til og med livsviktig.
Ja, noen ganger kan nok lover og lydighet mot dem begrense vår frihet, men betyr det at lydighet er noe lite ønskverdig?
Hvordan Gud ser på lydighet
Som Skaperen er Jehova «livets kilde». Av den grunn skylder alle hans skapninger ham med rette lydighet. Salmisten viste den rette holdning da han skrev: «Kom, vi vil bøye oss og tilbe, bøye kne for [Jehova], vår skaper! For han er vår Gud, vi er folket han vokter som en hyrde, hjorden han leder med sin hånd.» — Forkynneren 12: 1; Salme 36: 10; 95: 6, 7.
Helt fra begynnelsen av har Jehova krevd lydighet av sine skapninger. Adam og Evas fortsatte eksistens i paradiset var avhengig av lydighet. (1. Mosebok 2: 16, 17) Han ventet også lydighet av englene, selv om de er høyere livsformer enn mennesker. Fordi noen av disse åndeskapningene var «ulydige, da Guds tålmodighet ventet i Noahs dager», ble de straffet ved å bli overgitt til «det tykke mørkes huler for at de skulle holdes i forvaring til dom». — 1. Peter 3: 19, 20; 2. Peter 2: 4.
Rett ut sagt betrakter Gud lydighet som et krav vi må oppfylle for at han skal godkjenne oss. Vi leser: «Bryr [Jehova] seg om brennoffer og slaktoffer som han bryr seg om lydighet mot [Jehovas] ord? Nei, lydighet er bedre enn slaktoffer og villighet bedre enn fett av værer.» — 1. Samuelsbok 15: 22.
Det må læres — hvorfor og hvordan?
Lydighet fører til en rettferdig stilling innfor Gud. Så vi forstår at det er viktig at vi lærer lydighet. Akkurat som vi lærer et språk som barn, kan vi lære oss å være lydige når vi er små. Det er grunnen til at Bibelen legger vekt på det å undervise og oppdra barna fra den spede barndom av. — Josva 8: 35.
Noen moderne mennesker motsier Bibelens syn. De sier at det å kreve lydighet av barn er ensbetydende med mental voldtekt. De hevder at barn bør få utvikle sine egne personlige ideer og leveregler uten å bli påvirket av voksne.
Men i 1960-årene, da mange foreldre hadde dette synet, var Wilhelm Hansen, foreleser, redaktør og professor i psykologi, imot dette. Han skrev: «For et barn i den tidlige fasen, i en tid da forholdet til foreldrene fremdeles er av vesentlig betydning, er det det som foreldrene forbyr, som er ’slemt’ eller ’stygt’, og det er det som de anbefaler eller roser, som er ’bra’. Lydighet er altså det eneste som leder barnet til god moral og til de kardinaldyder hvis eksistens dets forhold til moralregler er avhengig av.» — Jevnfør Ordspråkene 22: 15.
Guds Ord legger vekt på behovet for å lære lydighet. Vi leser: «Jeg vet, Herre, at mennesket ikke selv kan velge sine veier; heller ikke kan mennesket bestemme sin kurs i livet.» (Jeremia 10: 23, The New English Bible) Historien er full av eksempler på at mennesker ut fra personlige normer selv har stukket ut sin kurs i livet og som følge av det har støtt på alvorlige vanskeligheter. Hvorfor skjer dette så ofte? Fordi mennesker mangler den kunnskap, visdom og forståelse som er nødvendig for å stikke ut sin kurs i livet på egen hånd. Og noe som gjør det enda vanskeligere, er at de har arvet en tilbøyelighet til å treffe gale avgjørelser. Rett etter vannflommen sa Jehova om menneskene: «Menneskehjertets tanker er onde like fra ungdommen av.» — 1. Mosebok 8: 21.
Det er følgelig ingen som arver tilbøyeligheten til å adlyde Jehova. Vi må innprente våre barn det, og vi selv må fortsette å lære det gjennom hele livet. Hver enkelt av oss trenger å framelske samme hjertetilstand som kong David, som skrev: «[Jehova], vis meg dine veier, og lær meg dine stier! La meg få vandre i din sannhet: lær meg, Gud, for du er min frelser. Jeg venter dagen lang på deg.» — Salme 25: 4, 5.
Lær barna lydighet ved selv å være lydig
Jesu mor og adoptivfar kjente godt til omstendighetene omkring Jesu fødsel. De var derfor klar over at han skulle spille en viktig rolle i gjennomføringen av Jehovas hensikter. (Jevnfør Lukas 1: 35, 46, 47.) I deres tilfelle hadde ordene «se, barn er en gave fra [Jehova]» en helt spesiell betydning. (Salme 127: 3) De var fullt ut klar over hvilket enormt ansvar de hadde, og var derfor snare til å følge guddommelige instrukser, som da de fikk beskjed om å flykte til Egypt og senere om å dra til Galilea. — Matteus 2: 1—23.
Jesu foreldre var også klar over det ansvar de hadde når det gjaldt tukt. I sin førmenneskelige tilværelse hadde Jesus riktignok alltid vært lydig. Men mens han var på jorden, lærte han å være lydig under helt nye forhold. Han måtte for eksempel adlyde ufullkomne foreldre, for selv et fullkomment barn trenger tukt i form av rettledning og undervisning. Det sørget foreldrene for at han fikk. Tukt i form av straff derimot var unødvendig. Jesus var alltid lydig; foreldrene trengte aldri å si noe til ham to ganger. Vi leser: «Så ble han med dem [foreldrene] hjem til Nasaret og var lydig mot dem.» — Lukas 2: 51, NO.
Josef og Maria visste også hvordan de skulle undervise Jesus ved sitt eget eksempel. Vi leser for eksempel at «hans foreldre år etter år [pleide] å dra til Jerusalem til påskehøytiden». (Lukas 2: 41) Ved at Josef tok med seg familien, viste han at han var interessert i familiens åndelige ve og vel, og at han tok tilbedelsen av Jehova alvorlig. Foreldre i vår tid kan også lære barna lydighet ved selv å være lydige i det som har med tilbedelsen å gjøre.
Fordi Josef og Maria tuktet Jesus i rettferdighet, gikk han «stadig framover i visdom og i fysisk vekst og i yndest hos Gud og mennesker». For et godt eksempel for kristne foreldre i vår tid! — Lukas 2: 52.
«Lydige . . . i alt»
«Dere barn, vær lydige mot deres foreldre i alt, for dette er velbehagelig i Herren.» (Kolosserne 3: 20) Jesus kunne være lydig mot foreldrene sine i alt, for det at de var lydige mot Jehova, utelukket at de forlangte noe av Jesus — eller av hans halvsøsken — som var i strid med Jehovas vilje.
Mange foreldre i vår tid lærer også barna sine å være lydige i alt, med godt resultat. Hør hva tre fedre som er ferdig med barneoppdragelsen, og som nå tjener ved et av Selskapet Vakttårnets avdelingskontorer, har å si om dette.
Theo forteller hvordan han og hans kone oppdrog fem sønner: «Det er viktig å la barn få vite helt fra begynnelsen av at vi voksne også gjør feil. Dessverre gjentar vi til og med feilene flere ganger og må hele tiden be vår himmelske Far om tilgivelse og hjelp. Vi lot med hensikt barna våre få se at akkurat som de kjempet med de bekymringer som barn og unge har, måtte vi kjempe med de bekymringer som voksne har.»
For at et barn skal lære lydighet, er det helt nødvendig at det er et kjærlig forhold mellom barnet og foreldrene. Hermann sier om sin kone: «Hun var ikke bare guttenes mor, men også deres venn. Det satte de pris på, så det var ikke vanskelig for dem å være lydige.» Så kom han med et nyttig tips for hvordan det kan bli et bedre forhold mellom foreldre og barn: «Vi var uten oppvaskmaskin i flere år, og det var med hensikt, for da måtte oppvasken vaskes og tørkes for hånd. Det var guttenes oppgave å tørke, og det gikk på omgang. Det var ikke noe bedre tidspunkt å prate om løst og fast.»
Et kjærlig forhold mellom foreldre og barn tjener som et mønster for det forhold en kristen må ha til Jehova. Rudolf forteller hvordan han og hans kone gikk fram for å hjelpe de to guttene sine til å få et slikt forhold: «Vårt grunnlag var et regelmessig familiestudium. Vi gav barna i oppdrag å undersøke en rekke passende emner. Vi tok også bibellesningen sammen og drøftet stoffet etterpå. Sønnene våre kunne se at Jehova venter lydighet av foreldre, ikke bare av barn.»
Kristne foreldre er klar over at det inspirerte skriftstedet om at «refsing og tukt er en vei til livet», gjelder både dem og barna. Så mens barn er forpliktet til å være lydige mot foreldrene i alt, må foreldrene også være lydige mot Jehova og gjøre alt det han krever av dem. I tillegg til å styrke forholdet seg imellom bør foreldre og barn styrke sitt forhold til Gud. — Ordspråkene 6: 23.
Ha et positivt syn på lydighet
Så takknemlige vi kan være for at Guds Ord gir slik praktisk veiledning om barneoppdragelse! (Se rammen.) Barn som lærer lydighet av foreldre som tukter dem i rettferdighet, er til stor glede for hele det kristne brorskap.
Siden lydighet mot Gud betyr liv, må vi ikke — ikke engang et øyeblikk — leke med tanken på å skyve til side de restriksjoner som Guds bud legger på vår personlige frihet. Sett at vi for eksempel kunne oppheve tyngdeloven en stund. Tenk så herlig det ville føles å stige opp mot himmelen fra en fjelltopp uten at noe hindret vår frihet! Men hva ville skje så snart forholdene ble normale igjen? Tenk på det store fallet som ville vente oss!
Når vi lærer lydighet ved å ta imot tukt, bidrar det til at vi utvikler en avbalansert personlighet, og til at vi kjenner våre begrensninger. Det hjelper oss til ikke å være forlangende og ufølsomme overfor andres rettigheter og behov. Det hjelper oss til å unngå anfall av usikkerhet. Det fører kort sagt til lykke.
Enten du er barn eller voksen, bør du altså lære lydighet ved å ta imot tukt, så «det kan gå deg godt», og så «du kan leve i lang tid på jorden». (Efeserne 6: 1—3) Hvem ønsker vel å ødelegge sin mulighet til å leve evig ved å unnlate å ta imot tukt og lære lydighet? — Johannes 11: 26.
[Ramme på side 29]
DERE FORELDRE, LÆR BARNA LYDIGHET VED Å TUKTE DEM I RETTFERDIGHET
1. Tukt barna på grunnlag av bibelske lover og prinsipper.
2. Gi ikke tukt ved å forlange lydighet, men ved å forklare hvorfor det er klokt å være lydig. — Matteus 11: 19b.
3. Tukt ikke i sinne eller ved å skrike. — Efeserne 4: 31, 32.
4. Tukt med den varme som et kjærlig forhold tilsier. — Kolosserne 3: 21; 1. Tessaloniker 2: 7, 8; Hebreerne 12: 5—8.
5. Tukt barna fra de er helt små. — 2. Timoteus 3: 14, 15.
6. Tukt gjentatte ganger og vær konsekvent. — 5. Mosebok 6: 6—9; 1. Tessaloniker 2: 11, 12.
7. Tukt dere selv først og undervis så barna ved deres eksempel. — Johannes 13: 15; jevnfør Matteus 23: 2, 3.
8. Tukt med full tillit til Jehova ved å anmode om hans hjelp i bønn. — Dommerne 13: 8—10.
[Bilde på side 28]
«Refsing og tukt er en vei til livet»